«Jeg ønsket ikke å dø, men kroppens reaksjonsmønster tøyde strikken mer og mer, og fremtidshåpet visnet.»
Elisabeth Eriksen var på jobb som prest da livet raknet for henne i vinter. Gråten tok overhånd, og det var med nød og neppe hun klarte å ringe en venn etter å ha stoppet bilen. – Rådene hans reddet situasjonen der og da. Jeg forteller historien min i håp om større åpenhet om mental helse.
Det sier Kongsvinger-prest Elisabeth Eriksen. Hun mener at folk må bli flinkere til å sette ord på at livet ikke alltid er en dans på roser. Selv har hun vært sykmeldt i flere måneder med en diagnose knyttet til egen mental helse. Hun er smertelig klar over at hun aldri blir helt frisk, men at behandling vil hjelpe henne tilbake til en mer eller mindre normal hverdag.
– Målet mitt er å bidra til å avmystifisere og ufarliggjøre helseproblemene som ingen ser, men som mange lider av. Hvis fortellingen om mine utfordringer knyttet til mental helse kan hjelpe andre, så stiller jeg mer enn gjerne opp som rambukk for å brøyte vei. Det er trist, og en stor utfordring i samfunnet, at vi mangler et naturlig språk for å snakke med hverandre om hvordan vi egentlig har det, legger hun til.
Blant innbyggerne i Vinger menighet og Austmarka sogn, og i prostiet for øvrig, kalles hun stort sett for Elisabeth Prest. Det er det navnet hun er mest kjent for, også på de andre stedene hun har jobbet i og for sin kjære «folkekjerke».
I den åpner hun dørene på vidt gap – med den konsekvens at de mest konservative rynker på nesa over mangfoldet som slippes inn. De fleste andre applauderer hvor raus og inkluderende hun er. Det erfarte hun blant annet den gangen hun prydet prekestolen i Skedsmo kirke med regnbuefarget flagg.
– Hos meg er absolutt alle velkommen. Mitt prestekall handler om også å gjøre plass til de som ikke føler seg velkommen i kirken, sier 49-åringen – som ble ordinert til prest for ti år siden.
Traumebehandling
I vår la Elisabeth Prest ut en personlig og følsom status på Facebook knyttet til egen mental helse. Hun delte en brutal og ærlig fortelling om hvordan hun opplevde at livet raknet. Flere ting ble satt på dagsorden, blant annet årsaker, konsekvenser og hvordan hun opplevde at omgivelsene reagerte på at hun ble syk.
– Jeg har alltid vært en sterk person, og man skulle tro at det for en prest – som bistår andre mennesker i deres vanskeligste livsfaser – aldri ville oppstå behov for hjelp til å takle egen psyke. Men, også jeg har en grense for hva jeg kan tåle, sier Elisabeth Prest.
Hendelsen som innledningsvis beskrives som en kjøretur som endte i tårer, gråt og en fortvilet telefonsamtale med en venn, skjedde i mars i år.
– Som sagt klarte kameraten min å roe meg ned. Han er lege, og rådet meg til å kontakte min egen fastlege, sier hun – og fortsetter:
– Etter å ha bedt fastlegen om traumebehandling, ble det opprettet dialog med DPS (distriktspsykiatrisk senter) på Jessheim. De sendte meg videre til en psykolog på Kongsvinger. Besøket der resulterte i mange gode samtaler, og ga verdifull symptombehandling i en «der og da-situasjon». Men det var på ingen måte traumebehandling.
Skulle Elisabeth Prest ha gått i gang med traumebehandling på det tidspunktet, måtte hun valgt et privat alternativ.
– Det koster minst 12.000 kroner i måneden, noe jeg ikke har mulighet til å betale. Heldigvis har jeg i ventetiden mottatt livreddende hjelp av psykologen, min mentor og fastlegen, sier hun.
Drop-in-vielser
I etterkant av hendelsen i mars, er Elisabeth Prest diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Hun håper at traumebehandlingen, som starter i slutten av august, skal bidra til bearbeiding av sorg, plager og fortrengte traumer som hun aldri selv har tatt et ordentlig oppgjør med.
– Det er mange minner som er tunge å fordøye. Innimellom kommer glimtene av negative og sørgelige opplevelser som en kontinuerlig filmframsyning i hodet mitt, sier hun.
Noen av minnene som dukker opp handler om kolleger som ikke har akseptert hennes inkluderende holdning og særegne stil i prestegjerningen. Andre flashbacks gir minner fra egenopplevde ulykker, for eksempel i hestehamninga eller langs landeveien. Hun er heller ikke ferdig med å fordøye opplevelser knyttet til Gjerdrum-raset, 22. juli-terroren eller langvarige arbeidsmiljøutfordringer. Det samme gjelder private og profesjonelle opplevelser fra den pågående korona-pandemien.
– Da jeg plutselig begynte å gråte under den nevnte bilturen, hadde jeg nettopp fullført prosjektet mitt med drop-in-vielser i Austmarka kirke. Gleden og tryggheten over å ha kommet i mål reduserte stressnivået mitt, og det skjedde noe med mitt mentale immunforsvar, sier Elisabeth Prest.
Samtidig som skuldrene senket seg, begynte hodet å fylles med tanker og flashbacks. Både fra episoder hun kunne huske, men også hendelser som hun aldri har hatt i hukommelsen – men som bare kroppen har minner fra fordi hun selv ikke var bevisst da de skjedde.
Et eksempel på sistnevnte er da hun mistet bevisstheten etter et ublidt møte med hester ute av kontroll.
– Jeg er lidenskapelig interessert i hester, og driver med avl av dølahester. I 2018, under slipp på hingste-beite i Østerdalen, gikk det gærent. Resultatet ble ødelagte ribbein som punkterte begge lungene – med påfølgende sykehusinnleggelse og varig nedsatt lungekapasitet. Gjennom flashbacks minner kroppen meg stadig om konkrete scener fra den traumatiske kampen, uten at jeg noen gang selv har vært bevisst på, eller husket, dem fra forsøket på å forsvare meg mot hestene, sier hun.
Depresjon
De påfølgende dagene i mars opplevde hun at det var vanskelig å finne svar på hvorfor hun skulle leve videre. Konsentrasjonsevnen var ikke eksisterende, og trøtthetsfølelsen konstant. I april forsvant prestens livsglede ytterligere.
– Jeg ønsket ikke å dø, men kroppens reaksjonsmønster tøyde strikken mer og mer, og fremtidshåpet visnet. På det tidspunktet var jeg kommet så langt ned i en depresjon at det åpnet for innleggelse, sier hun.
I Facebook-innlegget omtaler hun institusjonen, DPS i Kongsvinger, som «asylet».
– DPS har psykiatriens svar på tradisjonell legevakt. Der var jeg innlagt med et stabiliseringsopphold i en uke for å bli i stand til å vente på traumebehandling. For min del var det viktig å få søvn og ro. Jeg kan ikke få fullrost de som jobber der. De hjalp meg på beina igjen, sier hun.
Elisabeth Prest vet hva det vil si å ha fysiske skader, og hvordan omgivelsene har kunnet se at hun ikke har det bra. Prolapser i ryggen er eksempler på det. Disse kvalifiserte henne til å bli erklært ufør. Hun hadde da jobbet nærmere ti år som vekter. I stedet for å takke ja til en tilværelse som trygdet, klarte hun å overbevise datidens Nav om at det var lurere å innvilge omskolering. Det ble starten på en karriere som teolog.
– Fysiske skader er som regel alltid synlige, mens mentale skader ofte ikke kan ses av andre. For min del sliter jeg i dag med generell angst og en panikkangst som kan oppstå når som helst og hvor som helst. Min verden blir i perioder mindre og mindre. Jeg opplever det som vanskelig å gå på butikken eller generelt å møte folk. Jeg kan ikke kontrollere noe av det, men jeg har lært meg å håndtere situasjonene når de oppstå. Hva som trigger angsten vet jeg ikke alltid, men jeg håper traumebehandlingen vil bidra til at jeg klarer å takle den enda bedre, sier hun.
– Alle har behov for veiledning
Både helsepersonell og andre har frarådet Elisabeth Prest å fortelle om livssituasjonen sin. Hun har lyttet til dem alle, men mener selv åpenhet gir henne eierskap til egen historie. På den måten kan hun være ærlig om egne problemer, noe hun mener kan påvirke andre til å åpne seg – og på den måten få en bedre tilværelse.
– Jeg har alltid vært uredd og ubeskjeden. Derfor frykter jeg ingen ting ved å vise åpenhet. Ingen av oss er født med bruksanvisning, noe som legitimerer at vi innimellom har behov for veiledning på veien videre, smiler hun.
Når prostiprest-vikariatet i Solør, Vinger og Odal går ut i september, skal Elisabeth Prest etter planen tilbake til Romerike hvor hun kom fra. Hun trives veldig godt i dagens jobb, og med få unntak har hun følt seg godt mottatt.
– Det har kommet signaler fra enkelte som har gitt meg en følelse av at jeg ikke er ønsket og at jeg ikke strekker til som kvinne i presteyrket. Etter at jeg åpnet meg om dette på Facebook, har en av motstanderne sendt meg epost og beklaget. Det viser at jeg allerede har oppnådd noe ved å fortelle historien min. I prostiet generelt møter jeg kolleger og overordnede som viser stor omsorg, sier hun.
– Gud har en mening med skaden min
Elisabeth Prest er gift med Anders Helset Eriksen som er sogneprest i Sør-Odal kirke. De har to voksne barn sammen, og hun har i tillegg to voksne bonusbarn. De har fire barnebarn, og familien består også av fire fosterbarn.
– Anders er en viktig støttespiller. Han har til og med vært sykmeldt for å ivareta meg. Det betyr mye å kunne støtte seg på ham. Min mentor, Lufthavnprest Torbjørn Olsen på Oslo Lufthavn Gardermoen, er også enestående mot meg. Han er for øvrig en prest slik jeg ønsker å bli. Foreløpig når jeg ham ikke til knærne, sier hun.
– Hvorfor har ikke Gud skånet deg fra den betydelige mentale skaden du er påført?
– Jeg er av den oppfatning at Gud mener at min mentale skade skal lære meg noe. Målet er nok at erfaringene jeg får skal gi meg verdifullt påfyll i verktøykassa, og at dette vil gjøre meg til en enda bedre prest. Lærdommen kunne kommet i bokform, men Gud kjenner meg godt nok til å vite at livserfaring påvirker meg raskere enn en lærerbok som kanskje bare ville ha støvet ned ulest, smiler hun.
Til helvete?
Den klare oppfordringen fra Elisabeth Prest er å snakke om psykiske lidelser. Ingen skal behøve å skamme seg over at livet ikke går på skinner: Det er ifølge presten helt naturlig i en verden der alt går raskere og raskere, og skuffelsene innimellom står i kø.
– Livet er ikke bare moro. Man er ikke kokko selv om det blir trist, vanskelig og leit. Det er mer et bevis på at du er et helt menneske, sier hun – og tilføyer:
– Vi har for vane å spørre folk «går det bra?». Svaret er ofte et nølende «ja». Da bruker jeg gjerne galgenhumor, og spør heller: «Går det til helvete i dag også?». Det tar brodden av stundens alvor, og gjør det enklere å fortelle hvordan det faktisk står til.
Presten er en av flere det går an å snakke med. Elisabeth Prest understreker at hun har taushetsplikt.
– Noen er flinke til å ta kontakt for å snakke, men jeg er overbevist om at altfor mange holder problemene for seg selv og dermed også påføres en belastende ensomhetsfølelse. De som ikke ønsker å prate, kan gjerne sende meg en tekstmelding bestående av kun ett punktum. Det gjør at vedkommende vet at jeg vet at han eller hun sliter, noe jeg har fått tilbakemeldinger om at hjelper godt. De føler seg ikke lenger alene med utfordringene sine. Er det riktig ille, er fastlegen rette adressat. Føles det vanskelig å fortelle hva som er problemet, anbefaler jeg å skrive det ned på en lapp og levere. Det kan være enklere enn å fremføre vanskelige budskap muntlig, sier hun.
Elisabeth Prest poengterer at korona-pandemien har endret muligheten vår til å kommunisere så direkte som vi gjorde før. Samtidig har digitale flater åpnet for nye måter å kommunisere på. Hun bruker blant annet instragram-kontoen art_by_lizzard til å publisere tegninger hun lager som egen-terapi.
– Introverten i meg har blomstret under pandemien. Det har vært legitimt å ikke møte folk. Jeg håper det endrer seg snart. Uansett vil åpenhet bidra til at det blir naturlig å snakke om mental helse på personlig nivå. Det er kjempeviktig. Vi bærer alle på ulik bagasje her i livet, men sørg for å snakke med noen og ta imot hjelp slik at den begrenses til håndbagasje og ikke er tyngre enn den behøver, sier Elisabeth Prest – eller mer konkret; Elisabeth Eriksen.
– Det er også viktig å huske at det å grine er den største styrken som finnes. Gråt er en renselsesprosess som trigger de smertestillende endorfinene, avslutter hun.
