Det kommunale sneglehuset
En av denne byens største utfordringer er at kommunal service og administrasjon er så treg og omstendig at den er mer en bremsekloss enn den driveren den burde være. Jeg er rett og slett oppriktig lei av en kommune som ikke ser ut til å ha noe annet tempo enn sitt eget lavgir.
Mitt Kongsvingers historie om den endeløse saksbehandlingen av et problematisk kumlokk i Midtbyen er dessverre på ingen måte enestående. Det finnes sak på sak på akkurat det samme på ulike felt der kommunen skulle være vårt serviceorgan. Stadig dukker det opp saker der kommunens håndtering er proppen der alt for mye bare stopper opp.
Å pirke i kommunal treghet vil garantert få kommuneadministrasjonen til å hente fram opp til flere kommunale sammenligninger som viser at denne kommunen scorer bra på slike målinger.
Det er en liten trøst for de som opplever servicenivået helt annerledes. Mange av de som irriteres mest, er de som oftest må forholde seg til kommunal administrasjon. Problemet er bare at mange av de som sitter fast i den kommunale saksbehandlings-myra, vet at de ved å si ifra bare får det litt vanskeligere ved neste søknad til det kommunale byråkratiet. Kommunen har faktisk erkjent å ha noen utfordringer blant annet i sin byggesaksbehandling. Det er en mager trøst for de stakkarene som i årevis prøver å få igjennom en søknad. Det er opplagt at kommunale reguleringer og godkjennelser skal og må skje etter boka, men jeg klarer ikke å forstå at det skal ta år å få gjennomført reguleringer og godkjennelser. Hvem har bestemt at det bare er slik, og at vi som bor her bare må avfinne seg med at kommunalt tempo er en framdrift kommunen selv kan bestemme?
Jeg har ment det tidligere, og mener stadig sterkere at det største hinderet for utvikling av Kongsvinger er måten denne kommunen bestyres på administrativt. Innbyggeres frustrasjon over farlige kumlokk eller en haug av andre ignorerte henvendelser i nærmiljøet, er ikke som det burde være. Men samtidig er mange av disse eksemplene kun et bilde på de store linjene av sendrektighet.
Det er nok å spørre om hva som skjer med utviklingen av nye bolig- og næringsområder? Det er pinlig hvor lenge det skal snakkes om boliger som kommer i Puttara med kommunen ved roret. Eller hva skjer med Gjemselund som står der og forfaller? Og når skal det egentlig komme en avgjørelse om byhotellet? Finnes det ingen grenser for tidsbruk i planprosessene? Hva har skjedd med lovnaden om å finne et alternativ til ungdommene som ble utestengt fra kveldsplassen ved Arko-stasjonen? Hva skjer egentlig med den nye gågata så mange priser så høyt? Eller skytebanen midt i byen det er forhandlet om i årevis – den ligger der fortsatt.
En slik liste kunne lages lengre og vondere som eksempler på at frustrerende mange saker bare skyves framover i sneglehusets eget tempo. Vi kan gjerne jamre over politikere som vi mener ikke duger. Men folkevalgte er på mange måter sjakk matt om de må forholde seg til en kommuneledelse som på mange måter drives med bremsene på.
Det er noe som ikke fungerer som det burde innenfor de kommunale tegleveggene. Ett tegn på at ikke alt er som det bør være er at byens største arbeidsplass sliter med å rekruttere personer til ledere i nøkkelfunksjoner. Selv om kommuneledelsen forsøker å framstille det som uproblematisk, er det egentlig håpløst at kommunen midlertidig må hente sin HR-sjef fra NAV. Han skal visstnok fungere i begge stillingene i kommunens jakt på å finne en egnet HR-sjef.
Det er jo friskt når en leser kommunens ambisjoner om personalsjef-jobben i utlysningen av jobben; «Som HR- og organisasjonssjef i Kongsvinger kommune vil du få en sentral rolle i arbeidet med å videreutvikle både organisasjon og kultur for å gjøre oss i stand til å møte framtidens utfordringer. Du vil være en viktig støttespiller for våre 1300 ansatte og 85 ledere på ulike nivåer.»
Det skurrer når personen som skal utvikle organisasjonen og sørge for at å kunne møte framtidas utfordringer faktisk er på et vikariat fra NAV og fortsatt skal være ansvarlig for den organisasjonen. Synes våre kommunale politikere det er helt greit?
De tålmodige beboerne i nabolaget i Midtbyen har ikke gitt opp sin kamp for å få orden på kumlokket sitt, og kan vise til en imponerende liste med brev når de er blitt kastet fram og tilbake i det offentlige byråkratiet i flere år. Slike historier burde få kommunens ledere til å rødme i forlegenhet. Men jeg er redd for at det ikke har særlig virkning og endrer noen rutiner. Kommunal saksgang har en egen evne til ikke å være alt for opptatt av hva vi som bor her måtte mene. Så lenge det scores bra på kommunale målebarometer synes det viktigere.
Men det kan være betimelig å minne om at kommunal virksomhet faktisk er til for oss som bor her, og at virksomheten er basert på de fellesskapsmidlene vi alle bidrar til.
Flere bør snart sørge for at det blir satt en annen fart i det kommunale sneglehuset vårt.
Det største hinderet for denne byens utvikling er måten kommunen styres på
