10 år siden terrorangrepet: – Martin reddet livet mitt

Elisabeth Sidselrud Christiansen (32) berget livet da hun livredd gjemte seg i en bergsprekk under terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. – Jeg kan takke mannen min for at jeg lever, sier hun.

Den da 22 år gamle jenta var den eneste fra Kongsvinger som befant seg på Utøya 22. juli for 10 år siden. Det var femte gangen hun deltok på AUFs sommerleir. Hun minnes at det regnet kraftig den morgenen. Formiddagen gikk med til hyggelig teltprat, og det var kjøttkaker til middag klokken 13.00.

– Etter middag gikk jeg for å høre politisk innledning med Stine Renate Håheim, som snakket om vold i nære relasjoner. Mens vi var der, kom det en beskjed over callinganlegget på øya at vi skulle samles i storsalen etter de politiske innledningene. Min tanke da var at det skyldtes det voldsomme regnværet. Like før vi skulle gå inn i storsalen fikk jeg en sms om at det hadde vært en eksplosjon i Oslo, men tenkte ikke på at det kanskje var derfor vi skulle møtes. I storsalen fikk vi mer informasjon om det som hadde skjedd i Oslo, og ble oppfordret til å ringe hjem og si at vi hadde det bra. Mange foreldre trodde at Utøya lå i Oslofjorden. Mens vi fulgte nyhetene på storskjerm hørte vi det begynte å smelle ute. Det hørtes ut som ballonger. Jeg tenkte at det var en jævlig dårlig form for spøk. Smellene fortsatte, og vi ble urolige. Plutselig kom det noen inn og sa vi måtte komme oss ut fordi det var noen som skjøt på øya, sier Elisabeth, som stormet ut sammen med blant andre kjæresten Martin og broren hans. De kom seg til pumpehuset.

– Jeg følte meg trygg ved pumpehuset, for der hadde vi så god oversikt. Folk samlet steiner for å ta han som skjøt. Jeg husker jeg tenkte at det kan vi ikke gjøre, for da er ikke vi noe bedre enn han. Vi var ved pumpehuset i fem-seks minutter, og hørte at skuddene kom nærmere og nærmere. Martin sa at vi måtte komme oss videre, og vi flyktet til utsiden av øya. I bergveggen var det noen bergsprekker vi gjemte oss i. Der ble vi sittende sammen med 10 andre til vi ble reddet, forteller hun.

Gjemte seg i bergsprekk

Elisabeth minnes at alt gikk fort, samtidig som det på en måte gikk sakte. Et bilde som har brent seg fast er politibåten med bevæpnede politifolk som kom mot øya.

– Vi hadde fått høre at han som gikk rundt på øya og skjøt var ikledd en politiuniform. Da båten med politiet kom, så snudd jeg meg og tenkte at de skal ikke få se meg i øynene når de skyter meg, sier hun.

Etter hvert ble de reddet av en sivil båt og kjørt i land. Klokka 19.57 ringte hun hjem og fortalte at hun var i live.

– Jeg husker så godt displayet på telefonen viste at klokka var 19.57, sier hun.

I løpet av kvelden ble hun transportert til Hamar, hvor det ble et følelsesladd gjensyn med familien.

Elisabeth har hele tiden vært åpen om det hun opplevde. For henne har det vært terapi å snakke om terrorangrepet for 10 år siden. Kjæresten som reddet livet hennes, har hun giftet seg med, og hun har fått lokket han fra Stange til Kongsvinger, hvor de har etablert seg.

Lever et fint liv

– I dag lever jeg et fint liv, med mann, to barn, hund, fast jobb og huslån – og har det i grunnen som ganske mange andre. Jeg klarer meg fint, og livet er veldig annerledes enn hva det var den gangen. Jeg husker nesten ikke hvordan hverdagen var for 10 år siden, sier hun med et smil.

Elisabeth nøler ikke med å si at Martin reddet livet hennes den dagen for 10 år siden.

– Mens terroraksjonen pågikk, var det livreddende at han dro meg med fra pumpehuset, samt at han fikk meg med ut fra kafébygget. Jeg kan takke Martin for at jeg lever, sier hun uten å nøle.

Elisabeth forteller at hun og Martin opplever dette noe ulikt. Martin mener det er litt for sterkt å si at han reddet livet hennes.

– Det er jo vanskelig å si noe om hva jeg ville ha gjort hvis han ikke var på Utøya for 10 år siden, så mens han opplever å ikke ha noen livreddende rolle i det, så oppleves det for meg som veldig reelt, slår hun fast.

I dagene, ukene, månedene og årene etter 22. juli 2011 har de også funnet god støtte i hverandre.

– Det har alt å si at vi har vært to om det. Å bo sammen med en som skjønner hva dette dreier seg om, er avgjørende. Vi har vært åpne begge to, men jeg har nok hatt et større behov for å snakke om det, se filmer og lese bøker. Samtidig har vi respekt for at vi har forskjellige behov, sier hun.

Tok livet tilbake

Fra første stund var hun bestemt på at hun skulle ta livet sitt tilbake. Marerittet på øya skulle ikke få ødelegge livet hennes. Hun fikk profesjonell hjelp på DPS, og brøt hele tiden nye barrierer.

– Jeg husker godt første gangen jeg gikk alene etter hendelsen. Jeg memorerte bilskilter. Første gangen jeg var hjemme alene, var også en spesiell opplevelse. Men jeg var tydelig på at jeg måtte leve. Derfor begynte jeg å jobbe og engasjerte meg. Jeg deltok i valgkampen samme høsten.

69 mennesker ble drept under massakren på Utøya. Elisabeth kjente flere av ofrene, og var i begravelsen til den hun kjente best.

– Jeg kunne jo ikke gå i alle begravelsene, og følte at jeg ved å være tilstede i den begravelsen, også var i begravelsen til de andre, sier hun.

Selv om hun er fornøyd med livet, så er det ting som sitter i henne.

– Jeg kan fortsatt bli skjelven når jeg ser politi. Hvis jeg skal til et sted hvor jeg vet det er politi, så må jeg forberede meg. Ambulanse med blålys synes jeg også er ekkelt. Jeg er også veldig skvetten når jeg er på ukjente steder med mye folk og det smeller i en dør eller noen mister noe på gulvet.

– Min fordømte plikt

Elisabeth kjenner flere som har opplevd å bli beskyldt for å dra 22.juli-kortet og blitt truet. Det har bidratt til at mange vegrer seg for å snakke om 22. juli og hva vi kan lære av tragedien.

– Det har delvis påvirket meg også, og jeg blir veldig provosert av at noen oppfører seg slik. Vi har fått en stemme vi skal bruke for å forandre verden – og da er det min fordømte plikt å gjøre det, sier hun bestemt.

På spørsmål om vi har lært noe av terrorhandlingen, er Elisabeth litt nølende.

– Både ja og nei. Vi har kanskje skjønt at vi ikke er skjermet for terror i Norge, og Gjørv-kommisjonen konkluderte med at det operative Norge ikke var godt nok. Debattklimaet synes jeg ikke er blitt så mye bedre. Det er fortsatt for lett å true og hate i kommentarfelt uten at noen må stå til ansvar, sier hun, før hun avslutningsvis legger til:

– Og så er jeg skuffet over at det ikke er et nasjonalt minnesmerke på Utøya. Det føles skikkelig urettferdig. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er blitt prioritert, sier hun.

Jeg kan fortsatt bli skjelven når jeg ser politi. Hvis jeg skal til et sted hvor jeg vet det er politi, så må jeg forberede meg.

Vi hadde fått høre at han som gikk rundt på øya og skjøt var ikledd en politiuniform. Da båten med politiet kom, så snudd jeg meg og tenkte at de skal ikke få se meg i øynene når de skyter meg