Kvinnemuseet gjør klar til ny abortutstilling

I mars planlegger Kvinnemuseet å lansere utstillingen «HYSJ!». Den tar for seg abort og påvirkningen som den strenge reguleringen av det har og har hatt for kvinner.

Etter et halvt tiår uten en utstilling om temaet skal museet igjen være klare til å åpne den nye utstillingen 28. mars. Opprinnelig var planen å åpne til kvinnedagen 8. mars, men den alltid uforutsigbare koronapandemien har sørget for forsinkelser.

– Vi bruker til og med de samme rommene som sist. Når den forrige abort-utstillingen åpnet i 2004 hadde vi planlagt å ha den stående i bare ett års tid, men den ble så populær blant ungdommer at vi skjønte at dette er viktig. Vi endte til slutt opp med ta den ned i 2015 – og da til mye protest. Da hadde vi latt den stå så lenge vi følte vi kunne, sier museumsleder Mona Holm.

I årene siden har museet hektet på ulike aktører og jobbet med designere fra det svenske kunstgruppen OTALT. I løpet av januar i fjor begynte museet for fullt å samle inn historier fra kvinner over hele verden, som forteller om sine abortopplevelser, både i en personlig og samfunnsmessig sammenheng.

– Vi har tatt til etterretning hvor lenge den forrige utstillingen sto oppe, så den nye er nå planlagt å stå i ti år. Så får vi jo oppdatere det som trengs, for vi håper jo at noen av lovene i noen av landene skal endre seg, sier Holm.

Internasjonale partnere

For å kunne sette sammen en så omfattende utstilling som den som kommer i mars, har museet samarbeidet med den globale foreningen IAWM (International Association of Women’s Museums). Holm forteller at de igjennom denne alliansen nå mottar feministiske ikoner og rekvisitter fra abortkampene igjennom tidene fra ulike steder i verden.

Det nyeste tilskuddet er et grønt skjerf, selve symbolet på abortkampen i Argentina, der aktivistene fikk kjempet frem lov om selvbestemt abort så sent som denne vinteren. I tillegg vil det også være en tidslinje som viser abortens forsknings-, juridiske- og kulturelle historie, som vil strekke seg hele veien tilbake til 100-tallet.

Blant tingene som er planlagt på utstillingen er et rom som tar for seg aktivismen og kampen for selvbestemt abort i Norge og rundt om i verden. Det vil også være oppslag som tar for seg de ulike mytene om abort og utstillinger som skal demonstrere hvor utbredt abort blant norske kvinner faktisk er.

– Det blir lyttestasjoner, hvor det vil være mulig for besøkende å høre personlige historier fra kvinner som har gått igjennom abortprosessen. Selv om noen av historiene kanskje virker like på overflaten, er dette noe alle opplever ulikt, både fordi folk er forskjellige og fordi samfunnene rundt dem er, sier Holm.

Lokale partnere

I tillegg til internasjonale partnerne har Kvinnemuseet også hentet inn flere lokale aktører. Blant annet har jordmor ved Kongsvinger sykehus, Eli Marie Skytteren, vært med å lage en film der hun gir museums-gjestene innblikk i hva en kvinne som skal ta abort blir møtt med fra helsevesenets side. Denne filmen er bare en av de som skal spilles av i utstillingslokalet.

– Vi skal også ha et slags sminkebord inne på det vi kaller «fortellingenes rom» der speilet blir erstattet med en skjerm. Der vil publikum møte filmopptak av skuespillere knytta til Teater i Glåmdal, som tolker noen av disse personlige historiene vi har hentet inn, forteller Holm, og legger til at det er Martin Høgberget som har laget filmene.

Digital utstilling

Abortutstillingen vil denne gangen også ha en digital utstilling på nett, i tillegg til den fysiske på museet. Holm forklarer at den digitale vil være mer rettet mot de internasjonale historiene, mens den fysiske vil være mer rettet mot norske aborthistorier og lover.

I den digitale utstillingen vil det være aborthistorier fra kvinner fra rundt 20 land. Utstillingen vil også ta for seg de ulike landenes abortlover, og vise skadene som kommer av at de strammes inn.

For å få til denne digitale utstillingen har museet tatt til seg en ny medarbeider som har ansvaret for å koordinere deler av den. Oslostudenten Tilla Solli, som opprinnelig er fra Kongsvinger, tok i oktober kontakt med museet etter å ha fått vite om den kommende utstillingen. Hun jobber for tiden selv med en masteroppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, som tar for seg akkurat problematikken knyttet til abort, abortlover og nemnder. Hun stilte seg da til disposisjon dersom museet ønsket det, noe de gjorde.

– Jeg har elsket å jobbe med museet, jeg ble tatt imot med åpne armer og føler meg godt ivaretatt. Jeg har alltid interessert meg for disse temaene. Min mor var jo rødstrømpe, så jeg har på en måte fått det litt inn med morsmelka og vokst opp med dette synet, forteller Solli.

I løpet av våren i fjor skulle hun opprinnelig til en abortklinikk i USA for å gjøre feltarbeid-delen av masterprosjektet. På grunn av pandemien ble dette avlyst, men hun fant likevel en god måte å gjennomføre prosjektet på ved å komme i kontakt med nemnder og kvinner i abortprosessen i Norge. Selv om akkurat prosjektet hennes ikke skal være med i denne utstillingen, sier Solli at kunnskapen hun har tatt med seg fra det har vært til stor hjelp for arbeidet hennes på museet.

– Det har vært lite forskning på kvinnespesifikke problemstillinger igjennom tiden. En ting jeg syntes er viktig å huske på er at det i mye forskning som har blitt gjort er den hvite mannen i 40-50 årene som det forskes på, og som resultater settes som standarden selv om det kanskje ikke er den samme opplevelsen for for eksempel kvinner eller mørkhudede. Det er viktig at vi forsker på disse tingene, sier Solli.

Som de fleste som vokser opp i Kongsvinger var hun i løpet av skolegangen på flere turer til Kvinnemuseet, og mener at det hun opplevde og lærte der har vært en viktig del av hennes utvikling.

– Jeg husker jeg så en utstilling på Kvinnemuseet når jeg var liten som gjorde veldig inntrykk på meg, nemlig en om hvordan bind pleide å være før. Den gjorde meg klar over hvor heldig jeg er som har vokst opp i denne tiden. Det har vært så mange generasjoner av kvinner før meg som ikke har hatt det jeg og andre kvinner har i dag med tanke på bedre sanitære forhold, fri abort til uke 12 eller like muligheter for politisk deltakelse. Vi kan ikke glemme alt våre formødre har gått gjennom og kjempet for at vi kan leve som vi gjør i dag, forteller hun.

Solli sier hun fra ung alder var stolt av at det er hennes hjemby som er hjem for Norges kvinnemuseum. Og nevner at helsesykepleierne i Kongsvinger alltid var imøtekommende og kunnskapsrike når de besøkte skolene hun gikk på, når de skulle lære de kommende generasjoner om emnet.

Kongsvingers aktører har i hennes erfaring vært flinke til å bygge opp kjennskap til tematikken blant beboerne, selv sier hun at hun ikke opplever at det er noen ledende holdninger til abort i blant befolkningen i hjemkommunen.

– Jeg føler ikke jeg har møtt noe særlig på det der, man går som regel ikke inn på temaet. Men jeg ville nok heller trodd at det er mer fordi det vanligvis ikke kommer naturlig opp i samtaler som er grunnen til at det ikke diskuteres, enn at det er et tabu som stopper det fra å bli pratet om, anslår Solli.

Angår alle

Holm, som i sin stilling på museet, til vanlig møter befolkningen på en arena der spesifikke kvinnespørsmål har til vane å komme opp i samtalen, delte også sine tanker om Kongsvingers holdning. Hun sier at selv om det var en liten gruppe motstandere av abort-utstillingen når den første skulle settes opp for flere år siden, virker det som om innbyggerne er aksepterende og godt informert.

Det faktum at de to gruppene på tross av sine innstillinger kunne nekte for at aborten har vært en vesentlig del av samfunnet igjennom tidene, er noe Solli og Holm peker ut som ett av hovedpunktene de vil formidle med utstillingen.

– Abort har alltid blitt utført og vil alltid bli det. Det eneste man oppnår ved å gjøre strengere lov-innstramning er at det blir farligere og at flere kvinner vil bli skadet og noen også dø, fordi de ikke har trygge måter å gjøre det på. Et av våre ønsker er at historiene vi deler kanskje kan hjelpe noen i samme situasjon. Det er ikke noe som bare rammer de fattige eller de rike, det er en sak som angår alle kvinner, sier Solli og Holm.