Skogbrannen sommeren 1975: Den gang Varaldskogen tok fyr

Etter en lengre tørkeperiode var skogen knusktørr. 2 juli 1975 gikk alarmen både på Kongsvinger- og Austmarka brannstasjon med melding om skogbrann på Varaldskogen. I løpet av få timer var over 400 mann mobilisert på norsk og svensk side for å få kontroll over flammene. To mann ble skadet i arbeidet, den ene stygt med motorsag, men han kom seg til sykehus med bistand av en som virkelig kunne kjøre bil.

Onsdag 2 juli 1975 var en fin og varm sommerdag på Østlandet. I åssidene nordøst for sjøen Varalden inne på Varaldskogen var skogbunnen tørr etter mange uker uten særlig nedbør.

Ifølge historiske værdata fra Yr.no hadde juni måned 1975 vært nesten helt uten nedbør, og med temperaturer godt over 20 grader gjennom store deler av måneden.

I et skogområde cirka 100 meter opp fra sjøen ble det i løpet av ettermiddagen oppdaget brann. Området som hadde tatt fyr var ungskog plantet cirka 10 år tidligere. Skogområdet som hadde tatt fyr ligger inne på den nesten 90.000 dekar store eiendommen som Statskog, eller Statens Skoger som det het i 1975. eier på Varaldskogen.

Ble slått storalarm hos brannvesenet

I en artikkel fra Aftenposten den 3 juli 1975 står det at brannen ble oppdaget av noen skogsarbeidere i 14 tiden, og at de selv hadde forsøkt å slukke brannen, men at det var umulig å få bukt med flammene.

Brannen ble meldt inn til brannvesenet i Kongsvinger, og Ifølge Aftenposten ble det straks slått storalarm, hvorpå brannmannskaper fra både Kongsvinger og Austmarka rykket ut. Det ble også raskt anmodet om assistanse fra Sverige, og brannstyrker fra Torsby, Arvika og Charlottenberg bisto med utstyr og mannskaper.

I løpet av kort tid var 50-60 mann i sving med slukningsarbeidet. Utover dagen kom også mannskaper fra Luftforsvaret på Vardåsen i Kongsvinger for å bistå i arbeidet. Fra Gardermoen ble det sendt to helikoptre til området, og fra Haslemoen ble det sendt ytterligere menn og utstyr til slukningsarbeidet, skriver Aftenposten i sin dekning fra brannen.

Totalt var bortimot 400 mann i arbeid inne på Varaldskogen med å få kontroll over brannen som spredde seg raskt i det tørre terrenget.

Alt av mannskaper ble utkalt

Hans Reum fra Kongsvinger var frivillig brannmann i Kongsvinger brannvesen i 1975, og holdt på med husbygging hjemme da alarmen gikk på brannstasjonen.

– Jeg stod midt oppe i en dugnad hjemme, og hørte sirenen på taket av brannstasjonen fløyte, det var signal om at det var brann. Jeg måtte bare forlate dugnaden og møte på brannstasjonen. Jeg og en kollega ble satt til å kjøre en gammel Willys Jeep med vannpumpe til skogen. Sirena på bilen hadde bare en tone, og det låt BA BA, – BA- BA hele veien fra Kongsvinger og til Varaldskogen, forteller han og ler av historien i dag. Samtlige lag på Kongsvinger brannstasjon ble kalt ut, I tillegg ble også reservemannskaper innkalt, mener Hans Reum å huske.

– Hvert lag bestod av fem mann, så vi var fem lag med fem mann på hvert lag som reiste til Varaldskogen, forteller han videre.

— Framme på Varaldskogen innså vi raskt at dette kunne utvikle seg til en stor brann. Gnister fra brannen blåste over en skogsbilvei i det vi ankom plassen, og det oppstod dermed brann på begge sider av vegen, fortsetter Reum.

Bistand fra Sverige

I tillegg til mannskaper fra Kongsvinger fikk vi også hjelp fra brannstasjonen på Austmarka, som jeg mener å huske stilte med 12-13 mann, og fra Sverige kom det også brannmannskaper, forteller Hans Reum videre.

Samarbeidet med svenskene skulle vise seg å by på problemer. Det norske og svenske slukkeutstyret var ikke kompatibelt. Koblingene passet ikke på hverandres utstyr og dermed kunne man ikke koble det norske og svenske utstyret sammen, husker han. Denne erfaringen ble også tatt opp i evalueringen som brannvesenet i Kongsvinger, Arvika, Eda og Torsby gjorde i ettertid.

I dag har brannvesenet overganger som gjør det mulig å koble sammen norsk og svensk utstyr.

«Brant rundt beina mine»

Hans Reum ble satt til å betjene en vannpumpe utplassert ved et tjern inne på skogen, og her ble han i to døgn før han fikk avløsning og kunne reise hjem.

– Det var fint vær, og god temperatur, så det å sove ute gjorde meg ingenting forteller han.

Men den ene morgenen våknet han av det brant rundt beina sine.

– Gnister hadde antent skogbunnen like ved der jeg lå, men jeg fikk raskt slukket det, og det hele gikk fint, forteller han.

Han husker også godt helikoptrene som var i sving over skogen. De fikk fraktet mye vann, og gjorde nok en stor forskjell. Han husker også hvor tørr bakken var, og at vannet nærmest fordampet i det det traff bakken.

I Glåmdalen står det også at disse helikoptrene bistod med å frakte utstyr inn til brannområdet.

Skogsarbeidere ble satt til å rydde branngater

Finn Lunderbye var på den tiden ansatt i Statens Skoger, og hadde kontor på Kongsvinger. Men var raskt på plass på Varaldskogen da han fikk melding om brannen. Han husker at brannen hadde startet nede ved sjøen, og spredte seg nordover mot Østre Varaldskogveg.

— Ved vegen hadde gnister hoppet over vegen og antent på nordsiden, forteller han.

Han husker også godt at svenske brannmannskaper kom kjørende fra Mitanderfors og krysset grensen til Norge på en skogsbilveg ved Larbekken. Disse mannskapene etablerte slukking på østsiden av brannen.

Som kjentmann var Finn Lunderbye med de svenske brannmannskapene ut i terrenget.

– De hadde blant annet med seg vannpumper som de rigget opp ved et av tjernene, minnes han i dag.

Med Varalden liggende i sør, kunne flammene egentlig bare brenne nordover og opp mot Østre Varaldskogveg, eller langs breddene av Varalden Sør-Østover eller Nord-Vestover. Derfor ble det raskt satt i gang med rydding av branngater i retning nord-sør for å avgrense brannen.

En skogsbilveg ned mot sjøen dannet en naturlig branngate på østsiden av brannen i retning svenskegrensa. Det ble derfor prioritert å rydde ei branngate på den nord-vestre siden av brannen. Gata ble ryddet fra Østre Varaldskogveg ved Nordre Svartberget og ned mot Varalden for å stoppe brannen fra å spre seg nord-vestover.

Disse branngatene ble ryddet i ti meters bredde av skogsarbeidere og frivillige. Det var folk fra hele distriktet i sving minnes Finn Lunderbye.

Skadet seg stygt med motorsag

En av de mange som var med og ryddet branngater var Svein Egil Sjøvika fra Austmarka. Han og to andre kolleger hogg tømmer i Møkeråsen på andre siden av Varalden da Skogsbestyreren kom og sa at dem fikk ta med seg motorsagene, og komme seg over til andre siden av sjøen for å bistå med rydding av branngater i en skogbrann der borte.

– Vi så røyken allerede da vi kom ned til Varalddammen. Da vi kom over til området det brant i, ble vi satt til å rydde branngater i god avstand til selve brannen. Vi kunne ikke rydde gatene for nærme brannen i tilfelle den skulle spre seg raskt. Vi startet med å rydde gater fra Østre Varaldskogveg og nedover mot sjøen, forteller Svein-Egil Sjøvika.

Etter å ha ryddet skog i en tretti-førti-minutter skadet han seg stygt med motorsaga.

– Skogen vi felte ble liggende høyt på kryss og tvers, og det var under kvistingen at jeg skar meg med saga. Siden buskene lå høyt, så gikk jeg og holdt saga høyt. Tuppen på sagsverdet traff en kvist hvorpå saga skvatt opp mot meg, og kuttet meg opp i halsen, omtrent rett under haka og videre nedover brystet, forteller han og fortsetter:

–Jeg fikk rivi av meg skjorta og klemt den mot såret i halsen. Deretter fikk jeg hjelp av noen til å ta meg opp til vegen. Skjorta ble rød av blod med det samme, forteller han videre.

Selv om det blødde mye, så hadde Svein Egil Sjøvika flaks den dagen, det viste seg at halspulsåra lå synlig i såret, men den var ikke skadet.

– Hadde den blitt kuttet av, så hadde det nok gått galt. Datidens motorsager var ikke utstyrt med kjedebrems, og stoppet ikke slik som dagens sager ville ha gjort.

Hell i uhell

Oppe ved vegen møtte han Kongsvinger-mannen Gunnar Bergersen som også var med i slukningsarbeidet. Bergersen er for mange kjent som motorsport-mann med mye erfaring fra banekjøring. Bergersen fikk Sjøvika inn i bilen sin, en Volvo Amazon, og kjørte i full fart mot Kongsvinger.

– Bilturen gikk styggfort, og jeg husker nesten ikke om bilen var nede på asfalten i det hele tatt, forteller Svein Egil Sjøvika..

Samtidig var ambulanse tilkalt fra Kongsvinger. Som en illustrasjon på hvor raskt bilturen gikk, så møtte Gunnar Bergersen og Svein Egil Sjøvika ambulansen ved Veslevatn på dagens E16. Da hadde Bergersen kjørt 26 kilometer, hvorav deler av turen ble gjort på dårlige grusveger, mens ambulansen fra Kongsvinger hadde rukket å kjøre 15 kilometer på asfalt.

Øyenvitner som så Bergersens Volvo Amazon på vei fra skogen kan bekrefte at det gikk styggfort.

Svein Egil Sjøvika ble transportert videre i ambulanse til Kongsvinger sykehus, der han fikk blodoverføringer og skadene ble sydd sammen. To dager senere fikk han reise hjem fra sykehuset.

Også en annen av mannskapene ble skadet i slukningsarbeidet på Varaldskogen, denne mannen ble røykskadet og også fraktet til Kongsvinger sykehus, men uvisst om det også denne gangen var Bergersen som kjørte.

Fare for at bygninger skulle gå med i brannen

På et tidspunkt var det også en viss fare for at den fraflyttede plassen Svartberget skulle brenne, men rydding av branngater og iherdig innsats av brannmannskapene hindret flammene i å nå den gamle boplassen på nordsiden av Østre Varaldskogveg.

— I løpet av kvelden og natta hadde brannmannskapene skaffet seg kontroll over brannen, men mange arbeidet i dagevis etterpå med etterslukking og vakthold, forteller Finn Lunderbye.

Brannen svidde av et cirka 400 mål stort område med ungskog, avslutter han. Enkelte aviser skrev i sine første artikler at mer enn 1000 mål skog hadde brent ned. Dette ble senere justert ned til cirka 400 mål.

Årsaker til brannen

Årsaken til brannen blir også omtalt i avisene i dagene etter brannen. Til Aftenposten sa daværende brannmester i Kongsvinger Narve Willersrud, at man ikke kunne si noe sikkert om brannårsaken, men at det hadde vært drevet en del rydningsarbeider i skogen de siste dagene. Kvist ble samlet i flere hauger og ilden skal ha oppstått i en av disse.

Avisa Glåmdalen skrev i sine artikler fra Varaldskogen at man mistenkte gnister fra ei motorsag som årsak til brannen.

Riksmediene på saken

Mediedekningen av brannen nådde også rikspressen, og både Aftenposten og VG hadde artikler som omhandlet brannen på Varaldskogen.

Mitt Kongsvingers redaktør Bjørn Taalesen var i 1975 sommervikar i Glåmdalen, og var en av avisas utsendte på Varaldskogen. Et spesielt minne han sitter igjen med fra den store skogbrannen i 1975, er ankomsten til Aftenpostens journalister.

– Et sjøfly landet på Varalden, og ut steg to mann kledd i lakksko og penklær for å dekke en skogbrann på Varaldskogen, det var kanskje ikke akkurat til Finnskogen de så for seg at de skulle til, da de gikk på jobb i redaksjonen den dagen, forteller han og ler over historien nå 46 år senere.