– Jeg har fått livet i gave

Ivar Holth har fightet seg igjennom to runder med kreft.

Han viser en imponerende vilje til å ville leve livet og fighte mot et sykdomshelvete. Utad framstår Ivar Holth som en særdeles sosial og jovial fyr det er lett å like. Men bak maska finnes det en 62-åring som de siste årene har fått seg et sykdomsforløp som lett kunne ha knekt ham.

Etter to runder med ulike kreftdiagnoser har Ivar gjort seg mange refleksjoner, og et oppriktig ønske om at hans historie kanskje kan inspirere andre som sliter.

Granli-oppvokste Ivar Holth har hele livet vært en utadrettet guttunge.

– Jeg har jo alltid vært litt «lealaus», er Ivars egen beskrivelse av hans sosiale vesen.

Ivar har aldri sagt nei til en fest og sto alltid langt fram når det handlet om festlige lag i enhver sosial sammenheng. En glad gutt som med mye energi lenge fikk ut noe av all iveren ute på fotballbanen.

Han tilhørte en gang KIL-fotballens A-stall, men da klubben hentet hit engelskmannen Danny McLennan som skulle ha mye orden og kustus i rekkene, passet ikke livlige Ivar helt inn i trenerlegendens oppfatning av seriøs fotballsatsning.

– Han kalte meg bare for «butterfly» (sommerfuglen) hele veien, mimres Ivar med et stort glis.

Dagen som endret alt

Ivar forsto tidlig at hans sosiale og utadvendte stil var som skapt for å være en god selger.

– Jeg husker jeg hadde stor sans for Gunvald Thuhus som i alle år solgte lastebiler til min far da far bygde opp grusforretningen sin. Jeg var fascinert av Gunvalds salgsstil allerede den gang, forteller Ivar.

Sammen med storebror Roy var Ivar en stund med i familiebedriften. Storebror kjøpte etterhvert ut alle sine søsken. Ivar beholdt Ivar Holth Transport, men overlot etterhvert driftsansvaret til lillebror Tore. Ivar selv hadde bestemt seg for å satse på selger-instinktet og tok i 1986 fatt på å selge anleggsmaskiner hos Oslo-giganten Catapillar (nå Pon Equipment).

– Jeg elsket jobben og alt den førte med seg. Og jeg var god til å selge kapitalkrevende maskiner der et nært og godt forhold til kundene var helt avgjørende for å lykkes. Jeg var stort sett alltid «på pallen» når årsomsetningen skulle gjøres opp. Det var stadig tøffe krav, men jeg dro inn salg i 100-millionersklassen og elsket det. Jeg var ikke borte en arbeidsdag og kjørte gladelig inn til Oslo grytidlig hver eneste dag de årene. Inntil det bare sa pang en dag på høsten i 2016, forteller han, og blir en sjelden gang alvorstynget når han beskriver detaljene fra dagen da kreftbeskjeden kom.

– Jeg følte noe var galt inne i munnen. Tannlegen fant ingen ting, men jeg tror jeg forsto at noe var galt inne i kjeften. Jeg hadde sår i munnen og reagerte på sterk mat. Da tok jeg affære og reiste til Oslo for å sjekke. Jeg ble henvist videre fra Volvat til en kvinnelig lege på Majorstua som er spesialist på munnhukekreftkreft. Det tok bare en halvtime før prøvene fortalte det jeg var redd for. Jeg hadde fått slimhinne-kreft i munnen. Verden raste på mange måter sammen.

– Det er klart jeg tenkte mye på min kjære pappa (Gunnar Holth). Han døde av lymfekreft bare 57 år gammel. Jeg var jo i samme alder da dette traff meg, forteller Ivar.

Nektet å vente

– Jeg husker bare enkelte detaljer fra den dagen. Jeg hadde tre salgsmøter på kalenderen, og bestemte meg for at de skulle jeg gjennomføre. Etterpå innrømmet jeg at jeg egentlig ikke husker noe fra noen av de møtene heller.

Ivars dystre legebeskjed falt også sammen i tid med at hans kjære og nære KIL skulle spille en historisk cupfinale. Bortsett fra informasjon til sine aller nærmeste, satte Ivar på seg det han beskriver som sin maske og tok del i cupfinalefestlighetene i hovedstaden den helga.

– Men etterpå husket jeg knapt noe fra den cupfinalefesten. Jeg var helt inne i min egen kreftverden.

Ivar skulle i gang med strålebehandling, men sto i behandlingskø ved Radiumhospitalet.

– Jeg maste høl i hode på den flinke overlegen min (Dr.Karevold ved Radiumhospitalet) for å få komme i gang med stråling. Jeg hadde ikke tid til å vente i 2-3 måneder.

Han fikk mast seg inn i køen, og var på mange måter lettet over å slippe cellegift-behandling siden kreften var oppdaget så tidlig. Men 34 runder med intens stråling inne i munnen er tøffe tak og setter sine spor.

– Det nærmet seg jul, og legene bestemte seg å øke doseringen av strålingen de siste gangene for å bli ferdig til jul. Jeg har ofte etterpå lurt på om de dosene ble i tøffeste laget.

– Jeg kjørte bil til og fra til alle behandlingene. Det ble noen dager med stopp for å spy på Kløfta ja.

Ivar Holth sier at ingen kan se det på ham, men innrømmer at tiden etterpå ikke bare har vært enkel.

– Det er helvetes mye vondt. Vevet i munnhulen er ødelagt, jeg er mye sår i munnen, og jeg klarer ikke å åpne munnen skikkelig uten smerte. Med god hjelp av Klaus Ånerud, (tannlegen min) som gjør en fantastisk jobb med tennene mine, lever jeg nå helt normalt.

Runde to

– Jeg sier til alle i familien at de ikke bør frykte sykdom. Jeg får alt for alle, ser det ut til.

Han klarer å framstille det med sin gode humor og porsjon ironi selv når han innrømmer at krefthelvetet i kjeven ikke ble det eneste.

– Dette med sosialt nettverk er så viktig i sånne tider. Gode venner i golfgjengen her på Kongsvinger har vært til stor hjelp i en vanskelig tid. Det gjelder også de gode kundene fra Caterpillartiden, som jeg og samboer Mette fortsatt har mye moro med

En tid etter at strålingen var over for slimhinnene i kjeven, fikk han konstatert en ondartet flekk på prostata.

– Det var derimot helt noe annet og var egentlig over på noen dager med en enkel operasjon der jeg fikk også fjernet noen lymfer for å være på den sikre siden. Nå har jeg en god stund kunne fortelle alle at jeg er konstatert kreftfri, og får det bekreftet på en årlige kontroller, forteller han.

Ivar Holth er full av beundring for det han har opplevd og følt i sitt møte med helsevesenet.

– I dette landet må vi alle betale vår skatt med glede. Det er når en trenger hjelp en får føle på de fantastiske ressursene helsevesenet har i dette landet. Å bli syk i Norge er som å vinne i Lotto. Jeg har fortsatt til gode å treffe en negativ person i helsevesenet jeg. Samtidig tror jeg det er viktig at vi som trenger hjelp møter hjelperne med et smil og godt humør også.

– Snakk med alle

Ivar Holth har ett budskap han gjerne deler med andre;

– Folk må være åpne om sykdommen sin. Jeg var det ikke og innrømmer at jeg sleit i hverdagen. Det handlet trolig mye om at jeg ikke var åpen og holdt følelsene inni meg. Det skapte angst og med det trøbbel med å sove og utrygghet for framtida. Jeg valgte å snakke med en psykolog, og det var både riktig og viktig, og fikk meg til å forandre meg og ikke lenger gå rundt med denne kreftmaska, men heller fortelle om hvordan jeg egentlig hadde det.

Ivar skryter mye av samboer Anne Mette (Holtmon) og den betydningen hun på alle måter har hatt for alt de har vært igjennom de siste årene. I tillegg er hun som medeier i treningssenteret Nemus/Avansia i svømmehallen, er hun også drivkraften for at Ivar pusher seg igjennom 3-4 treningsøkter hver eneste uke.

– Jeg tror garantert at det at jeg alltid har holdt meg i god form har bidratt til at jeg har kommet meg igjennom dette. Jeg har alltid vært «svart i auga» og nektet å gi meg. Det har kommet godt med i denne fighten.

For Ivar er foruten samboer Anne Mette, hans fire barn og ett bonusbarn og etterhvert to barnebarn, vært den viktigste drivkraften for å tro på framtida og en fortsatt kreftfri tilværelse.

– Jeg prøvde å jobbe, og ville så gjerne det etterpå, men forsto etterhvert at selgerjobben var blitt for krevende og måtte gi opp. Jeg hadde ikke samme driven som før. Men jeg kan sitte i «baksetet» med familien i den daglige driften av transport-butikken, og har gjort det OK i noen eiendomssalg, så meg er det ingen fare med.

For helt rolig sitter fortsatt ikke Ivar Holth. De som kjenner han, vet at han aldri vil gjøre det. Men samtidig vet han at han på mange måter har fått selve livet i gave etter det han har vært igjennom.

– Men det nytter ikke å gi opp og den beste sjansen alle har for å klare seg er selv å stå på.

For Ivar er det viktig fortsatt å fylle opp dagene med noe. Det sosiale i kaffekoppen på Taverna eller nye golfturer med de tidligere kundene fra selgerdagene er blitt viktig for å bevare sitt utstrakte sosiale vesen.

– Men for alle som har vært igjennom en kreftrunde så vil det nok alltid de utrygge tankene være der. Det må jeg leve med. Men det viktigste er jo at jeg lever!