Vil, men får det ikke til
Kongsvinger kommune burde egentlig ha noen forutsetninger for å kunne lykkes. Slik føles det hver gang det legges fram et kommunalt budsjett. Men like ofte er det følelsen av ikke å få det helt til, når regnskapet gjøres opp. Så da skal vi igjen krangle om en hotell-tomt, mangel på sykehjemsplasser og trussel om å låse døra på noen grendeskoler noen måneder framover.
Rådmannen og hans stab gjør den jobben de er satt til når de i går la nye 160 budsjett-sider på bordet. Tallknusingen er både solid og garantert i tråd med økonomers krav til godkjent budsjettskikk.
Så skal de stakkars frivillig valgte kommunepolitikerne sette seg ned de neste ukene og bruke forstørrelsesglass for å finne noen poster de kan endre litt på. Samtidig skal kommentarfeltene på Facebook fylles av sterke meninger av de som bruker sosiale medier til sin talestol. Slik går nå dagene – før vi vet det dunkes et nytt kommunebudsjett i bordet.
Ingen kan ta administrasjonen på deres utgangspunkt. Rådmannen mener vi alle bør innse at om noe gjør litt kommunalt vondt i 2022, så er alternativet at mye mer gjør mye vondere om noen år om vi ikke hører etter nå.
Finnes det ikke noe alternativ til blåruss-byråkratenes striglete tenkesett? Kan det være andre vei-valg vi kunne ta enn de regnearkene som produseres i rådhuset viser oss? Det er lett å rope på ansvarlighet og ansvarsbevissthet for å kvele enhver som måtte fristes til å framføre noen kjetterske kreative tanker om å endre litt kurs.
Ingen bør misunne de folkevalgte som alle egentlig mener det godt, og vil egentlig vårt alles beste. Men det handlingsrommet de har er egentlig så lite at budsjett-endringene ofte blir mer symbolske enn reelle forandringer. Det er lett å skyte på politikere og en kommunal administrasjon som årsak til at lokalsamfunnet vårt ikke fungerer på enkeltområder slik vi ønsker oss og forventer.
Men kanskje vi alle bør gå litt i oss selv og spørre oss selv om hva vi har bidratt med i det siste? Det er kanskje ikke slik at vi med å betale noen kroner mer både i eiendomsskatt, i adgang til svømmehallen og på parkeringsautomaten har løst denne kommunens utfordringer de neste årene. Mye handler om viljen til å ha en tro på en god framtid. Rett og slett at vi velger den optimistiske veien sammen.
I stedet for å sutre og jamre over alt vi mener er feil – så vil et felles ønske om å få til noe sammen kunne bidra til veldig mye. Skal denne kommunen få til noe som helst må vi i langt større grad være villige til å akseptere at alle endringer vil kreve noen forandringer. Lenge har de som helst vil ha alt akkurat som det har vært, fått dominere enhver diskusjon.
Uansett hva en rådmann og økonomisjef måtte hevde, så vil forandringer kreve en vilje til å satse. Til å investere i tro på at det skal skape den framgangen vi rett og slett må få til, om dette ikke skal bli en kommune der de fleste som bor her er pensjonister som venter på de sykehjems sengene som det ikke engang finnes nok av i dag.
Vi som bor i denne kommunen, trenger noe vi felles kan glede oss over og føle bidrar til at vi kommer oss litt videre. I det budsjett-forslaget som kom nå handler kommunal økonomi om 1,5 milliarder kroner. Men her finnes ingen poster for noe nytt hotell med kulturhus, noen ny gangbru over elva eller noen forbedring av utslitte Gjemselund. Og selv om grendeskolene garantert overlever denne høstens budsjettrunder, er det innbakt at lyset skal slokkes i årene etterpå.
Selvsagt er det ikke enkelt og det finnes ingen kvikk-fix for denne byen heller. Men å bla i kommunale budsjetter er som å lese en eneste bok på nytt en gang i året.
Den posten i dette budsjettet jeg ikke finner er den som burde hete «felles innbyggervilje til å tenke offensivt.»
For det hjelper så lite at mange gjerne vil, men ikke får det til.
Hva har egentlig du bidratt med i det siste?
