Hvem var de – de ukjente som fikk evig liv som vegvisere?

De het Maren, Marte, Ellen, Guldbrand og Anna. Beskjedne skikkelser som ikke ba om mye plass i historiebøkene. Ja, kanskje med unntak av hun som stengte elevene sine inne i kjelleren hvis de ikke kunne null-gangen! Alle fikk de «Evig liv i aluminium» – æren av å vise veg i byen vår. Hvem var de egentlig, og hva gjorde dem aktuelle som navngivere til gatene våre?

Dette er fjerde del av i alt fem artikler om gatenavn i Kongsvinger, hvordan de ble til og historiene bak en del av navnene:

* GATELANGS MELLOM BUKKENE BRUSE OG DYRENE PÅ RASTA

* GATENAVN FORTELLER HISTORIE

* KONGSVINGER – BYEN MED FLEST KVINNER SOM VEIVISERE

* HVEM VAR DE – DE UKJENTE SOM FIKK EVIG LIV SOM VEIVISERE?

* HVORDAN BLIR MAN SKILT I KONGSVINGER?

Noen av gatene i byen vår er oppkalt etter personer som ved første øyekast kan gi inntrykk av å ha levd en temmelig anonym tilværelse den gangen de levde. Var det gjerninger eller tilfeldigheter som var gjorde dem til en del av adressen din? I det følgende skal vi se litt nærmere på bakgrunnen til noen av disse.

Mor Digerud

Vi starter med «Ellens veg» som går over den gamle gården «Digerud» mellom Jernbanegata og Utsiktsvegen på stasjonssida. Oppkalt etter Ellen Bertea Christensdatter Digerud, født i 1835. Ellen var en lokal «Marte Svennerud». Likheten med den litterære skikkelsen Barbra Ring skapte i julefortellingen «Itte no knussel» fra 1909, er slående. Ellen Digerud tok, i likhet med Svennerud, til seg flere foreldreløse barn som fikk vokse opp på gården hjemme hos henne og ektemannen Hans Eriksen Åsum. Ikke rart hun fikk tilnavnet «Mor Digerud». Det faktum at Digerud var 73 år det året Rings fortelling kom ut får en til å spekulere på om det kan ha vært henne Barbra Ring hadde som modell for sin fortelling? Mor Digerud var godt kjent for sitt engasjement for fattigpleien i kommunen. En prisverdig innsats i en tid uten kommunalt støtteapparat og trygdeytelser. Ofte ble hun omtalt som «de lidenes trøst og de fattiges venn». Hun var dessuten dypt religiøs og samfunnsbevisst. Både avholdssaken og kvinners stemmerett opptok henne sterkt.

«Den trølleste»

En annen «Marte» har fått egen gate i Lia. Bak gatenavnet «Marte Plassens veg» skjuler det seg nok en omsorgsfull person, og en person med spesielle evner, skal vi tro historiene om henne. Marte Nilsdatter, en tid også kalt Marte Stæringen etter oppveksten på plassen Stæringen øst for Stangnessjøen i Vestmarka, Eidskog, havnet til slutt hos Johanne Plassen i Kurud, Kongsvinger, derav skiltnavnet. Marte vokste opp under trange kår og måtte tidlig ut for å tjene. I et intervju med Indlandsposten fra januar 1919, gjengitt på Kongsvinger Historielags hjemmeside, forteller hun om de forskjellige postene hun hadde, alle hos snille husbondsfolk, legger hun til. «Håppas je kom var je sjøl den trølleste!» Marte ble legdekjerring. «Legd» var en gammel omsorgsordning for fattige som innebar at de fikk mat og husly på rullering mellom et utvalg gårder. Slik havnet Marte til slutt på «Plassen» i Kurud, der hun fikk gratis losji. Folk i nærmiljøet var kjent med Martes «evner». Hun lindret helseplager, blant annet revmatiske smerter ble det sagt, og laget kurbad for sjuke av ulike plantevekster. Ofte ble hun lagt merke til der hun gikk blant hus og gårder og solgte såpe og andre småting. Det ble også fortalt at hun kunne «signe» om det skulle være nødvendig. Det Norske Akademis Ordbok gir oss forklaring på begrepet «å signe». I følge folketroen var det å kunne «gjøre kors eller magiske tegn over og framsi magiske formler for å beskytte og helbrede.»

Privatskole med syltetøy

Jomfru Bakke har vi så vidt avlagt et besøk hos tidligere i vår omtale av Aagot Gjems Selmers veg. Selmers forfatterskap omfatter blant annet boka «Da mor var liden», forfatterens egne oppvekstskildringer fra 1860-årenes Kongsvinger. Her står det mye interessant å lese om Jomfru Bakke og hennes lærergjerninger. I 1807 hadde bygda fått egen folkeskole med klokkeren, Amund Thors, som lærer. Som følge av at garnisonen på Kongsvinger ble lagt ned i 1818 ble antall elever redusert, og skolen ble dyrere for dem som ble igjen og skulle betale for tjenesten. Mange var sterkt misfornøyd med dette, og gårdbrukere som soknet til skolen ønsket omgangsskole i stedet, slik tilfellet var i andre distrikt i bygda. Stridighetene ble ikke mindre da læreren ble omtalt som både kverulantisk, og som klokker – totalt «uten gehør og stemme». Enden på visa ble at de «kondisjonerte» i Øvrebyen tok barna sine ut av folkeskolen, mens Maren Dorthea Bakke, ugift i en alder av 33 og uten formell utdannelse, opprettet privatskole i sitt eget hjem i Bakkegården. Maren var godt likt av både elever og foreldrene deres, streng men elskverdig. Det vanket både lugging og det som verre var når Jomfru Bakke mente det var påkrevet. I de alvorligste tilfellene, som når man for eksempel ikke kunne fremsi null-gangen, ble man plassert i kjelleren under en luke i stuegolvet. Nå viste det seg at de som havnet der ikke hadde det så ille likevel. I kjelleren stod nemlig flere krukker av Jomfru Bakkes vidunderlige syltetøy, som minket betraktelig i takt med antall avstraffelser. Til tross for et til tider strengt regime fikk hun i de senere leveår ofte invitasjon til søndagsmiddager hos sine tidligere elever. Blant andre kjente elever som gikk i Bakkes skole, finner vi tegneren og maleren Erik Werenskiold, sønn av Fredrik D. Werenskiold som var kommandant på Kongsvinger Festning fra 1859 til 1878. Jomfru Bakkes veg er blant de nyere navngitte og ferdigstilte veger i byen, ved Liakollen.

Hoppbakken

Til slutt slipper vi til en hane i kurven og introduserer Guldbrand Andersen (1784-1841), som har gitt navn til Guldbrand Andersens veg, enkelt og greit. Vegen ligger i Bogeråsen og er en sidevei til Bukkene Bruses veg. Andersen var første oppsitter til plassen Guldbæk, der han fikk husmannskontrakt i 1836, men noen mener han kan ha hatt tilhold her før den tid. Guldbrands sønn Torsten giftet seg med Anna og tok over plassen Guldbæk etter faren. Både Guldbrand og Anna har veger oppkalt etter seg i Bogeråsen. Deres personlige betydning for byen er beskjeden, men plassen de bodde på er viktig i historisk sammenheng som den eneste husmannsplassen under gården Langeland i tidligere Vinger kommune. Gullbekk, Gulbæk eller Guldbæk, kjært barn har mange navn, og dette navnet har også en annen og nyere historisk klang i byen vår, hoppbakken i Gullbekkåsen. Bakken stod ferdig i 1933 og ble valgt som hoppbakke for hovedlandsrennet i 1936. Etter ombygging og utbedringer gikk NM i hopp av stabelen her i 1954. Flere tusen mennesker gjestet byen i den anledning, og blant gjestene var kronprins Olav og prins Harald. Elisabeth Haug og Åsne Stolpe har skrevet en spennende artikkel om bakken på historielagets hjemmesider.

Gatenavn forteller historie

Kongsvinger – byen med flest kvinner som vegvisere

Gatelangs mellom Bukkene Bruse og dyrene på Rasta