Fotograf Mona Nordøy: — Skogen som jeg hatet før, elsker jeg nå

Som ung søkte hun seg vekk. Nå føler hun på en kjærlighet til skogen, som også har blitt et yndet fotoobjekt. Fotograf Mona Nordøy er Kongsvinger-patriot og forteller om den gangen hun fikk flydd inn prinsesse Märtha Louise med helikopter til festningen.

— Fra jeg var barn, har jeg alltid vært opptatt av det visuelle. Jeg tegnet og malte, og når jeg svingte meg rundt med det gamle kameraet til mor og far, måtte kusinene mine pent stille som modeller. De bodde i nabohuset, og fant seg i det meste, enten det var å bli pakket inn i aluminiumsfolie eller fotografering ute i 20 minus, forteller Mona Nordøy (52) lattermildt.

Hun fikk utfolde seg kreativt i barneårene under oppveksten på Granli. Som 15-åring hadde hun sitt første bilde på trykk i en fotokonkurranse i avisa Glåmdalen.

Men etter tenårene kjente hun at hun ville ut i den store verden.

— Jeg var ferdig på Øvrebyen og skal ærlig innrømme at jeg på det tidspunktet var så lei av denne byen. Skogen den hatet jeg. Jeg kunne ikke vente med å komme meg vekk herifra.

Solgte alt for å bli fotograf

Mona flyttet fra Kongsvinger til Malta. Hun forteller om hvordan hun som ung voksen studerte og reiste mye.

Hun jobbet en skisesong i Sälen før hun som 20-åring ble daglig leder av et norsk reisebyrå i Stockholm. Ett år tilbrakte hun i Paris hvor hun studerte fransk og jobbet som au pair. Så reiste hun videre til USA, Orlando og jobbet i Disney World.

Når hun returnerte til Norge etter årene ute, flyttet hun til Oslo.

— På denne tiden drømte jeg om å bli filmregissør. Jeg begynte på filmskole, men jeg syntes at kameraet var så tungt. Dette var på den tiden det var digre filmkameraer som en sprang rundt med. Jeg har aldri vært noe særlig til «utstyrsfreak» og ville mye heller foretrukket at det var øyet mitt som var kamera.

— Men på et tidspunkt tenkte jeg at jeg måtte slutte å surre. Jeg bestemte meg for å satse på fotografyrket og brukte ett år på å finne den beste skolen. Valget falt på en anerkjent skole i Los Angeles, Art Center College of Design. Det gjorde meg ikke akkurat noe at skolen lå der heller.

På denne tiden bodde Mona i en leilighet i Oslo og studerte billedkunst. I bomberommet til leilighetskomplekset fant hun seg et bittelite mørkerom og satte sammen en portefølje.

— Jeg husker så godt at jeg fikk en svær oransje – litt rar – konvolutt i posten. Med bittesmå bokstaver sto det «congratulations».

Det neste året brukte hun til å spare opp penger. Hun flippa burgere på Sanngrund og solgte alt hun hadde, inkludert leilighet, klær, møbler og bil.

Som 26-åring dro hun til Los Angeles for å studere foto.

— Der ble jeg så lenge penga rakk. Det var en fire års utdannelse, og jeg var der i 2,5 år. Så var jeg blakk, mimrer hun lattermildt.

Bremser ikke

— Som fotograf er det portfolioen som teller. Jeg var opptatt av reportasje og dokumentarfoto, og under tiden i Los Angeles tryglet jeg meg til å bli med på oppdrag med de store gutta i LAPD. Dette lagde jeg reportasje på, og hjemme i Norge fikk jeg solgt inn denne til magasinet KK. Det åpnet dører for meg.

Mona begynte å jobbe i magasiner. I dag er de redaksjonelle jobbene mer eller mindre forsvunnet, og hun jobber for det meste kommersielt. Hun forteller hvordan hun gjennom karrieren har vært opptatt av å hele tiden utvikle seg.

— Man kan ikke bremse. Da jeg kom tilbake fra Los Angeles var det nesten ingen som jobbet digitalt. Jeg husker hvordan jeg løp til redaksjonene med en Floppy disk, men nesten ingen av maskinene i redaksjonene kunne se bildene digitalt. Jeg husker godt hvordan mange fotografer sa at det digitale, det skulle aldri jobbe med. De skulle holde seg til film. Og det var flere kjente fotografer som sa dette, altså.

— Det er litt samme greia med mobilkamera. Jeg har flere ganger holdt fotokurs på God Morgen Norge på TV 2. Første gangen, for fem år siden, datt det ut av meg på direkten at: «Ja dere, nå er det ikke lenge før mobilkameraene er like bra som speilrefleks». Vi er ikke kommet dit riktig ennå, men se hvor stor utvikling mobilkameraene har hatt de siste årene.

Mona synes det er gøy å lære bort faget og gi noe tilbake til andre som er glad i fotografere.

— Men satt på spissen: Selv om jeg har en rørtang er det ikke sagt at jeg skal begynne med rørleggerarbeid. Jeg tenker at selv om det er god kvalitet på mobilkameraene, er det ikke dermed sagt at du er skikkelig god til å ta bilder. Med enkle triks, kan bildene bli så mye bedre.

Hun har holdt fotokurs i mange år. Tidligere var det speilrefleks, og Mona lagde store fotosett og hyret inn lokale modeller.

— Folk fra hele landet kom til Kongsvinger for å delta på kursene. Jeg gjør det samme i dag, men med mobilkamera. Sist kurs holdt jeg på Kongsvinger Festning, folk utenfra synes at det er helt fantastisk der.

— Det er også med mobilkamera at jeg begynte å fotografere landskap. For tre år siden hadde jeg ikke tatt et eneste landskapsbilde, nå elsker jeg det. Jeg vil ut og fange lys, spesielt i nærområdet og vise Kongsvinger fra en annen side. Jeg er opptatt av å fange steder vi passerer hver dag og som vi har sett oss blind på. Der jeg kan ta postkortbilder som gir en stopp-effekt. Det er spennende og utfordrende.

Heller ikke koronatiden har vært noen hvilepute for henne. Hun forteller om hvor viktig det har vært å tenke nytt og bruke sosiale medier. Nå har hun også bestemt seg for å ta kurs i dronefotografering.

— Jeg har en fordel med at jeg behersker mange forskjellige stilarter. Jeg er kanskje mest kjent for portrettene mine, men jeg gjør veldig mye forskjellig.

Fikk prinsessen flydd inn med helikopter

Hun har flere spennende prosjekter om dagen, blant annet har skuespiller Dennis Storhøi kontaktet henne for å ta nye portrettbilder. Disse skal hun selvsagt ta i Kongsvinger, de dype skoger studio, som hun kaller det.

Hun samarbeider mye med Storhøi, dette er den fjerde runden med portrettbilder. Når Mona får spørsmålet om hun har en god historie fra en av sine mange spennende menneskemøter å dele, tenker hun en liten stund før hun svarer:

— Det må nesten bli den første gangen jeg fotograferte Prinsesse Märtha Louise i 2007. Hun har vært i Kongsvinger ved flere anledninger, men første gangen jeg skulle fotografere prinsessen var det stor ståhei. Det var for magasinet Henne, hvor jeg på daværende tidspunkt var fast portrettfotograf. Jeg skulle gjøre et stort portrett på prinsessen og planla shooten i over en måned.

De hadde to svære lastebiler med props og rekvisitter fra NRK og et team på 12-13 personer med assistenter og stylister, forteller hun. På dette tidspunktet var prinsessen småbarnsmor og hadde det travelt.

— Hun hadde egentlig ikke tid til å komme til Kongsvinger, hun måtte rekke å hente i barnehagen, hvis jeg ikke husker feil. Jeg var likevel fast bestemt på å ta bildene på Kongsvinger festning, for prinsessen hadde nettopp gitt ut en eventyrbok. Også tenkte jeg at det var kult å promotere byen.

— Kjøreturen til Kongsvinger hadde hun ikke tid til. Så det løste jeg ved at vi booket et helikopter, hentet prinsessen i Lommedalen og fikk flydd henne til Kongsvinger Festning. Det var superhemmelig, men Se og Hør hadde fått snusen i det, og lå under portene på festningen med lange telelinser.

— Festningen var stylet med eføy og roser, det var husker og utstoppede dyr. Det var så mye greier! Jeg husker at rett før helikopteret landet, tenkte jeg at: «om jeg driter meg ut nå… da må jeg finne noe annet å gjøre», ler hun.

Mona hadde på forhånd fått beskjed fra redaksjonen om at hun måtte titulere den kongelige.

— Jeg prøvde virkelig, jeg skulle si Dem eller De til prinsessen: «Kan De stå litt mer til venstre? så ser Du opp litt, nei, helvete, unnskyld. De ser opp». Det ble bare ball. Det varte i ett minutt med «De» og «Dem». Prinsessen bare lo og tituleringen var over. Hun er bare helt herlig å jobbe med – og så fotogen, utbryter Mona.

Hun forteller videre:

— Jeg gjør alltid mye research på de jeg skal fotografere og finner musikk de liker. På denne måten slapper de mer av og får en fin opplevelse. Men jeg visste ikke hva slags musikksmak prinsessen hadde. Tilfeldigvis kjente jeg kjente en fyr som var kompis med Ari Behn, jeg ringte han og spurte om han ikke visste hva slags musikk prinsesse Märtha Louise liker.

Tilfeldigvis hadde vedkommende lagt merke til at prinsessen hadde den nyeste CD-en til Sting.

— Da jeg satte på musikken og så at prinsessen begynte å danse, visste jeg at disse bildene blir bra!

Coveret med prinsesse Märtha Louise ble av leserne kåret til det beste i Henne, i løpet av magasinets 22 år gamle historie.

Mona trekker frem en annen stor produksjon fra sin karriere, da hun tok cover- og promobildene til den amerikanske sangeren og Grammy-nominerte Beth Hart.

— Jeg husker at jeg før den jobben så en video av Beth hvor hun holdt konsert og fikk stående applaus fra daværende president Barack Obama og Michelle. Det er kanskje den jobben jeg har vært mest nervøs for i min karriere, men også mest glad og lettet over at alt gikk så bra.

Hennes hjemsted

Men hvordan ble det slik at hun, som ikke kunne vente med å komme vekk, nå jobber for at selv prinsesser skal få oppleve Kongsvinger?

Mona forteller at hun er svært knyttet til familie og venner her, og at det var naturlig å vende tilbake da hun skulle stifte familie.

— Jeg trives veldig godt med å bo i Kongsvinger. Den skogen som jeg hatet før, elsker jeg nå. Rett utenfor døra, i skogen, har jeg fotostudioet, samtidig som jeg bor i en by. Det er helt fantastisk, så jeg synes det er gøy å få kjente mennesker til å komme hit for fotografering, i stedet for å reise til Oslo.

— Vi som bor i Kongsvinger må bli bedre på å rose byen vår. Folk som kommer utenfra ser Kongsvinger og festningen og tenker: «For et sted».

De siste ti siste årene har Mona jobbet med en utstilling, etter å ha blitt utfordret av en kunstsamler i Los Angeles som kjøpte opp en rekke av bildene hennes. Gjennom prosjektet har hun utfordret seg selv til å se hjembyen og nærområdet med nye øyne.

— Kunstsamleren spurte meg om hva jeg ville lage en utstilling ut av. Det var ingen tvil, det måtte bli «My hometown». Utstillingen består av minner fra oppvekst, det er fantasibilder, også er Dennis Storhøi med i prosjektet.

Neste sommer satser hun på å endelig ha kunne åpnet dørene til utstillingen.

— Planlegger du utstilling i Kongsvinger?

— Opprinnelig var planen Los Angeles, så Oslo, men så tenkte jeg at nei, vet du hva! Vernissage og åpningen, den må være på Kongsvinger Festning.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Mona Nordøy Fotograf (@monanordoy)