Annonse

Nullpunktet på Kongsvinger Festning

Det er lørdag 11.juni. Klokka er rundt ett på dagen, og jeg er på vei opp til Kongsvinger Festning for å oppleve den nye lydutstillingen til Maia Urstad, som har premiere i dag.

Jeg parkerer på plassen ved ytre vakt, og går gjennom portene forbi kasemattene og opp til toppen ved plenen på Festningen. Det er stille – helt stille. Ikke et menneske å se. Det er overskyet og blåser litt. Det river litt i skylaget. Det norske flagget står rett ut fra flaggstanga – det tidligere nullpunktet – og jeg hører en av lydene som har inspirert kunstneren.

kongsvinger festning flaggFlaggsnora som slår mot stanga. Jeg har forstått at jeg skal lete etter indre kruttårn, men er usikker på hvor det er. Jeg går mellom hotellet og Arsenalet, synes jeg hører lyder, men finner ikke kruttårnet.

Jeg snur og går tilbake. Der sitter museumsvakt Bjørn Langnes og venter på en gruppe fra Veteransenteret han skal guide. Han guider meg til indre kruttårn.

– Det er folk der, sier han.

Jeg går forsiktig ned. Liker ikke at det er så stille, og venter å se folk inne i det dunkle rommet.

Når jeg går ned trappene ser jeg ingen, men lydene inne fra rommet fascinerer meg. Klokker som kimer, lyder som nettopp minner meg på snorer som slår mot flaggstanga,lyder av mennesker, folk som er i bevegelse, folk som snakker….

Nullmeridianens tilbakekomst

Jeg går inn og der lyser den i mot meg -» nullmeridianen».

Maia Urdahl har tatt tak i historien om at nullmeridianen faktisk var på Kongsvinger festning. Det minner meg om et interessant foredrag jeg hørte med «nullmeridianentusiasten» Arne Huse for en tid tilbake om nullmeridianens historie i Kongsvinger. En utrolig fascinerende historie som jeg håper også du vil høre Huse fortelle en gang.

Et lite rom med med buet tak møter meg. «Meridianen» på gulvet lyser opp, og gjenspeiler seg på veggen. Jeg setter meg ned på den enkle, sorte stolen og lytter. Lyder jeg virkelig forsøker å lytte til. Blir litt urolig. Er det folk her? Er det noen bak meg? Men nei, det er Urstads kunst – lyder som tar meg til land med andre språk. Klokker som kimer, drønn fra kanoner, bønnerop fra minareter, folk som snakker… fjernt og nær fra de ulike høytalerne. Som om jeg er omsluttet av historier, mennesker, tidsepoker, land… Nær, men samtidig så fjernt.

Jeg reiser meg opp og går rundt i det lille rommet. Ser på «nullmeridianen» fra ulike vinkler, finner lyset ut til åpningen. Lytter til de skiftende inntrykkene. Ukjente språk og lyder, velkjente klokker og lyder… Fascinerende.

Etter en stund går jeg ut igjen og filmer litt på utsiden, hører norske stemmer utenfor Festningsmuseet.  Langnes er fortsatt på guiding.

Jeg føler jeg har vært ute i verden. En reise til fjerne tider – til fjerne land.  En verden der kanoner dundrer. En tid med andre land som ligger langt foran oss her oppe i nord. Sivilisasjonens vugge. Klokker som kimer. Militære som kjemper.

Jeg har bevisst ikke lest kunstnerens tanker bak kunstverket. Jeg ville oppleve det på min måte, og derfor er det beskrevet på min måte.

Jeg anbefaler alle å gå opp til indre kruttårn og lytte til livet, føle tilbakekomsten av nullmeridianen, og kjenne magien i at her, akkurat her, var en gang det geografiske sentrum i Norge.

Gå og opplev «Nulleridianens tibakekomst».

Her er noen glimt av min opplevelse på Festningen i dag tonesatt med musikk som inspirerte meg:

Facebook Comments