Med lille Ågot i juleselskap
Kongsvinger på 1860-tallet var som tatt ut av en engelsk TV-serie. Ågot Gjems forteller om juleselskapene sett med et barns øye. Bli med på kakefest, juleball og fortellinger om den farlige ulven som lurer i skogkanten.
Ågot Gjems ble født i 1857, samme år som Stortinget vedtok å bygge Kongsvingerbanen og bare tre år etter at Kongsvinger fikk status som kjøpstad. Hun vokste opp i det staslige gule trehuset som ligger tvers over gaten for Øvrebyen videregående skole, sammen med faren Sven Jørgen, moren Johanne Marie og åtte yngre søsken.
På 1860-tallet opplevde Kongsvinger en voldsom økonomisk oppgang i hovedsak drevet av stigende tømmerpriser. Familier som Gjems og Rynning satte sitt preg på distriktet og eide flere av de store gårdene. Til jul var det vanlig å besøke hverandre og feire høytiden med musikk, teater, mat og drikke.
Julefest hos Arna
En jul tidlig på 1860-tallet ble Ågot invitert på julefest til skolevenninnen Arna. Hun bodde «ute på landet», med utsikt mot elven og byen. Sannsynligvis var det Arna Dorothea Lunderbye. Hun bodde på Lunderbye Nor, rett på den andre siden av elven, og var den eneste jenta i søskenflokken. Arna hadde eget rom med sofa og kommode, noe Ågot syntes var flott og fint. Familien Gjems kjørte dit i to sleder og ble der i flere dager. Vi blir på turen i strålende vintervær, ned over Tråstad mot Glomma.
«Aldri glemmer jeg kjøreturene gjennom skogen, der trærne stod fulle av tindrende snødryss i måneskinn. Mellom stammene var det som om det lekte tusenvis av snøalver, og hestene fløy av sted. Skyggene av sleden og oss danset utover de måneskinnsblå lyse snømarkene.»
Lille Ågot deler et vers av Jørgen Moe: «En aften i den glade jul, vi skulle ut å kjøre. På himmelen seilte som et hjul, den store måne blank og gul, det var et deilig føre.»
Klare for fest
Til klingende bjeller og latter kjørte sledene inn på gårdstunet.
«Finnes det noe så innbydende og forlokkende som en stor norsk gård som ligger og lyser gjestfritt en vinterkveld og åpner dørene slik at en sky av varme slår ut. Smilende ansikter kommer til syne og tar i mot de inntullede gjestene.»
Ågot og familien ble innkvartert i andre etasje, i lyseblå og gulmalte gjesteværelser med enorme silkedyner i sengene. Det luktet stekt ribbe, surkål og stekt fugl i gangene. Nå skulle gjestene skifte på seg kjoler med silkebånd, nypussede sko og hatter.
«Vi skulle ikke ha det fineste på oss den første kvelden, men det nest fineste. Jeg hadde min skotskrutede kjole og rød sløyfe i håret.»
Til bords, til bords
Arna hentet Ågot og forklarer at tjenestepikene vil rydde opp, hun må bli med ned i stuen. I første etasje var det fullt hus av feststemte gjester. Latteren overdøvet praten og to stuer var dekket til med mat. På bordene stod det minst seks sorter syltetøy, et helt tog av kakefat og all verdens lekkerbiskener. Ågot sugde til seg inntrykkene med store øyne.
«Den kvelden lekte vi, og det var musikk. Herrene spilte kort og damene satt rundt sofabordet og var fine og nydelige. Så kom kaffen inn, men vi småpiker var bare opptatt av ballet som skulle være neste aften. Arna hadde mange brødre som var gode dansekavalerer, så det var ingen frykt for at vi skulle bli veggpynt.»
Bjelleklang
Dagen etter rakk de en sledetur før de skulle gjøre seg klare til det store juleballet.
«Dere kan tenke dere hva slags leven og moro det blir når seks til åtte småpiker skal kle seg til ball. Hvite stive skjorter, strømper, sko, mamelukker, hårbånd og halsbånd fløyt utover bord, stoler, kommoder og senger. Vi vadet i mer eller mindre lette klær til en av damene endelig tittet inn og spurte om vi snart var ferdige,» forteller Ågot.
Nå strømmet flere gjester til i store sleder med klingende bjeller. I ballsalen strålte lysekronen og lampettene med skinnende lys og guttene stod oppstilt i sorte dresser med hansker på hendene. Stuen var dekket med damaskduk og sølvtøy. Endelig ble Ågot bedt opp til polonese.
«Jeg ble heldigvis engasjert og fikk danse med Tomas og fikk mange sløyfer, mens Tomas fikk min orden med engel og forglemmegei.»
Tur til Gjøsegården
Familien vendte hjem dagen etter, men festlighetene var ikke slutt. Foreldrene reiste på besøk til Gjøsegården, der lensmann Carl Holter Grønvold holdt et gjestfritt hus. Blant gjestene var doktor Daniel Schiøtz, samt Mentz og Petronelle Rynning fra Skinnarbøl (sistnevnte var lensmannens kusine og svigerinne). Her var det lystige fester og mye musikk, men ikke så mange barn.
«Selv om det ikke var noen på min alder var det like morsomt å være med dit. Lensmannen hadde en lang, sølvbeslått merskumpipe og et hjertevarmt, lyst smil,» forteller Ågot.
Ulv i skogbrynet
På Gjøsegården var tempoet lavere. Kjøkkenet var fullt av gamle kobberkar på veggene. Vertskapet satte fram toddy og i skinnet fra peisen gikk samtalen rundt kjøkkenbordet. Det ble hvisket om gråbein. Gardsgutten Ola hadde sett tre stykker oppe i åsen, og ulingen skar gjennom nattemørket rett som det var.
«Det kriblet i meg av ulveskrekk og eventyrlyst. Vi måtte ikke føle oss trygge for hjemreisen, over isen i måneskinnet var det alltid verst.»
Ågot lytter spent til gårdsgutten, som villig la ut om hvordan ulven herjet.
«Den går ikke etter hester så lenge den ikke er utsultet, verre er det med de har med bikkje. Småpiker er de nok også glad i.»
Hun så for seg å bli slept bortover isen i ulvens klør, men ble vekket opp fra dagdrømmen av tante Anine.
Sju sorter til jul
På Gjøsegården hadde de julebaksten klar. Tante Anine – eller Helene Karine Grønvold, søsteren til lensmannen – var liten og lys, med silkeforkle og nøkkelknippe. Nå tok hun fram et stort kakefat og sammen gikk de den smale trappen opp i andre etasje.
«De hadde et helt rom fullt av store, gamle skinnkofferter fulle av kaker. Vi ble som regel proppet med goro, fattigmann, berlinere og fløtekaker,» forteller Ågot.
Vel nede på kjøkkenet fikk hun høre flere historier om ulv, jakt og tømmerkjøring. Når kvelden var slutt hadde hun slett ikke lyst til å reise, men faren spente hesten Mazurka foran sleden og dro av sted over isen i måneskinnet.
«Det lyste og glitret i isen og alle de tusen snøstjernene rundt omkring. Det gnistret under hestens lette hov, og far hadde sin møye i å holde den igjen. Den la ørene bakover og fnyste et par ganger – ulvene!»
Var det en ulv de så i skogkanten? Hesten ble redd og moren trakk Ågot inntil seg i sleden. «Det er noe sort som beveger seg inne på land, hvisket hun til datteren». «Ingen fare, vi har et godt forsprang,» svare faren rolig og klarte å styre Mazurka mot den andre siden av sjøen og over elva til Tråstad, og den siste biten opp mot kirken og huset de bodde i. Først da roet hesten seg.
«Vi klarte oss godt, for ulven var ikke langt borte, men jeg ville ikke skremme dere,» sa faren og lot gårdsgutten stelle hesten.
Med kjelke på festningen
Om Ågot og familien ikke var på besøk rundt i bygda var det nok å gjøre i byen om vinteren. Hun hadde en annen god venninne i Nanna Werenskiold. De pleide å ake kjelke i bakkene rundt festningen.
«Det var de prektigste kjelkebakker, men vanskelig å styre i da det var så krappe svinger og mange trær.»
Men festningsguttene var ikke redde. Det var navnet på to år eldre Erik Werenskiold og hans fire brødre.
«De kunne styre om svingen var aldri så krapp, og de var flinke både på ski og kjelke. Inne i kommandantboligen var det dans i storsalen om vinteren,» minnes Ågot.
I 1867 tok idyllen på Kongsvinger slutt. Faren gikk konkurs, og familien flyttet til Kristiania. Gården fikk nye eiere, men minnene lever videre i boken «Da mor var liden».
