Mordet på Líðir
«Det var pokker til vær, lensmann,» sa Ingar Sveinsson. Storbonden på Líðir drakk en slurk øl av kruset, skar en bit skinke og la den på en brødskive. Flammene fra ildstedet i hjørnet kastet et gult lyskjær over stua. Den moderne, laftede bygningen med utsikt over Vingersjøen hadde både forstue, stue og kove. På tunet lå stabburet til høyre, mens eldhuset og et loft lå til venstre. Bortenfor stabburet lå det både stall, fjøs og løe. Familien til Ingar hadde bodd her i generasjoner, og sett konger komme og gå.
«Det ser ut som om jeg må bli over til i morgen. Stormen kom brått, og det ligger allerede ti tommer med våt snø ute,» svarte Caspar Huuser. Lensmann, detektiv og ølkjenner. Han drakk av det svake ølet han ble servert og så rundt seg. I tillegg til husbonden og hans kone Sunniva satt de tre yngste barna på gården rundt bordet: Tord, Bjørn og Trude. Selv om Sunniva var velholden var det tydelig at hun likte å ta i et tak.
«Vi må takke for invitasjonen,» sa Thorleif Digre, en grovbygd mann med et jovialt smil på lur. Han var husbond på Tollefsrud, og kona hans Gudrid satt ved siden av ham. På den andre siden av bordet satt bonden på Ellingsrud, Elling Eirikson og kona Margrete.
«De siste årene har vært gode her i Vinger. Vi har bygd opp Tollefsrud til en stor gård langs Vrangselva,» sa Thorleif.
Bordet bugnet av mat, til tross for at det var knapphet på både det ene og det andre for folk flest. Elling Eirikson nikket og tok for seg av kjøttet.
«Handelen går godt. På Ellingsrud har vi ryddet flere åkre og skaffet flere kyr. Skogen mot Eidskog gir god avkastning, så vi kan ikke klage,» sa han.
«Det er bare elleve år siden Skule Bårdsson ble drept, og kong Håkon Håkonsson har brukt tiden vel. Paven har endelig anerkjent ham som Norges konge, og i sommer tegnet Håkon en fredsavtale med storfyrst Aleksander av Novgorod. Jeg hører det er samtaler med kong Abel av Danmark om å gjøre forlik. Hvem skulle trodd det, etter det store slaget i Vinger for 24 år siden,» sa Thorleif lett sarkastisk. Han smilte og så seg rundt.
«Det var jo mange som var på Ribbungenes side her,» la han til. Det ble stille rundt bordet.
Lensmann Caspar Huuser satt rolig og hørte på. Han trakk hånden gjennom skjegget og lot tankene vandre. Det var ikke mange år siden han hadde kommet tilbake til Vinger. Han hadde reist rundt i Europa, tidvis på oppdrag for kongen. Handelsavtaler med England, spionreiser til Sverige, han hadde til og med vært i Jorsal og selv sett korstogene alle snakket om. Der ute var det fantastiske oppfinnelser og evig uro. Da var det godt å komme tilbake til rolige Norge og skogene inn mot Sverige.
«Kong Håkon er oppskrytt. Vi som har drevet gård i generasjoner, må avgi land til kirken, og stadig flere oppkomlinger får leie jord. Det spretter opp nye gårder over alt. Og nå snakker de om å fjerne retten til blodhevn,» sa Ingar bryskt.
«Det lønner seg nok å være tro mot tronen og kirken,» brøt Elling inn.
«Nå må dere karer slutte å krangle om politikk, og heller ta dere en av de deilige honning-kakene jeg har bakt,» sa Sunniva. Hun nikket og ba Trude om å sende fatet rundt bordet. Alle tok for seg, og det ble stille en stund.
«Du er en heldig mann som har en kone som steller så godt med deg,» sa Thorleif ertende til Ingar og brøt stillheten rundt bordet.
«Nei, jeg får gå og se til hestene,» sa Ingar og reiste seg. Han skumpet borti bordet så det ristet, og et fat falt i gulvet. Sunniva bøyde seg raskt ned, plukket det opp og unnskyldte mannen.
«Da skal jeg late vannet. Ølet smakte godt, men det må ut igjen,» sa Elling, humret og reiste seg. Han fikk følge av Thorleif.
«Vi rydder unna maten og finner fram en smak av juleølet, mens vi likevel må vente på at været skal bli bedre,» sa Sunniva.
Et rop i mørket
Caspar Huuser stod ved ildstedet og varmet seg. Han hadde ennå ikke vent seg til de kalde vintrene, og tankene gikk til klosteret han hadde besøkt på Kypros på veien til Jorsal. Selv om han hadde gode ullklær og en kappe i vadmel som var både regn- og vindtett, var det surt å være utendørs. Han var glad han hadde rukket frem til Líðir og ikke gått seg bort langs kongeveien fra Elva i snøføyken. De andre gjestene hadde kommet til hest tidligere på dagen, og skulle åpenbart bli til i morgen. Han ville helst hjem til stua nede ved kirken så raskt som mulig. Han likte ikke så store forsamlinger i lengden.
«Kan jeg by deg noe mer, lensmann,» spurte Trude. Hun var en søt jente i slutten av tenårene, og ville nok snart bli giftet bort. Caspar hadde hørt snakk om at sønnen på Rauðastaðir en mil nordover var tiltenkt som husbond.
«Nei takk, jeg venter på de andre,» svarte han. Trude Ingarsdottir gikk ut, og Caspar Huuser ble stående alene i den store stua. Brått hørtes et lavt dunk, og like etterpå lød et voldsomt hyl utenfra. Caspar løp mot døra og ut i den kalde vinden. Han ble blendet av snøen og mørket. Nå kom også kvinnene og barna bak ham. Han så ut over tunet. Borte ved stabburet sto to menn. Sunniva kom ut med en fakkel. Caspar tok den og gikk mot mennene. Da han kom frem så han at det var Ingar og Elling. De sto bøyd over Thorleif Digre. I lyset av fakkelen så de tre mennene at halsen var skåret over. Snøen var farget rød, og ved siden av den døde kroppen lå en tollekniv. Caspar plukket den opp.
«Den er Thorleif sin,» sa Gudrid. «Åh, Thorleif. Stakkars mannen min,» sa hun og begynte å hyle fra seg av sorg.
Sunniva og Margrete la armene om den gråtende Gudrid og fulgte henne inn.
«Hva har skjedd?» krevde Caspar.
«Jeg kom gående fra stallen i mørket. Fakkelen hadde slukket, og jeg brukte lyset fra huset å sikte på. Plutselig snublet jeg og ropte ut,» forklarte Ingar.
«Da kom jeg ut fra skogkanten. Jeg hadde latt vannet og hørte ropene,» sa Elling.
«Sa han noe,» spurte Caspar.
«Han visket veldig lavt. Jeg tror det var ‘si Gudrid ungene’ og så begynte han å hoste,» sa Ingar.
«Kanskje han ville gi en siste hilsen til ungene?»
«Jeg er usikker på hva han sa,» forklarte Elling.
Caspar så rundt seg. Det var vanskelig å se spor i snøen.
«Dere får gå inn, så jeg kan undersøke litt rundt her. Jeg roper når jeg er ferdig. Finn noe vi kan pakke ham inn i, så legger vi ham på løa til presten kan komme,» sa han og pekte på gårdshuset. De to andre gikk inn.
Caspar lyste rundt på tunet med fakkelen. Han gikk metodisk fra bygning til bygning og så etter spor. Det virket som om Thorleif hadde falt mot stabburet, for litt snø hadde rast av taket og det var merker på veggen. Det gikk flere sett spor inn mot skogen mellom stabburet og stua. Det var der Elling hadde vært. Det gikk også et tråkk videre ned mot sjøen, der stallen, fjøset og løa sto, men ingen fotspor verken kom eller gikk lenger bort. Det måtte være noen på gården som hadde drept Thorleif Digre. Han hørte lyden av kyrne gjennom vinden noen ganger. Det var ikke lenge siden dyr og mennesker hadde bodd sammen i langhus. Han likte bedre de moderne gårdstunene med laftede gårdshus. Det var enklere å få litt privatliv da.
På grunn av snøen ble fotsporene raskt borte. Caspar gikk en runde og var på nippet til å gi opp da han skimtet noe i snøen. Et sjal. Han tok det raskt opp og stappet det på innsiden av kappen. Så ropte han på mennene, og sammen fikk de pakket den døde inn i et ullteppe og lagt ham i løa. Der lå han trygt for dyr og mennesker foreløpig.
«Når jeg kommer meg ned til Elva, sender jeg presten opp hit for å følge Thorleif Digre på den siste reisen,» ropte han til Ingar. Vinden var øredøvende, men bonden skjønte hva som ble sagt og nikket samtykkende.
Det var slutt på at bøndene gravla sine døde i gravhauger. Liket ville bli fraktet ned til kirken ved Elva og gravlagt der.
«La oss komme oss inn og forsøke å finne ut av dette. Vi var ti personer her, nå er vi ni. En av oss er morderen, og jeg vet at det ikke er meg,» sa Caspar.
Om fiskerett og gamle sjal
Åtte av de gjenlevende på Líðir satt rundt bordet i stua. Caspar Huuser sto med ryggen mot flammene og så ut over forsamlingen. Han dvelte ved hver enkelt av dem.
«Et rovmord ble begått her for en liten stund siden. Vi vet at ingen utenforstående har vært på gården, det kan vi se på sporene i snøen. Derfor må en av dere være morderen,» fastslo Casper.
«Det kan like godt være deg,» sa Bjørn irritert. Han hadde vært stille hele kvelden, men nå klarte han ikke å holde seg.
«Som kronens representant skal jeg overse den kommentaren,» sa Caspar.
«Først trenger jeg å vite hvor alle var. Jeg vet at Thorleif, Ingar og Elling alle tre gikk ut i stormen. Hvor var dere andre seks,» spurte han.
«Gudrid, Margrete og ungene hjalp alle til med å rydde etter måltidet. Så ble vi stående og snakke sammen,» sa Sunniva.
«Var dere samlet er i stuen hele tiden?»
«Nei, jeg gikk ut for å se etter Thorleif da alt var ryddet bort,» sa Gudrid.
«Tord og jeg gikk ut i eldhuset for å se til varmen der,» sa Bjørn.
«Vi gikk litt til og fra for å rydde også,» sa Margrete.
Caspar nikket og klødde seg i skjegget. Det var et sikkert tegn på at han tenkte.
«Så egentlig var dere ganske spredd etter en stund,» sa han ut i luften. Forsamlingen forsøkte å se alle andre steder enn på lensmannen.
«La oss tenke litt på hvem som hadde grunn til å ta livet av Thorleif Digre. Du, Elling,» sa han, og pekte mot Elling Eirikson. «Du og Margrete lå i strid med naboen deres om en odde i Sigernessjøen. Det er blant annet snakk om rett til å fiske. Odden ligger jo nærmest deres gård Ellingsrud, mens Thorleif Digre mente den hang sammen med hans gård Tollefsrud. Dere har forsøkt å få Ingar til å megle, men han har vært uvillig. Siden den ligger i utkanten av begge gårdene har dere aldri blitt enige. Elling alene eller sammen med Margrete kunne ha sneket seg bak Thorleif og skåret strupen over på ham med hans egen tollekniv,» sa Caspar, og snudde seg mot Ingar og Sunniva.
«Før all denne nybyggingen var det Líðir som disponerte den odden. Du har ved flere anledninger sagt høyt at den fortsatt burde høre til dere, Ingar. Dermed har både du, kona og barna motiv godt nok for meg.»
Ingar skulle til å protestere, men lensmannen avfeide ham.
«I tillegg til Thorleifs egen lommekniv, fant jeg dette sjalet ute. Der har brodert bokstavene G.D., og jeg mener å huske at dette tilhører deg, Gudrid.»
Hun forsøkte ikke å nekte, bare nikket på hodet.
«Alle har vel fått med seg krangelen mellom Thorleif og eldstesønnen deres Peder Thorleifsson, som har reist fra farsgården for å utdanne seg til prest. Han var ikke fornøyd med tilværelsen som bondesønn, der bonden har blitt leilending under kirkens økende innflytelse. Han mener den eneste veien tilbake er å gå inn i kirken, men det likte ikke faren.»
«Det stemmer det du sier, men jeg har ikke drept husbonden min. Sjalet lå ute i forstua, og hvem som helst kan ha tatt det,» sa Gudrid, og knakk sammen i hulkende gråt.
Caspar tok en liten pause. Reaksjonen hennes virket ekte. Dessuten var hun en spinkel kvinne, alene kunne hun neppe ha drept mannen sin.
«Dette fører ingen steder,» sa Elling irritert. Han reiste seg opp og så seg rundt. «Hvem som helst av oss kan ha drept Thorleif Digre, det er riktig, men hvorfor? Fiskeretten til en odde er ikke grunn nok til å drepe en mann.»
«Jeg har hørt om menn som har drept for mindre enn det,» sa Caspar, og så alvorlig på bonden fra enden av Sigernessjøen. Et vindkast ute fikk flammene i ildstedet til å flyte rundt og kaste skygger i rommet.
Skygger fra fortiden
Det hadde gått en tid. De åtte satt rundt bordet i stillhet. Ingen turte å si noe. Caspar sto ved døra inn til forstua og tenkte. Han hadde snakket med hver enkelt av dem, og nå gikk han gjennom alle fakta i saken. Forsøkte å huske hvor alle hadde oppholdt seg. Plutselig begynte han å smile. Han snudde seg mot forsamlingen og gikk inn i stua.
«Da jeg var ganske ung, pleide jeg å tilbringe en god del tid på vertshuset nede ved Elva,» sa han med klar stemme.
«Det var alltid spennende med alle de reisende som kom fra alle rikets hjørner. Det var handelsfolk fra Sverige og Russland, pilegrimer fra Tyskland på vei til Nidaros. Det var nok en av årsakene til at jeg selv dro ut i verden for snart 20 år siden.»
«Hva har dette med mordet å gjøre,» spurte Tord.
«Rolig, alt til sin tid,» sa Caspar, og fortsatte slik detektiver alltid gjør det når de aner slutten på en komplisert affære.
«Ofte fortalte karene på vertshuset historier fra slaget i 1227, da kongen jaget Ribbungene ut av landet. Svigerfaren til Thorleif Digre kjenner dere sikkert, Gunnar Raude. Han fortalte meg at han selv tok imot Håkon Håkonsson i 1227, da kongen hadde jaget Ribbungene gjennom Vingersjøen og mot Sverige. Historien kjenner dere sikkert, selv om det var lite snakk om hvem som støttet Ribbungene i ettertid. Jeg tror mange ville legge spliden bak seg, men så var det jo i disse traktene Ribbungene hadde mest støtte,» fortalte Caspar.
Gudrid, Elling og kona nikket samtykkende.
«Thorleif ville aldri snakke noe særlig om det som skjedde den gangen. Jeg tror han var mest glad for at borgerkrigen var over, og at freden hadde kommet,» sa Gudrid.
«Freden har betydd økt handel og velstand for mange, som både Thorleif og Elling har hatt glede av. Mange har bygd seg opp en formue de siste 25 årene. Ingen har interesse av å grave opp gammelt uvennskap, men det var nettopp det Thorleif Digre gjorde. En gang svigerfaren var full på sterkt øl, hadde han fortalt Thorleif at en lokal storbonde hjalp Ribbungene med å slippe unna kongen. Og det Thorleif visket da han lå for døden var ‘Sigurd Ribbung’.»
Caspar tok en kunstpause før han fortsatte: «det var du Ingar, som hjalp Ribbungene».
Ingar reagerte knapt. Bare nikket med hodet.
«Jeg var ung, og faren min støttet Sigurd Ribbung, som hadde mye makt her i skoglandet. Da jeg skjønte at kongen kunne drept dem alle, gjemte jeg Ribbungene og fikk sendt dem inn i Värmland til kongen hadde reist. Men jeg drepte ikke Thorleif,» sa han.
«Du Sunniva, kom fra fattige kår. Så traff du Ingar, og verden ble en helt annen. Nå sitter dere på en av bygdas rikeste gårder. Fem av barna er allerede ute i verden og skaper seg en fremtid, de andre tre står for tur,» sa Caspar og så på henne.
«Oppkomlingen kom hit og begynte å snakke om det ene og det andre. Ville ha Ingar til å stå på hans side i krangelen med Elling Eirikson, en annen oppkomling. Komme hit til Vinger og rydde seg gårder på vår jord,» sa hun foraktelig. Hun reiste seg fra bordet.
«Det toppet seg da han begynte å hinte om dette under maten vi spanderte på ham og kona hans. De kom hit som gjester og oppførte seg som tyver. Så da Ingar reiv ned tollekniven hans etter maten, plukket jeg den opp. Da jeg skulle ut i Eldhuset med noen rester, tok jeg sjalet til Gudrid med meg. Der ute sto Thorleif og gjorde fra seg mot Stabbursveggen. Han gadd ikke engang gå ut i skogen. Jeg ble så sint, at jeg dro knivet og skar halsen over på ham bakfra. Så dyttet jeg sjalet inn i munnen på ham for at han ikke skulle rope. Da han sluttet å bevege seg, kastet jeg sjalet inn i skogen. Jeg passet på at ingen så meg, så slapp jeg kniven ved siden av ham og gikk bort mot stua. Heldigvis hadde jeg ikke fått blod på meg, men jeg snublet på vei opp trappa.»
«Det må ha vært dunket vi hørte,» sa Caspar. Sunniva enset ham ikke nå.
«Jeg satte i et svært rop og gjemte meg bak døra i forstuen. Da alle var kommet ut på trappen, gikk jeg rolig inn, hentet en fakkel og kom ut igjen som om ingenting hadde skjedd. Ingen la merke til det.»
Ingar tok tak rundt kona si, men hun ristet ham av seg og satte av gårde mot døra. Der sto Elling Eirikson og stoppet henne. Hun sank sammen i gråt.
«Jeg ville bare beskytte familien min,» hulket hun.
Caspar sukket. Det var ingen glede i å splitte en familie før julefeiringen. Ingen glede i å sette denne forstyrrede kvinnen i arrest, men Thorleif Digre hadde også familie, og der kom ikke far til å være med på julegudstjenesten. Borgerkrigen hadde tatt nok et liv, 25 år etter at den sluttet.
