Den kommunale freds plass

Beijing har Den himmelske freds plass. Her i kommunen er vi i ferd med å få Den kommunale freds plass. I Kina sitter makta bak fredsplassen sin uten særlig innblanding fra omverden. I Kongsvinger er det tendenser til at administrasjon og politikere gjemmer seg inne i teglehuset ved rådhusplassen med ønske om at mye av det de bedriver bør være unntatt offentlighet.

Denne uka møttes formannskapet for første gang etter ferien. Det var også første gang etter koronautbruddet at de valgte politikerne fysisk satt i sin hestesko rundt ordføreren og rådmannen. Slike møter er åpne for alle, selv om vi andre foreløpig får nøye oss med å følge med på Teams-skjermen. Det var langt mellom de interessante høydepunktene de seks timene dette pågikk denne onsdags formiddagen.

Eller? Det vet vi egentlig ikke så mye om, for de mest spennende sakene på denne dagsorden fikk vi aldri vite noe om. De var alle unntatt offentlighet og dermed trykket ordføreren på pause-knappen for offentligheten både lenge og vel. Det kan være åpenbare grunner til at enkeltsaker skal unndras offentlighet. Men det finnes også lett noen enkle måter å finne begrunnelser for slik saksbehandling. Kommunens forretningshensyn er en slik begrunnelse som lett og enkelt kan henges på en sak som grunn til å holde offentligheten utenfor maktens møterom. Personalsaker er også en ofte benyttet begrunnelse.

Av sakene formannskapet krevde hemmeligholdelse av nå, handlet om mulig utbygging av Helsehus, en mulig utbygging av Kulturhus og framtida til Politihøgskolen på Sæter. Det finnes noen forklaringer til alle tre, men spørsmålet er om det etterhvert både er blitt for fristende og for lettvint å sørge for ferd og ro når kommunale politikere og administrasjon skal håndtere våre felles skattekroner?

Da Kongsvinger for vel fire måneder siden skaffet seg nasjonal oppmerksomhet ved å rote bort 161 doser med Korona-vaksiner, ble også det en saksbehandling som ble unntatt offentlighet. Den beslutningen anket Mitt Kongsvinger inn for Statsforvalteren. Ikke spesielt overraskende var svaret derfra at saken ikke tilfredsstilte noen hemmeligholdelse. Det eneste «nye» i den saken var at vaksine-dosene ble gjenglemt på en reol på legekontoret de var levert.

Behovet for å behandle en slik sak unntatt offentlighet skapte dessverre dermed et inntrykk av behovet for å beskytte sine egne.

Norsk Presseforbunds juridiske rådgiver, Sindre Granly Meldalen, forteller i et intervju med Mitt Kongsvinger at det er en tendens til at det offentlige blir stadig ivrigere til å unndra saker fra offentligheten. Dette gjelder ikke bare kommunal- og statlig virksomhet, men også innenfor rettssystemet. Her varierer også bruken av hemmelighold mye. Det kan være fristende for en politiadvokat å vise til hensynet til etterforskningen, som gir mulighet til å behandle sin sak uten plagsom interesse fra omverdenen. Mitt Kongsvinger hadde en slik sak forleden og anket tingrettens beslutning om unndratt offentlighet. Lagmannsretten delte avisas oppfatning og omgjorde vedtaket og sørget for at saken ble tilgjengelig.

Både for rettssystemet og all offentlig virksomhet bør lista legges høyt for hva som ikke tåler offentlighetens innsyn. Det er i en vid forstand selve grunnlaget for det demokratiet vi setter så høyt. Ingen vil ha et samfunn der offentligheten bedriver sin virksomhet gjemt bak svarte skjermer. Det må rett og slett ikke bli en måte hverken politikere eller offentlige ansatte skal bedrive noe som helst som ikke tåler folks innsyn. Derfor vil vi ikke ha noen sterkere tendens og iver etter å finne gode grunner til at formannskapet i denne kommunen stadig skal finne noen grunner til å drive politikk bak nedrullede gardiner. Alternativet er at det ofte blir spekulasjoner og at mistroen mot våre folkevalgte bare øker. Det holder med den fredsplassen i Kina.

161 doser med koronavaksine ble glemt igjen. Var det en grunn til å holde det hemmelig? Nei mente Statsforvalteren.