«I løpet av alle mine år på Gjemselund har jeg aldri vært borte i noe lignende»

KIL-gutta feier for tiden all motstand av banen, og overgår seg selv med en helt overlegen målforskjell i tillegg. Sist nå i går så vi KIL vinne 7-0 hjemme mot Kvik Halden.

De første minnene jeg har av KIL går tilbake til 2003, den gang Paul Olausson, Turbo-Fremming, Kai Olav Ryen og Patrick Holtet var heltene på Gjemselund. I løpet av den tiden husker jeg så klart noen gode årganger, men den vi har nå er veldig spesiell.

For å korte litt ned på hva som har gjort KIL gode i løpet av den tiden, vil jeg fokusere på de som spiller lengst fremme på banen. Siden Paul Olausson husker jeg så klart Tore Andreas Gundersen, Einar Kalsæg og John Pelu, men på Gjemselund jakter de best i flokk.

Fellesnevneren for gode årganger, er at KIL må ha en skikkelig bra angrepstrio på topp. Tilbake til opprykket i 2009 var det Olav Tuelo Johannesen, Magnus Sylling Olsen og Randall Brenes.

Forrige gang KIL rykket opp fra 2. divisjon i 2015, var det Adem Güven, Maikel Nieves og Mats Cato Moldskred som sto for festlighetene.

Den trioen skulle holde mål også flere sesonger, før den neste gode trioen var Adem Güven, Shuaibu Ibrahim og Niklas Castro.

Siden den siste trioen ble splittet opp, har det igjen vært mange dårlige forestillinger. En stor del av grunnen til at KIL rykket ned i fjor, vil jeg mene var av mangel på spisskompetanse. Det var virkelig langt frem til mål i fjor, for å oppsummere den sesongen kort og litt overfladisk.

Den nye vinen er Adem Güven, Martin Hoel Andersen og Brage Berg Pedersen. Dette er en trio som må ivaretas. Legg nå for øvrig merke til at Güven er med i sin tredje gylne angrepsrekke.

Disse årgangene har stått for en type fotball, hvor du ikke helt vet om det er 4-4-2 med diamant på midten, eller 4-3-3 med falsk nier. Det får egentlig gå for det samme.

Dynamikken er ganske lik en hockeyrekke, som har et tilbaketrukket senter i midten og to målfarlige innoverkanter. Hvis vi skal snakke i store ord, kan vi også sammenligne det med de siste gode årgangene til Liverpool. Alle kjenner til den angrepstrioen.

Den parallellen synes jeg vi for anledningen kan trekke, for tidligere har vi hatt trenerne på Gjemselund som har villet stå for pen og ballbesittende fotball. Vi vet også spesielt hvilket lag på det nivået som assosieres med den fotballen.

La meg da oppsummere det slik, at jeg for egen del alltid synes det er en seier for fotballen når rask og direkte fotball knuser elegant fotball. For eksempel når Tyskland slår Brasil 7-1, eller når Bayern München slår Barcelona 8-2.

Etter gårdagens kamp mot Kvik Halden kunne jeg ikke unngå å spørre Eirik Mæland om han ikke er inspirert av Jürgen Klopps Liverpool. Både med hvordan angrepet er satt opp og spillestilen. Han svarte som så, at dette er KIL-fotball. Det var et kjedelig svar, men det hadde han vel for så vidt rett i.

I løpet av alle mine år på Gjemselund har jeg, uavhengig av nivå, aldri vært borte i noe lignende enn det vi ser nå, hva gjelder et velfungerende lag. Trioene på topp har vært der tidligere, men nå står også KIL for full fart og direkte fotball.

Det burde sende et varsko til lagene over i OBOS-ligaen om hva som kan komme til å vente neste år. Det fundamentet KIL har lagt i år, tror jeg de skal komme langt med, også ett nivå over. Minner også om at KIL fortsatt er med i cupen.

Fellesnevneren for gode årganger, er at KIL må ha en skikkelig bra angrepstrio på topp.