Nina bretter ut livet som alkoholiker

Nina Anett Lea (48) føler hun har kledd seg helt naken med boka om sitt liv som alkoholiker. – Responsen jeg har fått, er helt overveldende, sier hun – og er glad for at hun kjempet seg gjennom arbeidet, selv om det var mentalt krevende.

– Kongsvinger-kvinnen ga nylig ut den brutalt ærlige boka «Må du drikke i dag, mamma?». Selvbiografien handler om hennes liv og bakgrunnen for at hun endte opp som alkoholiker, og ikke forsto alvoret før hun en dag ikke orket mer.

– Den dagen var jeg så sjuk at jeg forsto at bunnen var nådd. Jeg hadde sluttet å spise. Alt handlet om å drikke rosévin. Jeg innså at det gikk ikke lenger. Jeg visste jeg trengte hjelp. Men jeg ville ikke slutte å drikke alkohol. Jeg måtte bare lære meg å drikke kontrollert, sier Nina, og smiler av den naive tanken i dag.

– Jeg har jo skjønt nå at jeg aldri kan smake alkohol igjen. Det er det så mange som har gjort før meg. Kanskje klarer jeg det en gang, men til slutt går det galt, understreker hun.

Nina søkte seg til Trasoppklinikken i Oslo, hvor det var kortest ventetid. Det gikk 10-12 uker før hun fikk plass.

– I den perioden kunne jeg i hvert fall drikke, for da visste jeg at jeg skulle få hjelp. Jeg møtte beruset på Trasoppklinikken, og ble innelåst på rommet til jeg ble promillefri, forteller hun.

Halveis ut i den to måneder lange behandlingen forsto hun at det var sjanseløst for henne å få et normalt forhold til alkohol. Hun måtte slutte helt, hvis ikke ville det bare være et tidsspørsmål før hun var tilbake på alkokjøret.

– Starten på oppholdet ble brutalt. Den første uka ble kalt «konsekvensuka». I plenum snakket vi om hvilke konsekvenser mitt liv hadde hatt for mine nærmeste, venner, økonomi, jobb, helsa og mye mer. Å stå frem med dette, var veldig tøft, minnes hun.

Økonomien ble «reddet» av forbrukslån, for overgangen fra lederlønn til arbeidsavklaringspenger var stor.

– Jeg brukte mye mer enn jeg fikk i arbeidsavklaringspenger, og løse dette ved å ta opp forbrukslån. Heldigvis nådde jeg bunnen før jeg mistet hus og hjem, sier hun.

Ninas alkoholproblemer kom gradvis. Tobarnsmoren hadde en krevende lederjobb, som gjorde henne stresset – og til slutt ble hun sykmeldt. Etter hvert valgte hun å si opp jobben.

– Da jeg ble sykmeldt, begynte det å gå nedover. Da jeg sluttet i jobben eskalerte det, og de tre siste årene var det ille. Jeg var ikke snill med meg selv, men var ikke så nøye på dét, innrømmer hun.

Dagene handlet om det neste glasset. Det hjalp lite at familien helte ut alkoholen. Hun hadde gjemt alkohol i skittentøysdunken og andre steder.

– Det første jeg tenkte på da jeg våknet, var om jeg hadde nok vin. Måtte jeg på polet for å handle, så var det om å gjøre det på tidspunkter hvor sjansen var minst for at jeg skulle treffe noen jeg kjente. I forbindelse med bokarbeidet gikk det opp for meg hvor ille det egentlig var på slutten. Det gikk så langt at datteren min ikke orket å bo med meg mer. Jeg har alltid hatt et godt forhold til familien min, men det var mye sinne og frustrasjon i den tiden jeg hadde problemer med alkoholen. Når jeg i dag får høre av barna mine at de er stolt av meg, så gjør det noe med meg som jeg ikke kan ødelegge igjen, sier hun bestemt.

10. april 2019 troppet hun opp på Trasoppklinikken. Oppholdet ble starten på slutten for hennes alkoholmisbruk. Men Nina sier det ikke er lett. Det har vært en kamp 24/7 siden hun forlot klinikken.

– Jeg vet at det vil gå i bølgedaler, og er forberedt på å møte dumper på veien. Men dette skal jeg klare! De fleste av de jeg var innlagt sammen med har sprukket. Noen er også døde. Jeg kjenner ikke suget etter alkohol, og har ingen problemer med å gå i sosiale lag hvor det serveres alkohol. Jeg har aldri blitt fristet til å ta glasset til noen. Samboeren min nyter alkohol, og det hender jeg er på polet for å kjøpe vin om vi får besøk. Ingen må tro at jeg har sprukket om de ser meg i polkø, sier Nina og smiler.

I boka skjuler hun ikke noe. Det er sannheten som kommer frem. Hennes nærmeste synes kanskje hun hadde gått litt for langt, da hun til og med skrev om sexlivet i kapitelet «Runde Tinder».

– De som står meg nær synes nok at jeg har dradd det litt for langt. Jeg har brettet meg helt ut. Jeg tenkte at hvis jeg skulle gi ut bok, så skulle den være ærlig. Jeg ville ikke legge skjul på noe, forteller hun.

Bokprosjektet startet med at hun skrev for seg selv for å huske historien. Etter hvert tenkte hun at det kunne bli noe mer enn bare egne notater, og at boka kan være til hjelp for andre. Da hun til slutt sto der med boka i hånda, ble hun fylt med en blanding av stolthet og usikkerhet.

– Det var veldig rart å holde i boka for første gang. Jeg var stolt, men hvordan ville folk reagere? Ikke en gang mine nærmeste hadde lest den på forhånd, sier Nina, som raskt kunne glede seg over at responsen var utelukkende positiv.

– Det har vært helt overveldende og godt. Først kjente jeg på en skam, og ville helst ikke vise meg i butikken. Dette snudde fort. Jeg satt i bilen utenfor Kiwi da det kom ei og banket på bilruta og sa det var fint og flott gjort. Jeg er veldig ydmyk for den gode responsen jeg har fått, sier hun.

Hun tror mange av de som leser boka vil kunne skjønne hvorfor det kan gå så galt, og på en måte forstå alkoholikeren. Kanskje noen som kjenner seg igjen i hennes historie stopper og tenker seg litt om.

Når vi spør hvem som bør lese boka, sier hun:

– Jeg håper at de som føler for å lese boka, leser den. Det kan være pårørende til en alkoholiker og de som lurer på om alkohol begynner å få en for stor del av hverdagen. Ja, de som bare er nysgjerrige skal også få lov til å lese boka, sier hun og ler.

Bokutgivelsen har vært hennes eget prosjekt fra A til Å, og hun utgir den på egenhånd. Ark og Norli på Kongssenteret selger boka, og den kan også bestilles fraktfritt direkte av henne på nettstedet www.ninalea.no. Opplaget på 1000 eksemplarer har vist seg å gå unna.

– Jeg har stått for alt selv, og har kjøpt alle tjenester. Så jeg kommer nok ikke til å tjene så mye på boka. Men for meg har dette vært en viktig del av tilfriskningsprosessen, sier hun.

Nina har ingen planer om å vende tilbake til arbeidslivet som leder, og er i stedet i gang med utdanning til å bli helsesekretær. Livet er bedre enn på mange år.

– Mine verste dager nå, er bedre enn mine beste dager tidligere, konstaterer hun.

Det første jeg tenkte på da jeg våknet, var om jeg hadde nok vin.