Dit musikken tar Hildegunn

Hildegunn Øiseth spilte konsert for Dalai Lama og ga sin støtte offentlig til Tibet. Søndag er det sambygdingene som får oppleve den anerkjente og samfunnsengasjerte musikeren igjen.

Hun beveger seg blant gravstøttene på det som må kalles sommerens første dag.

På Brandval kirkegård besøker hun graven til sin far. Hildegunn Øiseth er hjemme igjen. Søndag gjør hun en sjelden opptreden på hjemmebane. Sammen med Jan Christian og Finn Gjems gjester hun trioen til Paul Inge Tønseth, Magnar Hvarstad og Erling Fossum for forestillingen «Kvar er Kongen».

— Jeg trives med å spille i kirkerommet, sier Hildegunn.

— Jeg har mange minner fra oppdrag i forbindelse med dåp, begravelser, konfirmasjoner. Også fra jul- og påskehøytider i kirken. Men likevel, det er noe med religion som jeg er splittet om, sier hun.

Palestina-samarbeidet

Og kanskje med god grunn.

Komponist, trompeter og bukkehornist Hildegunn er blant annet aktiv med Sharaka Ensemble, et unikt samarbeid mellom norske og palestinske musikere. Det vil si de gangene hun faktisk får møtt med sine palestinske kollegaer.

Noe som kan være en utfordring, selv utenfor koronatider.

Hildegunn er musikalsk leder for gruppen. Musikken er inspirert av både norsk og arabisk tradisjon, men utviklet videre til noe egenartet og kraftfullt. De har spilt i Lillehammer, Malmø, Inderøy og Trondheim. Også konserter i Palestina og faktisk fått spilt inn plate i Israel.

Men igjen har konflikten blusset opp mellom Israel og palestinerne. Det er voldelig uro i Jerusalem og rakettskyting mot og fra Gazastripen.

Det er vanskelig å prate om det som skjer mellom Israel og Palestina, medgir Hildegunn, som ofte er misfornøyd med at omverdenen tillater apartheid og forfølgelse, og bare kaller det en konflikt.

— Det er mye vond historie på begge sider. Det er vanskelig å forstå når man sitter her på en benk på Brandval, at noen av mine kollegaer ofte risikerer livet for å få holde på med musikk.

Hjemme på Brandval

For her er vi nå. På Brandval, hvor hun er født og oppvokst.

Her begynte Hildegunn med musikk, hun ble med i den kommunale musikkskolen hvor hun spilte fiolin. Hun sang i kor, og hang seg sine eldre søsken og ble med i skolekorpset.

På Brandval eier hun i dag et hus som brukes som feriested. Men det er ikke akkurat sånn at det var nødvendig med et eget hus på Brandval, for her har hun fortsatt mye familie å besøke:

Moren på 89, som bor rett over der, på andre siden av elva. Broren som tok over familiegården. En søster på Kongsvinger og en til på Hamar. En lillebror i Trondheim: «Vi er mange unger», kommenterer hun. I juni skal de alle forhåpentligvis alle samles for å feire morens 90-årsdag.

Selv har Hildegunn landet i Trondheim med samboeren Frode. Men gjennom livet og karrieren har hun dratt dit vinden – eller musikken – har tatt henne.

Knuse glasstak

Hun flyttet ut fra Brandval til Arvika for å studere klassisk trompet ved Musikhögskolan Ingesund. I 1990 ble hun fast ansatt som trompetist i det svenske storbandet Bohuslän Big Band (BBB).

— Jeg var på audition og fikk den jobben. Det var vel den første følelsen av at jeg knuste et glasstak, som kvinne ansatt i et profesjonelt storband. Jeg tenkte ikke så mye over det der og da, men det har jeg i ettertid. For meg føles det helt naturlig å kalle seg feminist. De fleste menn jeg spiller med i dag er også feminister og ønsker seg virkelig et mangfold på alle måter.

For som hun selv sier, har hun reist mye i kulturer hvor hun opplever at kvinner er fraværende. Hun har hatt flere prosjekter i blant annet Pakistan, som hun er rask til å påpeke ikke bare ligner det som vises frem i mediene.

— Men i visse områder i enkelte land møter man bare ikke på kvinner: Ikke på kvinnelige journalister eller ser andre kvinner, om man er ute på kafe. Med mindre de da kommer i følge med far, bror eller onkel og har dekt seg til.

Hildegunn er hyret inn av Griegakademiet for å få opp kvinneandelen ved jazzstudier i Norge. Det har med årene blitt et sideprosjekt, det å prøve å endre den skjeve kjønnsbalansen. Disse jentene skal forhåpentligvis søke videre utdannelse innen jazz.

Hun er også ansatt i en stilling som førsteamanuensis ved universitet i Bergen. Det har vist seg å være gull verdt som musiker under koronapandemien, og det å undervise gir henne mye.

I og med den stillingen knuste hun enda et glasstak. Det har skjedd en stor utviklingen for kvinner i jazzen siden hun startet sin karriere.

— Men i startet var jeg nærmest fornærmet om noen for eksempel spurte hvordan det var å være eneste kvinne i bandet, eller lignende. Jeg skjønner i dag at det var et spørsmål basert på ren nysgjerrighet, for det var svært få kvinnelige utøvere på 90-tallet. Men jeg tenkte den gang «hvorfor er det interessant hvilket kjønn jeg er». Jeg ville heller snakke om musikken.

Dit musikken tar henne

Hildegunn forklarer at det ikke har vært ett definerende øyeblikk i sin karriere som hun ser tilbake på, men at hun hele tiden har jobbet seg oppover. I 1999 sa hun opp jobben i storbandet i Sverige og flyttet til Sør-Afrika, kort tid etter Apartheid-regimet tok slutt.

Hvorfor? Tilfeldigheter er svaret:

— Alt jeg har visst, er at jeg skulle spille musikk! Det har vært min drivkraft. Jeg pleier å si til yngre utøvere at dersom du ikke er helt sikker på om det er musikk du vil holde på med, så skal du nok ikke ha det som yrke.

Hun ble boende to år i Sør-Afrika, hvor gjenklang av Apartheid hang igjen i gatene.

— Jeg tenkte ofte over den vanskelige historien, og kunne for eksempel betrakte eldgamle trær som har stått i hundrevis av år. Alt de har vært vitne til, utbryter hun.

Tilbake under treet på Brandval. Flere stopper for å slå av en prat med Hildegunn. Bygda ønsker henne et varmt velkommen tilbake. Tilbake til intervjuet kan hun fortelle at det var skumlere å flytte tilbake til Norge, og etablere seg som profesjonell musiker og frilanser, enn det var å flytte til Sør-Afrika.

— Men jeg fikk en fantastisk fin start da jeg kom skliende rett in i et Eda-Pelle show i teltet på Kongsvinger. I Norge spilte jeg ellers mye skolekonserter. Det var helt fantastisk, å få reise landet rundt og ha en god inntekt.

Blant høydepunktene hun henter frem fra sin karriere, var å spille konsert for Tibets åndelige leder Dalai Lama under det seneste norgesbesøket. Men hun forteller at det var en presset stemning da han kom på besøk. Det er dyrt å tråkke Kina på tærne og Dalai Lama var en delikat sak for regjeringen.

— Jeg la ut en melding på Facebook: «I Support Free Speech in Tibet». Jeg har vært i Kina i etterkant av dette, uten trøbbel. Med hele verden som arbeidsfelt, må man trå forsiktig. Samtidig som jeg er veldig samfunnsengasjert for de tingene jeg brenner for.

Det er fra nettopp disse mange inntrykk at hun henter inspirasjon til sin musikk. Da Hildegunn bodde i Sør-Afrika, fattet hun ny interesse for det nordiske tonespråket.

— Men jeg hadde ingen bakgrunn fra folkemusikk. Da måtte jeg begynne å tenke: Hvordan høres Norge ut? Man har mer med i ryggsekken enn man tror: Kanskje fra skolesangboka, den norske salmeboka eller en blokkøyte-trall.

I 2018 ble Hildegunn hedret med Egil Storbekkens musikkpris, som går til personer som har gjort en ekstraordinær innsats i norsk folkemusik. Under sitt eget navn har hun gitt ut platene «Stillness», «Valencia», «Time Is Coming» og «Manana» – som betyr takk på Paschto (offisielt språk i Afghanistan journ. anm).

På de to siste utgivelsene var det viktig for henne å ta med hele seg:

— Jeg tenkte lenge at jeg var nødt til å skille for eksempel musikken med naturinstriumenter mine fra jazzen. Det har vært litt nærmest negativt i bransjen å være en slags potet. Men hvorfor måtte jeg det? På «Time is Coming» begynte jeg å lage musikk som passer hele mitt utrykk.

Det har gjort at det ikke har vært lett å definere hvilken musikalsk sjanger hun hører inn under: Litt hit og dit i alle retninger, sier hun det best selv. Men det er Hildegunn, og det er særegent.

— Alt her i livet trenger ikke å passe inn under en sjanger. På mine reiser absorberer jeg lyden av kulturen der jeg er og lar meg inspirere:

— Som når David Attenborough i sine naturprogrammer – de liker jeg godt – dukker ned i havet, i en fjellside eller en maurtue og det er et helt yrende liv!

— I perspektiv har jeg levd et liv hvor jeg har flakket rundt omkring på planeten. Jeg synes det har vært viktig og spennende, men man kan like gjerne gjøre det motsatte, og ha et like spennende liv ved å dykke ned i det som er nære. De siste årene har jeg blitt oppmerksom på røttene fra Finnskogen og synes selvsagt det er enormt spennende å grave i historien å la meg inspirere av «lyden av Finnskogen».

Etter konserten i Brandval kirke søndag, drar Hildegunn videre til Bergen for å spille med Hildegunn Øiseth Quartet på Nattjazz. Også videre, dit musikken måtte ta henne..