Karis innholdsrike liv med idretten

Idretten har stått sentralt i livet til Kari Isnes siden hun var jentunge. Den superspreke 76-åringen har lagt ned tusenvis av timer som frivillig. – Det hadde jeg ikke gjort om det ikke ga meg noe tilbake, sier hun.

Nylig gikk Kari ut av hovedstyret i KIL etter 15 år som styremedlem. I juni er hun ferdig med sin tredje periode i Idrettsrådet når hun går av som nestleder. Men tro ikke at Kari blir borte fra det lokale idrettsbildet av den grunn.

– Nei, jeg skal fortsatt være dommervert under KILs kamper, og jeg har et lite engasjement som husansvarlig på Gjemselund. Men jeg tenker at det er en tid for alt, og at yngre krefter kan få slippe til i styrene, sier hun.

Den litt eldre garde husker helt sikkert Kari som en fremragende håndballspiller på Brandvals fantastiske damelag på 1960- og -70-tallet, hvor de samlet opp mot 2000 tilskuere på sine hjemmekamper. Suksessen ga dem fem NM-titler og to kongepokaler.

– Vi var en herlig venninnegjeng og best i landet i mange år. Jeg husker det var en helt spesiell indre justis i laget. Vi ville hele tiden strekke oss etter å bli bedre. Ga du ikke 100 prosent på treninger, så fikk du høre det, minnes hun med et smil.

Kari var kjent for å gi og ta på håndballbanen, men slapp heldigvis unna de verste skadene. Men Norges tidligere suksessrike landslagstrener, Marit Breivik, klarte å legge igjen et «visittkort» rundt venstreøyet til Kari.

– Jeg skulle blokkere et skudd, og kastet meg frem – og traff albuen til Marit. Det endte med syv sting.

Som student i Trondheim i 1969/70 gikk Kari glipp av det ene NM-gullet.

– Men til gjengjeld fikk jeg bronse med Freidig, og bronsemedalje er det ingen av de andre jentene som har, sier hun med et glimt i øyet.

Hun beskriver en fantastisk tid i Brandval, sammen med venninner som hele tiden ville bli best. Selv om det var jenter med vinnerskaller som satte store krav til seg selv og hverandre, var det svært få konflikter.

– Den største konflikten vi hadde, handlet om hvilken farge det skulle være på knappene på de hjemmesydde draktene våre. Det ble gule knapper på de blå draktene, slik fargen til Brandval er, sier hun med et smil.

Og apropos drakter, Brandval var det første damelaget som fikk reklame på draktene sine.

– Jeg tror det må ha vært i 1971/72. Ragnar Foss sponset oss med 3000 kroner for at vi skulle ha Fiat på ryggen.

Kari drev både med håndball og friidrett i yngre dager. Selv om hun satte kretsrekord på 80 meter hekk, var det håndballen som fikk mest oppmerksomhet. Sammen med venninner stiftet hun håndballgruppe på Hokkåsen, hvor hun vokste opp. Etter hvert ble det Brandval og juniorlandslaget – før hun etter aktiv karriere for alvor engasjerte seg som frivillig i idretten. Vi kunne ha ramset opp alle verv hun har hatt, men nøyer oss med å nevne at hun hadde styreverv i Brandval IL fra 1970 til 1989, var trener for yngres lag i Brandval og KIL fra 1970 til rundt 2000, var leder for KIL Håndball på begynnelsen av 1990-tallet, styremedlem i KIL Toppfotball i seks år og har også sittet i styret i friidrettsgruppa. I tillegg har hun ledet utallige årsmøter. Hun mottok idrettskretsens diplom og medalje som takk for innsatsen for Hedmarksidretten i 2012, ble tildelt ildsjelprisen fra Kongsvinger Idrettsråd i 2013 og fikk Indre Østland Fotballkrets sin hederspris året etter.

– Jeg er en representant for de frivillige, som legger ned en innsats på alle plan – ikke bare i idretten. Men jeg kommer fra en idrettsfamilie, og derfor har det vært naturlig for meg å engasjere meg i idretten. Jeg har så stor glede av fellesskapet og samholdet idretten gir, og dette gjør det artig å holde på. Jeg hadde aldri gjort dette om jeg ikke følte at det også ga meg noe tilbake. Å treffe så mange fine folk, har gitt meg så mye – og har utvidet vennekretsen. Gjennom idretten har jeg fått venner over store deler av Europa. Jeg er blant annet fadder for ei jente på Island, og skal snart tilbake til Island for 10. gang, forteller hun.

– Falt det naturlig for deg å engasjere deg på det administrative plan etter den aktive karrieren?

– Ja, jeg tror det alltid har ligget der. Som barn fikk jeg og søsknene mine mye ansvar hjemme. Vi lærte oss å organisere og ta ansvar. Da jeg utdannet meg til gymlærer var egentlig ikke veien til å bli trener så lang. Det er faktisk over 50 år siden Inge Storberg spurte om jeg ville bli oppmann for Brandval-damene da jeg kom hjem fra Trondheim i 1970. Siden har jeg egentlig vært engasjert på ett eller annet plan.

I tre perioder har hun sittet i styret Idrettsrådet i Kongsvinger, hvor hun i neste måned takker for seg. Det har vært tre begivenhetsrike epoker, som hun ser tilbake på med glede.

– Jeg er stolt av det jeg har vært med å på å få til fra min tid i Idrettsrådet. Da jeg var leder i 1996 fikk vi gjennomslag for gratisprinsippet for alle under 18 år, og det står sterkt fortsatt. I tillegg har jeg vært med på etableringen av NTG, Kongsvingerhallen og idrettslinja på Øvrebyen. Jeg vil for øvrig rose kommunen for samarbeidet vi har hatt, og den fantastiske jobben de har gjort på anleggsituasjonen i Kongsvinger. Vi er heldige som har så mange fine idrettsanlegg. Og jeg vil også takke kultursjef Stig Fonås, som jeg har samarbeidet godt med, påpeker hun.

– Nå blir det vel enda bedre tid til å spille golf – for det ryktes at du er blitt bitt av golfbasillen?

– For meg er golf først og fremst trim. Da jeg ble pensjonist meldte jeg meg på et golfkurs for å finne ut om det var noe for meg. Jeg fikk det til ganske bra, og da var det jo morsomt. Om jeg går fem timer på Liermoen og spiller golf, er det ingen som reagerer. Men om jeg går fem timer uten golfutstyr, så ville folk trodd jeg var gal, sier hun med et smil, før hun legger til:

– Golfbanen på Kongsvinger er fantastisk!