«Det er på Austmarka og Finnskogen jeg føler meg hjemme»
Når Dag Terje Klarp Solvang, generalsekretær i Den Norske Turistforening (DNT), virkelig skal føle seg hjemme og finne roen, reiser han og ektemannen Bent Høie til Austmarka – hvor foreldrene til Dag Terje bor.
– Jeg skulle ønske jeg hadde bedre tid og muligheter til å besøke Austmarka, men det siste året med korona har sørget for en form for unntakstilstand. Bent og jeg har vært hjemme hos mamma og pappa på søndagsmiddag et par ganger, det er vel egentlig alt vi har fått mulighet til. Samtidig er mamma og pappa opptatt av å ta vare på seg selv og sin helse, og har isolert seg litt på Finnskogen. De ønsker ikke så mye besøk under koronaen, og spesielt ikke fra Oslo, hvor vi stort sett oppholder oss i uka. Jeg har stor forståelse for at de vil være litt forsiktige. Men vi ringes jo desto mer, selv om mamma sikkert ikke synes at vi ringes nok, sier Dag Terje med et smil.
48-åringen er oppvokst på Årnes, men han forsikrer at det renner Austmarka- og finneblod gjennom årene hans. Hver ferie – og stort sett de fleste helger – gikk turen til mormors småbruk på Tomteberget på Austmarka.
– Jeg var veldig mye hos min mommo, som jeg kalte henne. Hun drev et småbruk, og for en liten gutt som var interessert i natur og friluftsliv var det en drøm å få komme dit. Det var fantastisk å få være med i fjøset og få gjøre de tingene som krevdes for å drive småbruket. Vi hjalp jo til så godt vi kunne. Som guttunge var det storveis å få mye ansvar, forteller Dag Terje til Mitt Kongsvinger.
Han husker spesielt godt de sene høstkveldene når han og mormor gikk etter kuene som ikke ville komme til gards. Dag Terje beskriver det som noen fantastiske opplevelser han husker tilbake på med stor glede.
– Mommo var kombinasjonen av både religiøs og trodde litt på det overnaturlige. Det var ikke måte på hvor mange historier hun fortalte om nøkken og huldra, og alt det som fester seg i en liten gutts sinn. Den magien rundt Finnskogen gjør at Finnskogen er så spesiell for meg. Man er så nær elementene når en er der, og får en slags overtro. Mamma er jo skogfinne, og minnet oss på den delen av historien og kulturen vår. Dette har jeg beholdt i voksenlivet.
Han legger ikke skjul på at de gode opplevelsene fra barndommen har ankret seg fast i minnene og har gjort at han den dag i dag har et helt spesielt forhold til området.
– Jeg må si at det er på Austmarka og Stavanger, hvor jeg nå bor, hvor jeg føler meg riktig hjemme. Jeg finner ikke en slik ro andre steder enn i de dype skoger, sier han.
Da Dag Terje forlot gutterommet på Årnes ved 18-årsalderen, flyttet foreldrene ganske raskt til Hestebekken ved Høiby på Austmarka. Dette var opprinnelig en husmannsplass, som moren fikk kjøpt. Først ble stedet benyttet som hytte, men gradvis ble det gjort om til en enebolig.
– Har du noen favoritt-turområder på Finnskogen?
– Jeg er veldig glad i å gå i området der mamma og pappa bor, og over til Tomteberget og området der – og selvsagt Dronningens utsikt. Og så har Bent og jeg gått Finnskogleden, og jeg har gått flere turer på Finnskogen i forbindelse med jobben. Men jeg må si at det er vanskelig å peke ut ett favorittsted. For Finnskogen byr på utrolig mye fint. Jeg synes hele Finnskogleden, området rundt Møkern og Finnskogrunden er helt fantastisk, med mye kulturhistorie. Det er virkelig fint, altså, sier han engasjert.
Det siste året har han måttet dele ektemannen sin med hele Norge. Som helseminister har Bent Høie frontet de strengeste og mest inngripende tiltakene mot befolkningen siden andre verdenskrig. Han har ledet utformingen av Norges smitteverntiltak sammen med regjeringen og helsebyråkratene i Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. 2020 er året vi vil glemme, og en skulle tro at tiden kun har vært bekkmørk. Men Dag Terje klarer likevel å finne lyspunkter.
– Bent har jobbet veldig, veldig mye de siste 13-14 månedene. Etter nyttår har jeg jobbet mye fra hjemmekontor i Stavanger, og Bent har kommet hjem i helgene da det har vært mulig. Derfor har tiden vi har hatt sammen i helgene vært mer nær enn noen annen gang. Vi er egentlig veldig sosiale begge to, men på grunn av tiden vi er inne i har vi takket nei til å treffe så mange andre. Det har vært veldig mye oss to, og det føler jeg har vært fint. Men ukedagene er selvsagt travle, understreker han.
– Så nå er det mer kvalitet enn kvantitet?
– Ja, det kan du godt si. Vi har jo en veldig stor vennegjeng vi er glade i, men slik det er nå så skal du ikke treffe mer enn to, og det er vi flinke til å opprettholde. Det har vært viktig å begrense sosial kontakt.
– Hvordan har det vært å følge ektemannen i denne spesielle tiden?
– Jeg er veldig stolt av Bent, og han har fremstått som den Bent jeg har kjent i snart 30 år. Nå har alle andre også fått se den virkelige Bent. Jeg er rett og slett stolt av hvordan han har håndtert situasjonen og fremstått på, sier Dag Terje, som i likhet med alle andre nå krysser fingrene for at vi er på oppløpssiden og om ikke altfor lenge kan oppleve en mer normal hverdag igjen.
Som generalsekretær i DNT er han glad for noe positivt pandemien har ført med seg, nemlig at nordmenn har oppdaget sitt eget land og begynt å kjøpe seg mer turklær for å ta i bruk naturen.
– Vi hadde veldig godt besøk på DNT-hyttene i fjor, men medlemsveksten kom først i år. Nå har vi god pågang, og jeg tror veldig mange tenker at de skal bruke Norge denne sommeren også. Og det er jo de som bor i Norge vi først og frem retter oss mot. De som kommer utenfra får andre deler av reiselivet tas seg av, poengterer han.
Mens andre har oppdaget turgleden, har Dag Terje og Bent fått en annen hobby. Dag Terje har bokstavelig talt fått sine grønne fingre til å spire. Nå bygger de sin egen kolonihage hjemme i Stavanger.
– Mora mi er veldig stolt, for dette har alltid vært hennes lidenskap. Jeg har egentlig aldri helt oppdaget denne gleden, før nå under koronaen – hvor det virkelig har tatt av. Før påske fylte vi opp plantekasser og er i full gang i kolonihagen. Gleden av å så for eksempel chillifrø og tomatfrø og se at det vokser i en tid hvor verden står stille, er stort. Arbeidet med kolonihagen har vært en viktig mental greie for oss det siste året, og jeg tror det er en glede jeg kommer til å beholde. Vi skal ikke mange generasjoner tilbake før alle var bønder, så dette tror jeg ligger latent i oss alle, sier han.
Om ikke sirkelen fra da han hjalp mormor på småbruket på Austmarka er sluttet, så er han på flere måter i hvert fall kommet enda nærmere røttene med sin nye hobby.
