Båndtvang – ja eller nei? Sett fra en hundelufters ståsted
Så er det den tiden av året igjen. Båndtvangen er opphevet, og hundene kan løpe fritt og kose seg. Eller?
Min oppfattelse er at det er en del misforståelser ute og går når det kommer til båndtvang. Det er ikke fritt frem selv om båndtvangen er opphevet. En av mine arbeidsoppgaver er hundelufting, og det med båndtvang er derfor av stor betydning for min del.
Jeg går rundt 100 kilometer hver uke med hunder, hunder av forskjellige raser, størrelser og alder. Alle unike individer, alle med sine særskilte behov. Noen går fint sammen med fremmede hunder, andre ikke. Noen kunne jeg helt fint sluppet uten at det hadde vært noen fare, andre kan jeg ikke. Felles for alle er at de alltid må bruke bånd når de er på tur med meg.
Jeg forsøker å legge opp til forskjellige turer, slik at hundene skal få best mulig utbytte av turene vi går, være seg det er by, bygd eller skog. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at på 50 prosent av turene jeg går nå om dagen, møter jeg på løse hunder, og eiere som ligger alt for langt etter til å ha kontroll på hunden(e) sin(e).
For å være dønn ærlig – jeg liker det ikke. Vissheten om at jeg kommer til å gå på løse hunder i løpet av en arbeidsdag, reduserer gleden med jobben min, vesentlig. På turene jeg går, kommer jeg i snakk med mange andre hundeeiere, og svært mange føler det samme som meg, gleden ved å ta hunden med på turer, reduseres betraktelig når de vet at muligheten til å treffe på løshunder er til stede.
Jeg vet godt hvordan jeg skal opptre for å unngå å trigge unødvendige reaksjoner hos hundene, som kan lede til uheldige situasjoner. Så langt har jeg klart å kontrollere situasjonene jeg har havnet i, men jeg vet at det ikke kan vare evig. Jeg er prisgitt reaksjonen til hver enkelt hund jeg møter.
For meg er det et stort ansvar å lufte en annens hund, jeg forvalter faktisk en annen families verdi for en stund den dagen (for noen – kanskje det mest verdifulle de har), og jeg vil gjerne levere hunden fra meg i samme forfatning som da jeg hentet den, uten varige sår på hverken kropp eller sinn.
«Er det hannhund eller tispe»
Mange har en forståelse av at dersom hunder av motsatt kjønn møtes, går det alltid bra. Jeg skulle ønske jeg kunne slutte meg til denne forståelsen, men sannheten er noe helt annet. Sannsynligheten for at en situasjon skal gå bra, eller eskalere til et basketak med alvorlige konsekvenser, er like stor om det er hannhund/hannhund, tispe/tispe eller hannhund/tispe som møtes.
Min erfaring er at hvilke kjønn som møtes er av mindre betydning, det er settingen, omstendighetene og i hvilken fysisk og mental tilstand hundene har, som er avgjørende. Ei tispe med et smertebilde eller en eller annen form for sykdom, vil garantert avvise en annen hund enten den er av hannkjønn eller hunnkjønn.
Hvordan det skjer, er opp til hundene, men hjelper ikke de dempende signalene hunden sender ut, vil den gjøre utfall, for å få den andre hunden vekk.
«La dem ordne opp på egenhånd – den sterkeste vinner!»
En påstand som for så vidt er sann, den sterkeste vinner. Alltid. Men er det en riktig holdning å ha? Er det riktig å la hundene ordne opp seg imellom? Om de skulle gjøre det – hvordan ville et møte mellom en ilter liten terrier og for eksempel en Rotweiler se ut? Er det slik at dersom den iltre terrier’n blir kvestet, så fikk den som fortjent?
Sett at jeg går med den iltre terrieren og den får tyn av en annen – hvordan vil den hunden etter en slik runde oppleve neste hundemøte? Det er kanskje en grunn til at terrieren oppfører seg på den måten den gjør. Den kan være usikker, være syk eller ha smerter for å nevne noe. Det er årsaken til at den er i bånd. Båndet blir da mitt «verktøy» for at den hunden skal få sin optimale tur, uten at det skal behøve å gå på bekostning av hundens trygghet.
Eller om vi snur på saken, jeg går med min hund i bånd, din hund som er løs springer bort til min og min hund gjør regelrett hakkemat av din hund. Hvem har da ansvaret? Er det meg som går med en «aggressiv» hund, eller er det du som ikke har kontroll på din hund og innkallingen? I slike situasjoner hjelper det lite med kommentarer som «Oi! Jeg trodde jeg hadde kontroll» eller «Det går nok bra, for min hund er bare snill».
Det var noe med dette å kunne levere fra seg en hund etter lufting uten varige men på kropp og sinn.
Skal aldri hunden få løpe løs, da?
Joda, den kan godt få løpe løs. Men har den behov for å løpe løs der hvor sannsynligheten for å treffe på andre hunder og folk er overveiende stor? Er det mulig å tilrettelegge for å løpe løs, så anbefaler jeg at du gjør det. Tilrettelegg slik at hunden kan løpe alt den orker på et inngjerdet område, hvor den ikke utgjør noen fare for andre enn seg selv.
Har man ingen inngjerdet hage, er det muligheter å låne eller eventuelt leie steder som er inngjerdet og hvor hundene kan få løpe løs.
Å slippe hunden løs i områder hvor det ferdes mye folk (da gjerne med andre hunder) og gjemme seg bak en syltynn kommentar om sosialisering, holder ikke mål. Løse hunder har lite eller ingenting med sosialisering å gjøre. Det kan i beste fall karakteriseres som dårlig sosialisering.
Din hund – ditt ansvar
Vi har alle ansvar for hundenes ved og vel, det er en del av det vi sier ja til når vi påtar oss jobben det er å ha hund. Den jobben forplikter du deg til, hele hundens levetid.
Jeg tenker at det å ha hund, er litt som å kjøre bil. Det handler om sikkerhet og trygghet, ikke bare for deg og din hund, men du har også et ansvar for å bidra til sikkerhet og trygghet til de rundt deg. Det er en grunn til at vi skal bruke sikkerhetsbelte når vi kjører bil (egen sikkerhet). Det er en grunn til at vi bør overholde 1001-1002-1003 regelen, hensyn og sikkerhet til medtrafikanter.
Men, før vi kan ta i bruk en bil, må vi få oss et førerkort. For å få førerkort, må man gjennom en opplæring og avlegge en teoretisk og praktisk prøve. Er dette noe en burde innføre for hundeeiere også? En obligatorisk prøve man må avlegge for å få lov til å ha hund? Jeg vet dette diskuteres, og det er mange synspunkter og meninger om saken.
Er 30 års erfaring med hund godt nok? Hund er jo hund – eller? Hvor vanskelig kan det egentlig være? Jeg har straks 50 år med hund, men det eneste jeg med hånden på hjertet kan si, er at jo mer jeg lærer om hund, så må jeg bare innse at jeg kan uhorvelig lite. Jeg hadde gladelig avlagt en «førerprøve» for hundehold.
Jeg tenker at dersom vi blir flinke til å holde våre hunder i bånd, så «kjører» vi med 1001-1002-1003 regelen i bakhodet. Vi viser hensyn til andre hundeeiere og viser forståelse for at andre hunder kanskje ikke er like tolerante som vår.
Vi unngår uønskede møte- eller hilsesituasjoner som kan ende opp i dyre veterinærregninger (eller vi reduserer i det minste risikoen betraktelig). Det er viktig å huske at ikke alle hunder må bort å hilse på hverandre bare fordi det er hunder. Hunder er som oss, de har ikke behov for å hilse på alle de møter, slik som vi heller ikke har behov for å hilse på alle vi møter når vi er ute i byen og gjør et ærend eller to.
Fra en hundelufters ståsted, tenker jeg at båndtvang ikke handler om å begrense hundenes frihet, men det handler om å skape en trygghet for egne og andres hunder, skape en forutsigbarhet og vise hensyn til miljøet rundt seg. Bruker man et langt leiebånd, har hundene god bevegelsesfrihet like vel, da er ikke behovet for å løpe løs like tilstedeværende.
Jeg ønsker ikke at dette innlegget skal være en moralsk pekefinger, men jeg håper det kan få deg til å tenke før du knepper båndet av hunden og lar den springe løs. Kan du garantere for din egen hunds sikkerhet i møte med en annen? Vet du på forhånd hva slags hund du møter og hvordan den vil reagere? Har du en god nok innkalling eller nødstopp – om du skal være 100 prosent ærlig med deg selv? Kan du svare ja på disse spørsmålene, kan hunden løpe løs. Blir det nei på ett av disse spørsmålene, anbefaler jeg bruk av bånd på hver tur.
God tur!
Min erfaring er at hvilke kjønn som møtes er av mindre betydning, det er settingen, omstendighetene og i hvilken fysisk og mental tilstand hundene har, som er avgjørende.
