Den standhaftige kommandanten

Han foreslo store ombygginger, la seg ut med lokalbefolkningen, kranglet med prins Carl av Hessen og planet kastanjetrær som fortsatt blomstrer hver vår. Johan Ludvig Maximilian de Biellart er kommandanten som har regjert lengst på Kongsvinger festning.

– Jeg har vært i Kongsvinger mer enn ett år, og på den tiden har jeg virkelig gjort mitt beste for å etablere en ny orden. Alt var i verdens største uorden, ingen offiser og veldig få soldater var på festningen. Kommandanten og kompanisjefen hadde jaget dem ut for å hogge ved for å varme opp soldatkasernene, skriver Johan Ludvig Maximilian de Biellart i et brev til sin venn Peter Elias von Gähler julaften 1766.

Garnisonen på Kongsvinger hadde blitt redusert vesentlig på 1760-tallet og bestod på denne tiden av seks offiserer, 12 underoffiserer, fire tamburer og rundt 100 menige. Tonen i brevet er ikke utypisk de Biellart, en mann med høye tanker om seg selv og som på ingen måte var redd for å gå i rette med de med høyere grad enn ham. Denne julen var han i hovedstaden for å forhandle med kreditorene sine, eller som han skriver selv:

– Å prøve og betale de ærlige menneskene som lånte meg penger da jeg var i den største forlegenhet ved min etablering i Kongsvinger.

Født inn i militæret

Morgenen 11. september 1709 stod Carl Friedrich Wilhelm Biellart sammen med 86 000 andre allierte soldater klar utenfor den franske byen Malplaquet. Han var en del av de to danske bataljonene som var utlånt til å kjempe i den spanske arvefølgekrigen. Biellart senior var en erfaren soldat. Da arvefølgekrigen tok slutt i 1714 ble de danske soldatene sendt hjem og stasjonert i Oldenburg. Her ble sønnen Johan Ludvig Maximilian sannsynligvis født den 20. april 1723. Men det kan like gjerne ha vært tidlig i 1724. Uansett vokste han opp med historier om farens bravader, som endte opp med avskjed i mai 1728 på grunn av en disiplinærsak. Mulig det ikke var tema rundt middagsbordet.

I 1740 ble Johan Ludvig utnevnt til underoffiserstillingen «værkbas réformé» i den holstenske Fortifikationsetat, som var forløperen til det danske ingeniørkorpset. Den unge offiseren øvde på tegning og steg i gradene, via kadett-korporal i 1743 og kadettsersjant i 1746. Året etter ble han ansatt som sekondløytnant ved falsterske vervede infanteriregiment.

Kommandant på Kongsvinger

Den militære karrieren fortsatte for de Biellart, som i 1757 ble premierløytnant, før han søkte avskjed og ble utnevnt til ingeniørkaptein. Han deltok deretter i den Preussiske syvårskrig, der Storbritannia med de tyske statene Preussen og Hannover kjempet mot Frankrike, Østerrike, Russland, Sverige og Sachsen. Danmark hadde erklært seg nøytrale, men de ble etter hvert trukket inn i konfliktene.

I 1762 hadde Peter III blitt tsar i Russland, og han ønsket Slesvig-Holstein. Danskene hentet inn franske Claude-Louis de Saint-Germain som øverstkommanderende, og de Biellart ble utnevnt til ingeniørmajor i jegerkorpset med rang som major i garden. I juli marsjerte danske tropper mot Mecklenburg. Der hadde de Biellart og hans offiserer rekognosert i forveien. Heldigvis ebbet krigen ut etter at Peter III ble avsatt i et kupp.

Det var en erfaren soldat fra en militær familie som i desember 1764 ble utnevnt til kommandant ved Kongsvinger festning. Med stillingen fulgte også Nord-Tråstad gård. Den 40 år gamle de Biellart var ugift, og omverdenen forsøkte å gifte ham bort.

– Generalfruen synes jeg skal gifte meg, men så langt har jeg ikke funnet en kvinne som passer meg, personen som ble foreslått for meg da jeg fortsatt var i København var stygg og uformelig, og jeg tviler sterkt på at jeg finner en kvinne i Norge, selv om situasjonen min krever å ha noen som kunne lette mine omfangsrike forpliktelser på Kongsvinger; for disse gir meg jo til tider betydelige bekymringer, forteller han von Gähler.

Kammerjunker Brockenhuus foreslo i 1788 at de Biellart burde gifte seg med grevinne Fries.

– Ja, hvis jeg var interessert så ville jeg ikke blande Dem opp i det, svarte kommandanten, som forble ugift hele livet.

Elendig tilstand

I 1764 hadde den norske hæren vært gjennom en omfattende omorganisering etter forslag fra grev Saint-Germain. Festningene ble inndelt i klasser etter hvor viktige de var og Kongsvinger, Fredriksten og Trondheim ble definert som de tre viktigste. De levde ikke opp til de Biellart sin standard.

– Sengene i kasernene var de mest elendige, og soldatene var dekket av filler. Da jeg kom ble det mer system, og offiserene og soldatene ble mer fornøyde, til tross for alvoret og strengheten som krevdes for å bli kvitt de gamle vanene. Men vi er fortsatt langt fra der vi burde være, skriver han i brevet til von Gähler.

Biellart var opptatt av arbeidernes ve og vel og uttrykte bekymring for kosten. Han fortalte om «Bisquit de Kongsvinger», som rett og slett var barkebrød befolkningen spiste under uår.

– Dette brødet vil neppe kunne gi krefter til å gå på bjørnejakt og skyte de unge bjørnene. Bisquiten er lagringsdyktig og kan lett forveksles med en brunkake, men krever sikkert bedre fordøyelse.

Konflikt med omverdenen

Det ble som et ledd i reformen foreslått å åpne festningsvollene for både soldater og lokalbefolkning i fredstid, siden det var «ødeleggende for sunnhetstilstanden å utelukke dem fra å innånde den sunne luften». Befolkningen i leiren river ned gjerder, hogger ulovlig i festningsskogen og lar dyrene sine beite på festningens grunn, klaget de Biellart Derfor tok han arrest i husdyrene og krevde betalt for å levere dem tilbake.

Gudmund Torkildsen Tråstad eide Sør-Tråstad og var dermed nabo til Biellart. Han klaget over løsepengesystemet og fikk medhold, slik at de Biellart måtte betale tilbake pengene. Kommandanten hevdet på sin side at Tråstad ikke hadde oppfylt plikten sin som fergemann.

– De reisende hadde mange ganger måtte rope og skrike i mange timer, ja lengre, før han etter eget forgodtbefinnende lar deg sette over.

Da Knud Erichsen på Skjæret satte opp et gjerde de Biellart mente var ulovlig, sørget kommandanten for å få det revet ned, og slo kona så stokken hans gikk i stykker. Det hele endte med at rentekammeret ba om en oppmåling av festningens områder for å hindre fremtidige krangler om hvor grensen gikk. Staheten til kommandanten var for øvrig godt kjent.

– Hvem er herr de Biellart? Jeg forstår at han har vilje, talent, aktivitet, men han styrer det hele på en måte som med litt uvilje kan tolkes som rotete, herskesyk, som en frukt som ikke er moden, skriver greve og kommanderende general i Norge Schack Carl Rantzau til von Gähler i 1767.

Rantzau var ingen populær mann. Da han måtte forlate Kristiania og Norge senere samme år ble det kastet stein etter ham.

Å anlegge en hage

Kongsvinger festning hadde på gamle kart en hage allerede tidlig på 1700-tallet. Kommandantens hage lå der branndammen ligger i dag – og videre nedover mot Gyldenborg. Denne hagen er aldri tegnet likt, men det finnes beskrivelser opp gjennom årene og et bilde tatt på 1900-tallet. For kommandanten var den et kjærkomment tilskudd, da årslønnen ikke alltid strakk til.

– En liten bit jord hører til festningen, som jeg kaller «kommanderiet» mitt, og er den eneste ressursen på eiendommen, som ellers ser ut som en ørken, skriver de Biellart.

– Sist sommer begynte jeg å gjøre klar noen fruktbare områder. Jeg utvidet engene, dyrket jorda, fjernet ugresset med røttene og har laget en hage.

Kommandanten forteller at mens han gravde i bakken fant han en «gullgruve» i form av en latrine. Den har han benyttet som gjødsel for å gjøre jorden mer fruktbar.

– I år har den gitt meg utmerket kål, bønner og artisjokker. Jeg håper å forbedre dette lille jordstykket videre.

Handel og vandel

Allerede i 1746 hadde innbyggerne i Odalen, Vinger og Grue foreslått et årlig marked for å bedre forsyningssituasjonen. Det var ille nok i fredstid, men i perioder med beredskap og flere soldater på festningen ble det enda vanskeligere. Det var i perioder knapphet på mat og soldatene fikk ikke kjøpt brød – selv til tredobbel pris.

I 1773 skulle Jørgen Schandsgaarden levere 1500 lispund oksekjøtt og 500 lispund fårekjøtt. På denne tiden var et lispund i underkant av åtte kilo. Forsyninger måtte fraktes til byen fra Kristiania, og det kom da korn fra både Danmark og Østersjøområdet.

Kammerråd Heber søkte i 1778 om å få handle med alle typer varer og fikk støtte fra Biellart, på grunn av vanskelighetene med å skaffe varer på Kongsvinger. I 1797 søkte Iver Neuman, eieren av Odals Værk, sammen med de Biellart om et marked i Kongsvinger, og Kongsvingermarken ble tillatt opprettet 14. september 1798.

Planer for større festning

I 1765 hadde ingeniørmajor Sibrand foreslått å forhøye den gamle kasernen med en etasje, men etter hvert ble det foreslått å bygge en ny kaserne. Tegningene ble godkjent i 1768, med plass til 200 mann innvendig. Det stod klart i 1771 og var så høyt at det neppe fantes makent i Kristiania. Dermed var den siste av de store bygningene på festningen på plass.

Den 17. april 1773 ferdigstilte de Biellart sine planer for en utbygging av festningen. En annen ingeniøroffiser hadde like før sendt inn sine forslag, og det er mulig kommandanten var sjalu og ville vise sine kunnskaper som ingeniør. Planene var enorme og kostnadene ble anslått til en halv million riksdaler. De ble aldri realisert.

På midten av 1700-tallet hadde bygningene på festningen bare gråsteinsmur. Sannsynligvis var det først under de Biellart sin regjeringstid at de ble pusset og kalket for å ta seg bedre ut. Det var også på denne tiden, i 1779, at flaggstangen på festningen ble utgangspunktet for alle kart over Sør-Norge.

Gode og dårlige dager

Da profoss Nicolay Eilschousen lot en slave rømme på sin vakt og selv ble dømt til slaveri på slutten av 1770-tallet, klagen hans kone Sophia over at hun, med to små barn, var husløs, brødløs og uten mann.

– Jeg vil ikke anbefale midler fra fattigkassen. Hun får bruke sine krefter og sterke lemmer, som sammen krymper av dovenhet, svarte kommandanten.

Biellart hevdet videre at hun hadde vært landstryker uten bekymring for tilholdssted og at hun nå burde gjøre seg nyttig.

Det ble bygget flere befestninger i Kongsvinger-området under urolighetene som fulgte etter Gustav IIIs statskupp i 1772. Da en bonde ble lemlestet under steinsprenging ba Biellart om at han måtte få offentlig støtte for å slippe å tigge. Han ba også om tillatelse til å gi hvert garnisonskompani 25 ekstra brød hver femte dag. Biellart klaget også over underoffiser Ruud, som prylte sin kone og feltskjæren så hardt at sistnevnte måtte holde sengen.

Kronprins Fredrik på besøk

Noen av de morsomste anekdotene om kommandant Biellart stammer fra 1788, da han mottok den 20 år gamle kronprins Fredrik og hans øverstkommanderende prins Carl av Hessen. Fredrik var den reelle makten i kongeriket da hans far, Christian VII, var splitter pine gal. Bakgrunnen for besøket var den kommende krigen mot Sverige, den såkalte Tyttebærkrigen høsten 1788. Prins Carl spurte om de Biellart red på sin egen hest, og fikk til svar at så snart han hadde betalt det han skyldte var den hans. Kommandanten var stadig blakk, lånte penger av staten og klaget over lønnen.

Da prinsen ville avbryte ham i en samtale fikk han beskjed om å vente, for nå snakket han med forstandige mennesker. Kommandanten gjorde også narr av prinsens manglende danskkunnskaper. Da prins Carl ville vite hvor mange kanoner festningen hadde, fikk han til svar «tre, men ingen av dem duger». Prinsen ville vite hvorfor han ikke hadde meldt fra, men fikk til svar at det hadde de Biellart skrevet til staben om tre ganger, så den slags knep ville han ha seg frabedt.

Den 31. juli 1790 ble de Biellart utnevnt til Ridder av Dannebrogen. Han valgte slagordet «Recte Faciendo Neminem Timeas» eller «gjør rett og frykt ingen». Han fikk også et våpenskjold tegnet, men vi vet ikke når dette skjedde.

Plant et tre…

Helt siden Gyldenløve-feiden på 1600-tallet hadde Kongsvinger hatt regelmessig post-forbindelse med Kristiania. I 1774 søkte de Biellart om at vaktmesterløytnanten måtte bli ansatt som postmester. Han møtte motstand på grunn av kostnadene, men ved hjelp av kronprins Fredrik fikk han etablert et postkontor på prøve den 19. desember 1788, og det ble gjort permanent i 1804.

Hestekastanjen stammer sannsynligvis fra India, men er vanlig over hele Europa i dag. I rå tilstand er nøttene giftige, men de kan kokes og brukes til dyrefôr eller som legemiddel mot åreknuter og hemoroider. Disse majestetiske trærne kan bli 300 år gamle, og Norges eldste hestekastanje står utenfor hovedporten til Kongsvinger festning. I 1795 fikk kommandant de Biellart plantet en allé utenfor porten ved hjelp av sin kammertjener Jacob Ibsen.

Ibsen var vollmester og bodde øverst i Leiren, der han fikk en egen hage oppkalt etter seg, Ibsenhagen, som lå ned mot Aamodtgården. Han kom til Kongsvinger sammen med de Biellart og gifte seg først året etter at kommandanten døde. Da var Ibsen 60 år gammel. Han skal ha vært tysk og fikk etter kommandantens død 30 riksdaler i året i pensjon etter oppfordring fra kommandant Bernhard Ditlev von Staffeldt. Sannsynligvis var Ibsen også poståpner en periode under de Biellart.

Besøk fra Tyskland

I 1798 reiste Carl Gottlob Küttner rundt i Europa og tidlig på høsten tok han turen innom Kongsvinger. Reisefølget var ikke imponert over Leiren, men de likte utsikten og festningen, og fikk god kontakt med den da 74 år gamle kommandanten.

– Aldri, aldri vil jeg glemme den gode, gamle general de Biellart. Han tok i mot oss med en gammel soldats karakteristiske høflighet, fulgte oss rundt på hele festningen og tok oss til slutt med til sin bolig. Mens han snakket med oss i et rom dekket av kart over Norge og Sverige, ble det i et annet rom dekket til en elegant frokost, eller snarere en kald lunsj/middag.

De skryter av det lokale vertshuset, som sannsynligvis var hos handelsmann Albrechtsson.

– Vertshuset i Kongsvinger ville gjøre ære på en hver by, også i Europas siviliserte land, og jeg har ikke sett dets like i hele Italia, med unntak av de største byene.

Kommandanten advarte om kvaliteten på de svenske vertshusene og sende med de besøkende servelatpølse, røkt laks, bakverk og to flasker bischoff, en vin krydret med blant annet kanel og pomeranser.

– I seks dager gledet vi oss over velgjerningene til general Biellart, og har alltid tenkt takknemlig på ham. Mannen snakket tysk og fransk og hadde en gang, det vil si for tretti eller førti år siden, vært i Sachsen, og husket dette landet med stor glede.

Siste reis

For kommandant de Biellart må besøket fra Tyskland ha vært hyggelig. Han følte seg jo ofte alene i Kongsvinger, langt fra familie og røttene sine. Küttner forteller at nede i Leiren hadde de Biellart reist en milestøtte formet som en søyle, slik han husket det fra Sachsen. Her var alle stasjonene mellom Kristiania og Stockholm, Kristiania og Bergen og Kristiania og København tegnet inn.

På senhøsten ble de Biellart syk og natten mellom 7. og 8. oktober 1798 gikk han ut av tiden. Han rakk akkurat ikke å oppleve det førte markedet.

– Generalløytnant, ridder og kommandant de Biellart døde den 7. oktober i sitt 75. år, skrev Norske Intelligenssedler.

Han ble i følge kirkeboken 74 år og 9 måneder gammel. Det betyr i tilfelle at han ble født tidlig i 1724, men kildene er som tidligere nevnt usikre. Det som er sikkert er at hestekastanjene han fikk plantet fortsatt står utenfor hovedporten til Kongsvinger festning, og han er en av kommandantene som har satt sitt sterkeste preg på byens historie. En fargerik innvandrer, som så mange andre av byens mødre og fedre.