«Bøllene bestemmer ikke»

Nynazisme er noe herk.

Samme hva de kaller seg: Hvis de ser et menneske som ser annerledes ut eller gjør noe annerledes, så skal de vekk herfra. Norge for nordmenn og så videre.

Det er en seiglivet bransje. Også i 2022 dukker de opp med høye faner og utestemme, senest i Kongsvinger 1. mai, med et budskap som det ikke har noen hensikt å gjenta. Det handler om fremmedfrykt og intoleranse, rasisme og fascisme.

Vi skal ikke overse det. Vi skal ikke forsøke å tie dem ihjel. Det funker ikke. Vi vet det fordi vi har prøvd det før. Nynazistiske miljøer vokser i skyggen og ser ut til å finne næring der de møter passivitet. Det er som mobbing. Bøllene får bestemme hvis ingen sier fra.

Vi sier fra på Kongsvinger.

1. mai sto bøllene på byens torg. Folk møtte dem med dempet avsky. Én ba dem om å skamme seg. Korpsmusikken overdøvet når bøllene talte. Byen snudde ryggen til dem. Så gikk de.

Det høres ut som en enkel oppskrift. Det er det ikke. Vi lærte det i Brumunddal for omtrent 30 år siden. Etter ei tid med unnfallenhet, kombinert med støtte fra lokale bråkebøtter, ble det direkte farlig. Bøllene trodde de bestemte. Det ble gateslag og vold mot folk som kom fra andre land. Det satte Brumunddal på kartet på en måte som ingen liker.

Løsningen var en stille massemønstring av vanlige folk. Neste gang bøllene sto på podiet, sto hele byen foran scenen. Med ryggen til. Og holdt kjeft.

Nynazistene kom ikke tilbake etter det.

Bøllene som besøkte Kongsvinger 1. mai kommer kanskje tilbake. Og kanskje har vi ikke hornmusikk å verge oss med neste gang.

Så kan vi lære av Brumunddal-oppskriften.

Møte opp.

Snu ryggen til.

Ferdig snakka.

Bøllene får bestemme hvis ingen sier fra.