Andrea gir seg med topphåndball

Andrea Hanssen gir seg som håndballspiller – bare 26 år gammel. Kongsvinger-jenta, som har ligget i vannskorpa til landslaget, sier det var en enkel avgjørelse å legge ballen på hylla.

Etter sju sesonger i Rælingen – hvor hun de siste sesongene var kaptein og toppscorer – gikk turen til Molde og tilværelsen som heltidsproff foran 2019/2020-sesongen.

– Allerede da jeg signerte en toårskontrakt med Molde, var jeg innforstått med at det kunne bli de to siste årene med topphåndball. Etter eventyret med Rælingen, hvor vi rykket opp fra 2. divisjon til å overraske i Eliteserien, sto jeg ved et veiskille. Jeg var ferdig utdannet, og vurderte om jeg skulle gi meg eller satse videre. Men jeg var nysgjerrig på hvor langt jeg kunne komme og hvordan tilværelsen som fulltidsutøver ville være. I Rælingen kombinerte jeg håndball med studier og jobb, forteller Andrea, som fyller 27 år i neste måned.

Dessverre har en kranglete ankel og koronasituasjonen gjort at oppholdet i rosenes by ikke er blitt slik hun hadde sett for seg.

– At jeg gir meg nå er en sum av flere ting. Det handler litt om motivasjon, for jeg er en person som må yte 100 prosent om jeg skal være med på noe. I tillegg har jeg slitt med en ankel i snart to år, som har plaget meg både på banen og i hverdagen. Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke har fått ut potensialet mitt, erkjenner hun.

– Har koronasituasjonen også vært avgjørende for at du gir deg?

– Nei, heller motsatt. For jeg synes det er ekstra trist og vemodig å gi meg når situasjonen er sånn som den er nå. Eventyret i Molde ble ikke slik jeg hadde tenkt, verken for min egen del eller for lagets del. På grunn av koronaen spilte jeg min siste kamp i november, og det var ikke en slik slutt jeg hadde sett for meg.

Den sympatiske jenta tror det nesten er verre for foreldrene at hun gir seg med håndball på toppnivå, enn hva det er for henne.

– Mamma og pappa har fulgt meg hele veien, og vært en stor støtte. Jeg tror faktisk de synes det er minst like vemodig som meg at det nå er slutt, påpeker hun.

– Tror du lysten og motivasjonen vil kunne komme tilbake?

– Jeg gir meg definitivt for den kommende sesongen. Lysten er ikke der nå, men hvordan situasjonen vil være om ett år eller to, vet jeg ikke. Det kan hende slenger meg med igjen, men tror ikke det blir på samme nivå som jeg har vært. Nå ser jeg imidlertid frem til å være mer sosial og kunne reise på turer til hytta og fjellet når jeg vil. Samtidig er den friheten litt merkelig å kjenne på, for jeg har vært vant til å leve et veldig strukturert liv.

Når vi spør Andrea hva hun husker best fra karrieren, trekker hun frem hele reisen med Rælingen – og spesielt første året i Eliteserien.

– Da overrasket vi alle, og jeg hadde min beste periode som håndballspiller. Jeg sitter igjen med gode minner og tenker at jeg er heldig som har hatt det så gøy. Av enkeltkamper var det stort å slå eliteserielaget Sola med 10 mål i kvalifiseringen, sier hun med et smil.

Tiden med Rælingen førte til at landslagsledelsen noterte seg navnet hennes, og ble nysgjerrig på Kongsvinger-jenta. Hun ble tatt ut til samlinger med rekruttlandslaget, og øynet håp om landslagsspill.

– I den perioden der tenkte jeg litt på landslaget, men etter at jeg gikk til Molde la jeg landslagsambisjonene bak meg. Det var ikke noe jeg tenkte på.

Andrea har foreløpig knapt rukket å føle på sin nye tilværelse, og hun legger ikke skjul på at hun er spent på hvordan A4-tilværelsen vil bli.

– Kjæresten min og jeg har en leilighet i Oslo, og vi skal tilbake dit etter sommeren. Jeg søker på jobber om dagen. Jeg er utdannet kroppsøvings- og idrettslærer, med en master fra Idrettshøgskolen, og med den bakgrunnen jeg har fra topphåndball og med den utdanningen jeg har, er drømmejobben lærer ved en toppidrettslinje. På sikt ser jeg ikke bort fra at jeg vil satse på en trenerrolle. For jeg er på ingen måte lei håndball, forsikrer hun.

– Så vi får kanskje se deg som håndballtrener ved NTG Kongsvinger og KIL Håndball?

– He he, det hadde vært spennende – og vi har planer om å flytte tilbake til Kongsvinger etter hvert. Når det skjer, så utelukker jeg ikke at jeg vil bidra i håndballmiljøet i Kongsvinger, sier den rykende ferske håndballpensjonisten.