Her skal bygda ligge!

Øvrebyen, Midtbyen eller Stasjonssida? Glem det! I riktig gamle dager var hjertet i bygda Vinger på Norsenga, midt mellom Glomma og Vingersjøen. Besøkende fra hele verden reiste forbi langs Kongeveien. Så kom krigen med svenskene og snudde alt på hodet.

En vårdag i 850 kommer en reisende ridende fra Värmland til Solør langs veien som fulgte Vrangselva og åsene mot sør. Etter å ha passert Lier åpner landskapet seg nedover mot elva og overfartstedet som gir liv her ute i de dype skogene. Dyr beiter og han møter voksne og barn på sin ferd. Vår venn stopper ikke før han kommer helt ned til elvebredden. Mot vest ser han gårdene som ligger på Jaren, langs kanten av Vingersjøen. På den andre siden av elva ligger det også flere gårder, men han sikter på langhuset på gården Nor, der gudehovet ligger. Dette er hjertet av bygda Vinger.

Helt siden steinalderen har det bodd folk i dette området. På det flate slettelandet mellom Glomma og Vingersjøen, der Vingersnoret binder sjøen og elva sammen, er det fruktbar jord og lett å dyrke korn og grønnsaker. I skogene kunne de jakte fugl og vilt. Elva var ferdselsåre og matkilde, men også et voldsomt hinder. Men akkurat her var det enklere å krysse den enn mange andre steder.

Til árs ok friðar

Kanskje ønsket den reisende vertskapet god grøde og fred og skålte i mjød eller øl. Det var en hilsen først og fremst knyttet til de store blotene. Det var ikke uvanlig med reisende i Vinger, her hadde mang en konge passert, og flere skulle komme. I vikingtiden stod kvinnen fortsatt sterkt i samfunnet. Kvinnen på gården Nor hadde en drakt av vevd ull, holdt sammen av to ovale bronsespenner med gripemotiv. På armene hadde hun bronsearmbånd.

Vertinnen serverte den reisende brød, smør, egg og fisk fra elva. Han betalte med mynt og historier fra den store verden. Vår venn takket etter hvert for seg og krysset elva over til Tråstad, der det lå flere gravhauger. Jernaldermenneskene i Norge viste alltid forfedrene respekt. Kongeveien gikk videre til Viken og havet. Vi blir igjen ved sundstedet.

Borgerkrigen raser

Da Norge ble kristnet ble hovene revet og kirker bygget på samme sted. Stavkirken på Nor ble en viktig stopp for pilegrimer på vei til Nidaros og graven til Olav den hellige. Rundt kirken dukket det opp både vertshus og andre virksomheter.

På 1200-tallet er det borgerkrig i Norge. Håkon Håkonsson sloss mot ribbungene, og i 1225 reiser han langs Glomma til Strøm i Odalen, før han overnatter i bygda Vinger. Kongen har med seg en styrke på 2400 mann, noe som var en anselig styrke. Dette er første gang navnet på bygda nevnes i skriftlige kilder. Før den tid er det Solør og Eidskog som nevnes, så kirken har nok hatt betydning.

Året etter stod det et slag på Vingersjøen og i 1227 kom kongen tilbake med 35 skip for å gjøre opp med Ribbungene. Han har en venn, Gunnar, som møter ham og mennene hans ved kirken. Ribbungene ror gjennom Vingersnoret og kongen følger etter dem så de måtte forlate båtene sine. Krigen tar snart slutt og Norge vokser til en stormakt under Håkon og sønnen hans Magnus. Det skulle en pandemi til for å gjøre slutt på gullalderen.

Bispebesøk ved elvebredden

Etter svartedauden var det viktig for den katolske kirken å vite hvilke gårder som fortsatt kunne betale skatt. Den 27. januar 1394 kom Oslo-biskop Eystein på besøk til bygda Vinger og kirken som var dedikert til Johannes døperen. Han fulgte Kongeveien fra Odalen og har åpenbart beundret utsmykningen av kirken. «Anno eodem atte Vingærs kirkia mykit j æignum til prestæikiunner,» skriver han i sine notater. Det innebar at mye av kirkens eiendom bestod av helgenbilder.

Den første gården han noterer er Hof, prestegården. Han nevner også Løykin, som har navn etter idrettsplassen, samt gårdene Skarnsætrom, Strænddings rudi, Kabbarudi og en rekke andre gården som vi kjenner igjen i dag. Ferden går også til de to annekskirkene som hører til Vinger: Eidskog kirke på Matrand og Øysæters kirke ved den gamle gården Boger.

Ny religion, ny biskop

Da Gustav Vasa tok Sverige ut av Kalmarunionen på 1520-tallet ble Norge innlemmet i Danmark. Kongen overtok eiendomsretten fra kirken, og eide plutselig 40 prosent av all jorda. Det herrens år 1597 var det 60 år siden reformasjonen kom til Norge. Hans Pederssøn var sogneprest i Vinger og bodde i presteboligen på Hov. Jens Nilssøn var biskop i Oslo, med ansvar for Odalen og Solør. Nå kom han på besøk.

«Det er to mil mellom Strøm og Vinger. Kirken ligger nordover på høyre hånd, rett etter at vi krysset Glomma. Vinger prestegård ligger et pilskudd videre, og dit kom vi om ettermiddagen. To eller tre pilskudd østover ligger Vingersjøen. Sør for kirken går noret, etter gården Nor som ligger like ved», skriver biskopen i sine nedtegnelser.

Han beskriver også veien videre mot Åklangen, og forteller at i den retningen ligger Midtskog kirke, som hører til Vinger. Kirken på Øiset ble lagt ned etter reformasjonen i 1537, da Norge ble protestantisk.

«Det er smukt og klart solskinn da vi reiste til Vinger,», forteller biskopen i sine nedtegnelser.

Visitas i kirken

Dagen etter var det bispevisitas i Vinger kirke og folk strømmet til fra alle storgårdene i området. Dette var en viktig hendelse. Tema for preken var «om hannem bære alle propheter vidnisbyrd». Etter preket formanet biskopen allmuen om å søke til kirken og høre guds ord, og å sky alle grove synder og laster. De skulle også ære og dyrke dere øvrighet, både geistlige og verdslige. Det var vel muligens prest og lensmann biskop Jenssøn hadde i tankene. Det raste fortsatt epidemier og staten forsøkte å holde et grep om innbyggerne.

Etter preken trakk biskopen seg tilbake til kammeret sitt, men kom ut for å spise med sognepresten og de to kirkevergene Torekill Setter og Haagen Eidsetter. Senere på dagen kom Birgitte Matram til ham og beklaget seg over at Karin Vinger, enken etter den forrige sognepresten Niels Vegle, ikke hadde et sted å bo. Biskopen konfererte med sogneprest Niels, og sognepresten ga henne en liten sum å leve for.

Vi bor på Nor

Gården Nor strakk seg til Vennersberg og Langerudberget i sør-øst, inn til Vingersjøen i øst og mye av Stasjonssiden er bygd på Nor sin opprinnelige grunn. På den andre siden av elven lå Tråstad, som tidlig ble delt inn i Nord-Tråstad og Sør-Tråstad. Vi vet at Nor var tingsted for Vinger på 1630-tallet, men sannsynligvis mye tidligere. Hit kom fogden og lensmannen for å megle i alt fra arveoppgjør og tomtegrenser til beskyldninger om tyveri og ærekrenkelser.

Siden fergen gikk mellom Nor og Tråstad lå det vertshus på Nor langt tilbake i tid, og vi kan lese i ulike kilder om dette. Under krigene med svenskene fra 1520-tallet fram til skansene ble bygget på 1650-tallet ble Nor-gårdene ofte brent av invaderende soldater. Det gamle bygdesenteret var også hyppig utsatt for flom.

Sentrum i bevegelse

Verden endrer seg raskt noen ganger. På grunn av de endeløse krigene med Sverige bygges det en skanse på Tråstad i 1658. Gården lå i bunnen av en lang skråning opp mot en ås, som vi kjenner som Tråstadberget. Bakenfor lå gården Setter. I 1683 åpner festningen på toppen av åsen og kong Christian V gir den navn etter bygda: Königs Winger. Leiren under festningen vokser, soldater og håndverkere kommer hit. Noen år senere blir kirken flyttet fra Nor og opp på en liten slette i åssiden mellom sundstedet og festningen.

Selv om det fortsatt er sundsted og vertshus på Nor på 1800-tallet bor nå de fleste i Leiren. Med bru og jernbane på 1860-tallet er det snart ikke lenger behov for fergen som frakter folk fra Nor til Tråstad. Vinger er landkommune og det bor vesentlig flere ute på bygdene enn inne Kongsvinger. Med kommunesammenslåingen i 1964 var det slutt på Vinger. I dag ligger mye av gamle Nor det gjemt under endeløse lag med tømmerstokker, men en gang var det her hjertet av bygda Vinger lå. Kanskje finner vi det frem igjen en dag.