Bli med inn i Kyrres verden: – Jeg trives godt her i min egen avsidesliggende bit av skogen

Dypt inne i skogen over Lundersæter finner vi Kyrre Sollis lille, selvstendige paradis. Han inviterer oss opp til det gamle torpet Gortjernsbråtan for å vise oss hvordan han, på tross av å ikke være koblet til verken strøm- eller vannledningsnettverk, likevel presterer å leve et moderne liv i skogen.

– Jeg har måttet sette opp egne løsninger. Strømmen må jeg produsere selv og vannet får jeg fra eget borehull, men mobil- og internettsignalene her oppe er fremdeles formidable da, ler Kyrre Solli.

Gården han i dag bor på ble bygget på tidlig 1900-tallet og har vært familiens eie siden hans far kjøpte den en gang på slutten av 1960-tallet. Selv flyttet han inn i hovedhuset på gården i 1994 på jakt etter et roligere liv, og har vært fastboende der siden den gang.

I skråningen bak låven ser vi et hus under konstruksjon som raver over resten av gården. Solli forteller at dette skal bli gårdens nye hovedhus og at det stort sett er han selv som har bygget det fra grunnen av.

– Jeg har hatt med meg noen venner som har hjulpet litt her og der, men majoriteten er det jeg som har gjort. Jeg har vært med å sette opp hus før, så det er derfor jeg ble godkjent som selvprosjekterende byggherre når jeg søkte om lov.

– Det har vært mye jobb, spesielt siden jeg også er i fullt arbeid. Du kan nevne at jeg kastet nok bort litt for mye tid på å være nøyaktig, så det har gått litt tregt. Men vi er nok der nå at jeg snart kan hente inn fagfolk som kan hjelpe til litt, bland annet med å koble opp huset til strømløsningen han selv har kommet opp med.

Lys blir lys

– Det er ikke sånn at jeg ikke har innlagt strøm fordi jeg selv hadde ønske om det. Da jeg flyttet inn her var jeg i kontakt med HEAS om å få lagt meg til på nettverket deres, for reglene i Norge sier at alle kan forlange strøm. Men hvis du bor slik jeg bor, på en «ulønnsom linje» som det heter, så må du selv dekke utgiftene for å føre strømmen frem, forteller Solli.

Det ble den gang estimert å ville koste ham rundt en og en halv million kroner å få innlagt strøm på gården, og han har ikke tro på at prisen skal ha sunket med årene. Han legger også til at den nærmeste strømlinja har så lav effekt at han da bare ville hatt strøm nok til en skarve ti-amperes hovedsikring

– Den linja er bare beregnet for hyttene lenger innover i her. Den ville kanskje gitt meg nok strøm til litt belysning og et lite kjøleskap, jeg kunne kanskje brukt en støvsuger om jeg bare brukte den i tussmørket. Nå går mesteparten av huset på batteriene og solcellepanelene, også slår jeg på aggregatet hvis jeg skal bruke noe som krever mer strøm.

– Her har vi kontrollpanelet. Det er en batterilader og to store AV1 batterier som holder det gående, de mates av panelene utenfor. Jeg har to 400 watts paneler med det som kalles monochrome celler. Denne typer er ikke er like kresne på direkte innstråling som andre typer, og kan ta opp sollys selv når det ikke skinner på sitt sterkeste. Dette anlegget produserer nå så mye strøm at jeg sjeldent trenger å spe på med aggregatet lenger, med mindre jeg gjør noe som krever mye strøm. Til og med på vinteren.

Han sier det aldri ville vært aktuelt eller mulig å bruke solcelle-strøm til oppvarming, om vinteren fyrer han med ved for å holde varmen i huset. På kjøkkenet finner vi også en gasskomfyr, men Solli forklarer at det ikke har noe med mangel på innlagt strøm å gjøre.

– Jeg må innrømme at jeg er en kultursnobb som setter pris på god mat, så om jeg så hadde fått gratis strøm ville jeg aldri vurdert å lage mat på noe annet enn gasskomfyr. Det er en grunn til at alle proffe kokker og storkjøkken bruker gassovn. Det er en egen smak du bare kan få over gassflammen.

Ved å kutte matlagingen og oppvarming ut av strømregnskapet har han spart seg for et mye større forbruk, og ville trolig spart en god del penger også om han hadde vært koblet på et strømnettverk. Han anslår at han til sammen kanskje bare bruker rundt 200 kroner på gass i måneden.

Hjemmesnekret kraftverk

Før batteriene og solcellepanelene pleide han i hovedsak å basere seg på bensin- og dieselaggregater for å ha strøm på gården.

Midt på gårdsplassen, mellom det gamle og det nye hovedhuset, finner vi en jordhaug med et inngangsparti stikkende ut av seg. Mens vi går mot det setter Solli ord på tankene, da han kommenterer at det minner om hobbithusene fra Ringenes Herre.

Han svinger opp døren som tikker ut av haugen og vi ser at den er flere tommer tykk. Solli forklarer at haugen er laget for å huse strømaggregatet som slås på når gården trenger ekstra strøm, da det går en underjordisk kabel fra haugen til husene på gården.

– I forfjor murte jeg opp et lite rom til aggregatet med tykke vegger og dører som vi gravde det ned for å prøve å stenge så mye av det vanvittige bråket disse aggregatene lager her inne. Nå har jeg bensinaggregat som ikke er så ille, men jeg har også hatt dieselaggregater som bråkte noe inne i hinsides. Jeg vet ikke helt hvilket i rekken det jeg bruker nå er, for jeg har brukt opp mer enn et par aggregater mens jeg har bodd her igjennom årene.

Solli viser oss systemene han har bygget inn i haugen for å ventilere ut de giftige gassene aggregatet produserer mens det er på, samtidig som rommet holdes tett nok til å fange lyden inne i haugen.

Selv om strømplanen for det nye huset går ut på å dekke taket i solcellepaneler når det er ferdig, planlegger han fortsatt å ha aggregatbunkeren i bruk. Systemet i det nye huset vil være koblet opp slik at aggregatet automatisk slår seg på når huset bruker for mye strøm, noe Solli nå må holde styr på selv og gjøre manuelt.

Han sier han har lekt med tanken om å implementere denne strømordningen i det nåværende hovedhuset, men sier det nesten må totalombygges for å få det til. Det er derfor bedre å heller bygge nytt og flytte inn i det.

Vann og vei

Starten av pendlerruta hans til jobben, som lærer på Øvrebyen videregående skole, går gjennom en 250 meter lang gårdsvei som han må brøyte på vinterstid. Han sier det er sjeldent, men innrømmer at det har hendt at han har blitt strandet på gården noen morgener fordi værgudene ikke var medgjørlige.

– Som regel er ikke det noe problem. Jeg har en stor freser bakpå traktoren, men når snøen er kram og våt vil ikke den gå. Da pleier jeg egentlig bare å sette hele greia i revers og bruke den som improvisert plog istedenfor.

For å få seg vann benytter han seg i dag av store vannkanner som han fyller via et borehull i nybygget. Borehullet går rundt 80 meter ned i bakken og henter opp rent ferskvann fra inne i fjellet under gården.

– På sommerstid har jeg en hageslange som jeg kobler opp til den og fyller derfra, på vinterstid setter jeg kanene i traktorskuffa eller bilen og kjører frem vann på den måten.

– Jeg har laget til et utendørs dusjskur hvor jeg kan vaske meg når det er over null grader ute. Og jeg har jeg jo en kone i Kongsvinger som jeg ofte er hos og kan låne dusjen til på vinteren, eller så går det jo an å vaske seg på andre måter enn med en dusj også da.

I det nye huset vil borehullet kobles til en automatisk trykktank, slik at det på overflaten vil fungere som helt vanlig vann i springen.

Mange hatter

Solli har en lang og variert bakgrunn fra mange ulike felt og steder. Noe som skal ha tent ønsket i han om å bo i ro på gården slik han gjør i dag.

– Da jeg var ferdig i militærtjenesten reiste jeg til Island og jobbet som fryselagerarbeider i fiskeindustrien i fire år, før jeg dro tilbake til Norge for å ta over styringen av min fars gullsmedforretning i Oslo da han ble syk.

Gullsmedvirket er noe som går i familien. Solli sier hans far, bror og bestefar alle var gullsmeder og har driftet familiens gullsmedbutikker og verksteder.

Det var oppholdet i Island som ga han smaken for å bo slik han gjør i dag. Da han beskriver bosituasjonen han hadde der som noenlunde lik den han har over Lundersæter.

– Etter hvert flyttet jeg hit til dette småbruket og startet et gullsmedverksted i Græsberget og på Svullrya, som jeg ikke tjente fem øre på. Etter det jobbet jeg litt som skogsarbeider, litt på gård en stund og noen år i dagligvarebransjen, frem til jeg arvet en haug med penger, sa opp jobben og begynte å studere i voksen alder i Oslo.

– Jeg ble fortsatt boende på gården mens jeg studerte, og pendlet frem og tilbake fra tigerstaden. Så endte det med at jeg for seks år siden ble lurt til å ta et «kort» vikariat på Øvrebyen. Der ble jeg helt frelst og ble værende. Det er nok beste arbeidsplassen jeg har hatt og jeg er nok den læreren der med mest allsidig cv, tror jeg.

– Jeg likte å bo der det er stille og fritt. Det går greit å ha naboer, men det er fint med minst 800 til 900 meters avstand, ler han.

Det er ikke bare er han som har bodd på gården de siste tredve årene. Solli sier han han har bodd sammen med tidligere samboere på gården, har hatt husdyr og gårdsdrift i noen perioder og til tider hatt venner boende i gjestehuset på gården. Han nevner også at flere av elevkullene hans har tatt “sov i telt i hagen til læreren”-russeknuta ute på gårdsplassen hans.

– Det er koselig med gjester, men må innrømme at det er greit å ha et eget gjestehus for når du vil ha litt fred også. Det er som de sier; «det er med gjester som det er med reker, de begynner å lukte etter noen dager».

I dag er det bare han og romkameraten Sir Winston Leonard Spencer Churchillsom bor på gården.

– Jeg trives godt her i min egen avsidesliggende bit av skogen. Jeg er fri fra bråk og larm og stress. Jeg kunne nok ikke tenke meg å flytte fast tilbake til et møblert hjem i byen med det første tror jeg. Når det er sagt, bor jeg hos kona mi deler av uka, hun har leilighet i byen. Hun er her, eller jeg er hos henne. Det er den perfekt boformen for oss.