En russetale til ettertanke
Russepresident Marthe Skjæret serverte en 17. mai-hilsen til denne byen som burde få mange til å tenke litt. I den tradisjonelle russetalen benyttet Skjæret anledningen til å ta et friskt og gjennomtenkt oppgjør med holdninger som i alt for stor grad får dominere i Kongsvinger. Når klagingen og sutringen i år har skremt russen vekk fra sin egen oppvekstby bør det bli noen ord til ettertanke for mange.
For de som ikke fikk med seg russepresidentens holdnings-oppgjør fra talerstolen, burde de ta seg tid til å lese hva hun serverte. Les hennes tale her.
Så om noen har lurt på om hvorfor de ikke har hørt og sett noe til årets russekull fikk vi altså servert grunnen fra deres president. Russen var så lei av klagernes lokale hylekor, at de rett og slett valgte å feire sin lykkelige skoleavslutning alle andre steder enn der de bor og har gått på skole. De ville rett og slett ikke at denne byens jammerkor skulle få ødelegge gleden de ønsket å oppleve når de endelig fikk oppleve sin russetid.
Skjæret tok et velbegrunnet oppgjør med folks holdninger til de nesten voksne ungdommenes utfoldelser;
«I stedet for pekefinger, utblåsing og gulp er det bedre å gi oss muligheter, tilrettelegging og en stødig skulder vi kan støtte oss på når vi trår feil. Velg å ta samtalen med oss før konklusjoner klubbes, og trekk oss inn i samfunnsengasjementet slik at vi kan vise hva som bor i oss…«, hevdet russepresidenten, og tok et voksent oppgjør med manges spredning av negativitet og kritiske røster både offentlig og i sosiale medier.
Denne russetalen fortjener all den oppmerksomhet den kan få lokalt. For kanskje satte den unge presidenten fingeren på noe helt vesentlig som i alt for stor grad har preget denne byen i alt for lang tid.
«Vi kan ikke holde på med demokratiske prosesser på alt som skal utvikles, og videre sitte med skeptiske falkeblikk så fort noen tar initiativ. Vi har ingen tid å miste om vi skal konkurrere med øvrige småbyer om befolkningsvekst. Hvis vi snart ikke hopper på toget er det ingen flere tog å ta….»
Om vi tenker litt på det unge Skjæret formidlet, og kanskje reflekterer litt over måten vi selv opptrer og handler, så har hun kanskje et vesentlig poeng?
I alt for mange saker er det betegnende for denne byen at det er de kritiske røstene som alt for ofte får en dominerende plass i vår lokale debatt. Slike holdninger kommer oftest til syne i sosiale medier, der det vrimler av eksempler på at lite gjennomtenkte innspill der negative meninger tar fyr i folks overivrige kommentarer.
Å følge med i de kommunale postlistene er tidvis en særdeles deprimerende øvelse. I et lokaldemokrati skal det selvsagt være rom både for meninger og innspill fra enhver. Men når mange skal bruke sin uttale-rettighet, virker det noen ganger som om det for enkelte er aller viktigst å markere sin motstand og bidra til å forhindre at det skjer noe som helst nytt og annerledes.
Vekst og utvikling vil nødvendigvis kreve noen prioriteringer. Alle de som synes å mene at det meste var bedre før, og at vi egentlig ikke må fornye og etablere noe nytt, er tidvis gjengangere i både debatt og høringsprosessene.
Når sutringene dette året faktisk skremte russen ut av byen for å slippe jamringen til alle klagerne, bør det i det minste få oss til å tenke over om vi selv bidrar til en utvikling, eller om vi hører til festbremserne og de som skaper negativ oppmerksomhet.
Russetalen dette året burde i det minste få noen til å tenke seg litt om før de hamrer løs med negative meninger om alt og alle når de skal mene noe på sosiale medier.
Kan russepresidentens kloke oppgjør med våre holdninger i alle fall bli et bra innspill til at litt flere kan bidra til at vi får til noe i denne byen? Når alt det negative som serveres faktisk har skremt byen russ ut av byen, bør det i det minste få enkelte til å se seg litt i speilet før en melder seg på en ny motstandsrunde for at noe får skje i vårt eget nærmiljø.
Gratulerer med en strålende russetale, Marthe Skjæret!
For enkelte synes det aller viktigste å markere sin motstand
