Legen som er i ferd med å bli spesialist på sitt eget folk

Kommuneoverlege Camilla Kvalø Smedtorp (40) kan ikke få rost Kongsvingers befolkning nok: — Takket være dugnad og samarbeid har vi klart å stoppe spredningen. Men kampen er på ingen måte over.

Kongsvinger kommune har så langt klart å slå tilbake de mest krevende virusangrepene. Men det har kostet. Mange har gjort en helt fabelaktig jobb i helsesektoren, det har vært stor dugnadsinnsats i befolkningen, og næringslivet har forstått hvilken rolle de skal spille dersom det skal være arbeidsplasser å gå til og butikker å besøke.

De siste smittetilfellene er sporet opp av sporingsteamet i kommunen, smittekjedene analysert og de involverte orientert om hvilket ansvar de har for å redusere muligheten for nye utbrudd. Kommuneoverlege Camilla Kvalø Smedtorp vet at de vil komme. Derfor har hun og den øvrige helseledelsen i kommunen brukt tid på å stable systemet på beina.

Et system som skal holde.

Det må funke flere steder

På mobiltelefonen har hun ikke lenger bare bilder av de tre barna og mannen sin Edmund. I løpet av de siste månedene har kommuneoverlegen opprettet sitt eget «Covid-album» – det må til for å kunne huske, se tilbake, reflektere og være i stand til å forbedre alt det hun og resten av befolkningen i Kongsvinger har vært gjennom.

Mens Camilla har løpt mellom møter med politi, barnehager, skoler, institusjoner, fengsel, næringsliv, bedrifter og utelivsbransjen, bare for å nevne noen, så har mannen Edmund hatt hjemmekontor og tatt seg av de tre barna i skolealder da de hadde hjemmeskole.

— Edmund skal ha en stor porsjon av æren for at vi får dette til å gå opp. Men jeg tror han har benyttet seg mye av den store hagen vår, røper hun, og ler.

Hun ler sånn ærlig godt, den måten som gjør at du umiddelbart vet at enhver samtale med denne dama blir helt ufarlig.

Selv om det hun ofte skal snakke med andre om er ordentlig seriøst.

Et virkelig verdifullt år

Da Granli-jenta ble tilsatt som kommuneoverlege i fjor vinter var hun i gang med spesialiseringen i arbeidsmedisin. For en lege er ikke bare en lege. De skal også tilegne seg spesialkompetanse innenfor et feil.

— Jeg har alltid vært interessert i arbeidsmedisin og samfunnsmedisin. Sånn sett har dette året vært virkelig verdifullt. Jeg kunne ikke fått bedre læring og erfaring med meg, sier hun.

Dermed tok hun først spesialisering i arbeidsmedisin. Og nå venter en ny spesialisering i samfunnsmedisin. Det er 5-6 nye år med kurs, samlinger, veiledninger og møter.

Hun er kommuneoverlege. Ikke bare lege.

Om det er viktig?

Ikke for denne legen. Camilla har et pragmatisk (altså er hun fleksibel og tilpasningsdyktig – klarer å skille på hva som er viktig og mindre viktig for seg selv) forhold til titler.

Bygge opp systemer

Det er jobben 40-åringen er opptatt av. Jobben med å hjelpe folk til å forstå, og til å utføre handlinger. Hvis de forstår, altså har kunnskap, så vil det i seg selv bli tatt riktigere avgjørelser av flere mennesker. Det er litt som effekten av et virus – bare at hun i denne sammenhengen sprer noe som gjør at det gode har skaffet seg bedre betingelser enn det onde.

Både arbeidsmedisin og samfunnsmedisin tar utgangspunkt i mye av det hun har stått i de siste åtte månedene. Bortsett fra alt som har med koronaviruset å gjøre, så er det de alminnelige og hverdagslige problemene. Der arbeidsmedisin er tettere knyttet opp til forebygging og behandling av sykdommer og skader som er relatert til arbeidslivet, vil en samfunnsmedisiner konsentrere seg mest om miljøet, vilkårene og forholdene vi har rundt oss i det daglige, og hvordan dette påvirker den generelle helsetilstanden vår.

— Det er spesialiteter som går mer på systemnivå og forebygging. Det er et forsøk på å se det store i det små, sier hun.

Et bredt samarbeid

Som kommuneoverlege har hun sammen med kommunalsjefer og enhetsledere ansvar for primærhelsetjenesten og folkehelsen i Kongsvinger. Det er litt av en «leveranse», for å si det sånn: Fastleger, sykehjem, bo- og servicesentre, hjemmesykepleie, helsesykepleiere, helsestasjoner, fysioterapeuter, ergoterapeuter, logopeder og annet helsepersonell som er knyttet opp til institusjoner og kommunens helsetjeneste.

— Jobben vår er jo å få dette til å flyte så godt som mulig. Det er enormt mange brikker, det vet jeg. Men det er veldig mange dyktige medarbeidere i disse rollene også.

Ingen ting å vente med

Første dag på jobb som ny kommuneoverlege var i 20 prosent stilling. Det er én arbeidsdag i uka. I utgangspunktet skulle det bli en slags overlappende periode med Åge Henning Andersen, som var godt på vei inn i pensjonistenes rekker.

Fredag 6. mars var Camilla i gang i Kongsvinger kommune, det var helt naturlig å snakke om viruset. Covid-19 var tema over alt, uten at man hadde noen som helst slags indikasjon på konsekvensene.

Men da hun skulle på jobb som fersk kommuneoverlege for andre gang, tirsdag 10. mars, ble det raskt slutt på at stillingen skulle ha en ramme på bare 20 prosent. Beskjeden fra sentrale myndigheter var at kommuneleger og kommuneoverleger bare måtte forberede seg på å jobbe 24/7 – altså alle dager og timer i uka – så lenge det var behov.

— Det var virkelig behov for både Åge og meg på full tid da. Vi gjorde vårt aller beste, forsøkte å prioritere oppgaver og komme ut med den informasjonen vi hadde tilgjengelig. Men det var absolutt ikke lett, minnes hun nå i ettertid.

Alle peker på Camilla

Tiden har gått, måneder med koronaviruset hengende over oss som et daglig mareritt er på ingen måte over, det er bare annerledes – og det skaper ikke minst nye situasjoner og utfordringer. De må løses. Ofte er kommuneoverlege Camilla den som det pekes på.

— Etter en lang periode der det gikk døgnet rundt med henvendelser fra mange ulike institusjoner og enkeltpersoner, så har det blitt litt enklere å være meg. Nå skal jeg i utgangspunktet ha «fri» mellom kl 22 på kvelden og kl 08 på morgenen, sier hun og ler.

Det er et av hennes «varemerker», det å smile og le.

Komme med humør, på tross av alt det vi står i. På tross av det hun står i.

— Det er så utrolig mye å tjene på å være tilgjengelig. Noe av det viktigste jeg gjør er å berolige folk gjennom å gi dem konkrete svar på det de lurer på. Likevel er det ofte slik at det er den som kontakter meg som sitter på de beste løsningene. Vedkommende er mest sannsynlig ekspert på sin arena, vet hvordan man har det i hverdagen, og om det er mulig å benytte sunn fornuft til å redusere risikoen for smitte. Min jobb blir å stille de viktige spørsmålene, slik at vi i løpet av en samtale kommer fram til enkle og funksjonelle løsninger.

Pragmatisk så det holder

Så var det den latteren da. Og det smilet. For hun ler jo, selv om situasjonene kan være både dystre og uavklarte. Hun kan signalisere såpass mye godt humør, at det til tider er blitt for mye for andre. «Trenger du virkelig å smile så mye?»

Personlighet er jo en fin ting, når man kjenner at man får lov til å spille sin egen rolle i livet – fullt og helt. Slik er det ikke alltid, og det vet Camilla godt. Men hun tror at godt humør i hverdagen er en nyttig hjelper, og hun vet veldig godt at det er visse situasjoner som krever at man uttrykker både seriøsitet og troverdighet på en tydeligere måte.

Her kommer pragmatikeren inn igjen.

— Jeg prøver å være meg selv, først og fremst. Men vi er mange som er slik skrudd sammen at vi tilpasser oss, og jeg forsøker selvsagt å gjøre det. Det gjør jeg for å starte prosesser, komme folk i møte og finne gode løsninger sammen. Når man skal være med på å berolige mennesker i svært krevende yrker i helse og samfunn, og samtidig få ledere i et idrettslag eller en russegruppe til å forstå sitt ansvar, så må man være en pragmatiker. Og det er jeg.

Krevende prioriteringer

Hun synes på mange måter at korona-hverdagen var enklere da alt var nedstengt. Da alle måtte forholde seg til at ingen ting var som før. Vi skriver fredag 13. mars 2020, og det var den dagen da vi alle for alvor fikk kjenne på usikkerheten om hva som skulle komme.

— Det ble jo en brutal start for mange, og spesielt for dem i de mest sårbare gruppene. Mange måtte dessverre betale en høy pris i denne perioden, fordi vi ikke hadde kapasitet i helsevesenet til å hjelpe alle samtidig. En ny slik situasjon er det vi jobber for å unngå hver eneste dag, konstaterer kommuneoverlegen.

Hun synes det er krevende å være leder og ta avgjørelser som får svært omfattende konsekvenser for dem det gjelder.

— De store enkelthendelsene i livet, som alvorlig sykdom, sykehusinnleggelse, dødsfall og lignende, stopper jo ikke å komme selv om samfunnet er opptatt med en pandemi. Det gjør vondt å tenke på alle dem som ikke fikk vært med sine kjære i denne perioden fordi det var for risikofylt. Virkelig vondt.

Viktig med beskyttelse

Etter hvert fikk kommunene, Kongsvinger inkludert, nok kunnskap, nok smittevernutstyr og annet utstyr på plass, i tillegg til nok lokaler. Viktigst av alt var riktig nok at kommuneoverlegen og de samarbeidende helseaktørene i kommunen fikk på plass personell som både ville og kunne jobbe i smitteutsatt posisjon.

— Noe av det første vi gjorde var å finne best mulig løsninger for fastlegene. De måtte beskyttes, for hva ville skje om de også ble smittet? Så fikk vi på plass bedre rutiner knyttet til informasjon, med telefon- og videokonsultasjon, pluss at vi økte testingen helt ekstremt i forhold til tidligere. Alt dette ble gradvis bygd opp mens vi forsøkte å løse de daglige utfordringene. Men vi trengte erfaring og kunnskap for å bli gode nok, mener Camilla.

Alle kan bli smittet

Nå er Kongsvinger kommune gode nok. Vi har i den store sammenhengen vært forskånet fra de store utbruddene, eller de alvorligste svingningene. Men ingen ting er foreløpig avgjort. Ingen ting er over.

— Vi forventet en ny topp nå i oktober, så akkurat den kom ikke overraskende. Men det var samtidig umulig å vite hvordan den ville slå ut. Vi har klart å unngå smitte på institusjonene våre så langt, og det er bare å bøye seg dypt for den jobben som de ansatte har gjort der.

Beskjeden fra helsemyndighetene er at det bare er å stålsette seg for en lang vinter. Korona-fokuset vil neppe være over da heller.

— Myndighetene utvider stadig perspektivet. Det kommer mer. Så etter hvert blir spørsmålene mer knyttet til hvordan vi skal evne og orke å stå i dette, kanskje i ett eller to år til?

Hva slags vaksine?

Vaksinen vil kunne utgjøre den store forskjellen. Men det er fortsatt usikkert når den kommer, hva den helt konkret vil virke mot, og hvor mange som får tilgang på den.

— For det første håper vi at den kommer snart. For det andre at den virker som planlagt. Det blir utviklet forskjellige vaksiner, og vi vet ennå ikke om det er en vaksine som vil bidra til å hindre smitte mellom mennesker, eller om vaksinen er best egnet til å gi mildere symptomer. Er det én dose som må settes, eller er det tre? Vi vet foreløpig for lite til å kunne si tydelig og klart at dette er redningen vår.

Imens sniker influensaen seg inn over landet. Heller ikke den er ufarlig for folk, men den er først og fremst skummel for dem med underliggende sykdommer og eldre – akkurat det samme risikobildet som Covid-19 kommer med.

— Derfor vil vi at alle i risikogruppene tar influensavaksine, og vi henstiller til at alle helsearbeidere i pasientnært arbeid gjør det samme. Det vil være et veldig godt bidrag til i hvert fall å holde én av disse lumske virusene på avstand, sier hun.

Innstramminger for en sliten gjeng

Det er likevel det du og jeg gjør som har størst betydning.

— Vi er ikke like nøye som vi var, det er bare en kjensgjerning. Vi er litt slitne, og dermed gjør vi det enklere for Covid-19 å slippe til. Vi har sluppet opp på reglene, men må kanskje stramme inn igjen. Usikkerheten blir raskt litt større når det er bevegelse og endring, konstaterer hun.

Selv om regjeringen har varslet innstramminger fra nasjonalt hold, så er likevel mesteparten av det som nå skal skje av risikoreduserende tiltak og oppfølging lagt til lokale myndigheter.

— Det er fordi tiltakene må gi mening. Vi kan ikke risikere at vi setter oss i en situasjon der vi blir mette av korona før et eventuelt utbrudd kommer. Derfor er denne balansen så utrolig viktig. Vi jobber etter «ærlig realisme» – rett og slett med utgangspunkt i at underdrivelse dreper og at overdrivelse skremmer.

— Tiltakene og forberedelsene vi gjør er så viktige, og vi er så avhengig av alliansen vi har med folk. Vi må nå ut med informasjon som treffer ulike grupper, samtidig som man forstår ansvaret sitt.

Det er enormt mange brikker, det vet jeg. Men det er veldig mange dyktige medarbeidere i disse rollene også.

Det gjør vondt å tenke på alle dem som ikke fikk vært med sine kjære i denne perioden fordi det var for risikofylt. Virkelig vondt.

Vi kan ikke risikere at vi setter oss i en situasjon der vi blir mette av korona før et eventuelt utbrudd kommer.