Litt om hundetrening og treningsmetoder

Pølsetanter og godisonkler blir vi ofte kalt, vi som trener belønningsbasert. Gjerne med et nedlatende smil og himlende øyne som følger med.

Det virker til at det er en almen oppfatning at folk som trener på den måten som oftest har ufordragelige hunder som gjør akkurat som de vil. Hundene kan ingenting og dersom de mot formodning skulle kunne noe, handler det mer om at du har vært heldig og hatt flaks, fått tak i en unik og ekstremt lærevillig hund, enn at du har vært en dyktig hundetrener.

Har vi ikke forstått noen verdens ting?

– En hund som ikke lystrer, trenger bare en fastere hånd!

– Du MÅ vise hunden hvem som er sjefen, ellers tar den kontrollen over deg og du blir dominert!

– Hunden har det aller best når den vet sin plass i flokken!

Disse og mange andre påstander sitter løst som hagl, når det kommer til en meningsutveksling.

Jeg har gått fra å trene «klassisk» til å trene belønningsbasert. Bare så det er sagt, mine hunder har ikke «fritt frem» her i huset, jeg ser helt klart fordelen av at de har tydelige retningslinjer å forholde seg til. Dette fordi det gjør hverdagene enklere og mer forutsigbare for alle parter.

For meg er en hund et levende vesen, et familiemedlem som skal kunne finne sin plass i familien uten at jeg skal behøve å fortelle den det.

Det å betale en hundetrener penger for å påføre hunden min ubehag og smerte ved bruk av trussler og tjuvtriks, hører for meg steinalderen til.

Ulike treningsmetoder

Hva mener jeg med trusler og tjuvtriks? En trussel kan være så mangt, og oppfattes forskjellig fra hund til hund. Noen synes det er skummelt nok med et konfronterende blikk eller at noen bøyer seg over. Andre finner en streng hard stemme, skremmende.

Tjuvtriks er triks som å heise hunden opp i halsbåndet i det den gjør utfall, klype den på innsiden av låret for å få den til å høre, eller tjore en lang line rundt kroppen på en slik måte at hunden får smerte og ubehag om den drar i båndet. Noen tar hunden i nakkeskinnet og rister den for å få den til å høre.

En gang var jeg der, men for meg har det vært viktig å utvikle meg og mitt syn. Jeg tenker det er viktig å anerkjenne det fakta at en hund er et levende vesen med egne tanker og følelser. Da må man stille seg spørsmålet: Hva slags hund vil jeg ha? En hund som hører på meg i frykt for å få en reprimande eller en smertefull korrigering, eller en hund som hører på meg fordi den har lyst til å gjøre det?

For meg er de som trener med ovennevnte tjuvtriks akterutseilt, og har ikke tilegnet seg nødvendig oppdatert kunnskap. Det ER ikke nødvendig å trene på denne måten. Jeg skulle like å se det vedkommende som trener et nesehorn eller en løve etter dominansteorien med «alfa-rull» og full pakke.

Haugevis av studier og forskning viser entydig at man når mye lengre med positiv forsterkning av den adferden man ønsker mer av. Denne treningen fungerer på ALLE, både mennesker og dyr. Dette er en utbredt treningsmetode når det kommer til ville dyr, brukes i dyrehager til for eksempel å oppnå det å ta en blodprøve uten å måtte bedøve dyret. Til og med gullfisk kan trenes opp til forskjellig, ved bruk av positiv forsterkning. Hvorfor skal ikke dette fungere på hunder? De er da ikke så unikt bygget at de bare responderer på negativ forsterking og korreksjon? Jeg tenker det er på tide at man våkner opp og innser at vi faktisk lever i 2022.

Vi har ikke behov for å vise hunden hvem som er sjefen. Vi har ikke behov for å dominere hunden og være «alfa i flokken». Fra naturens side, har ikke hundene denne strukturen – de er ikke en gang flokkdyr!

Hundens flokkdyr-egenskaper ble bevisst avlet vekk for mange, mange år siden, fordi flokkstrukturen ikke var tjenlig med hva mennesket hadde behov for. Men, det er en helt annen historie, og den skal jeg komme tilbake til i mitt neste leserinnlegg.

Hva har dette å gjøre med hundetrening? Tja…. Jeg nevner dette fordi jeg mener det er viktig å forstå at hunder ikke har et dominerende hierarki, og at et treningsopplegg lagt opp etter den måten er feilslått.

Vi er ikke hunder. Hundene vet at vi – på lik linje med en katt eller hest – tilhører en annen art. Vi vil derfor aldri bli hundens «alfa» selv om vi liker å tro det.

Min jobb som hundetrener

Uten at jeg forsøker å menneskeliggjøre hunden, må jeg anerkjenne hundens følelsesliv og jobbe der etter. Jeg har ikke behov for å være hundens alfa – jeg ER allerede den dominerende part i forholdet. Det er jeg som bestemmer hvor, når og hva hunden skal spise. Det er jeg som bestemmer når vi skal gå turer. Det er jeg som bestemmer når vi skal gå å legge oss og det er jeg som har lagt opp til hva slags retningslinjer vi skal ha i denne familien.

Jeg trenger derfor ikke å innta en ny alfa/lederrolle. Jeg kan være en veileder, og vise hunden hva jeg ønsker av den i stede for å presse, true, tjuvtrikse meg til resultatet.

For meg er det viktig å legge treningen så nært opp til hundens naturlige væremåte som mulig. Den aller beste hundetreneren jeg vet om, er hunden selv. Det å kunne studere samspillet mellom hunder og se hvordan de løser sine utfordringer er utrolig lærerikt. De benytter i all hovedsak to metoder: Ignorere uønsket adferd og belønne ønsket adferd.

Dette er det jeg vektlegger når jeg holder kurs eller jobber med hunder som har adferdsutfordringer. En hund jobber etter prøve/feile-metoden, hele tiden etter søken på å finne veien som lønner seg for den. Jeg tenker det handler om å lære å lese hunden, ha på «positive briller» og belønne den adferden jeg vil se mer av. Men jeg skal være den første til å innrømme at det har betydd mye utfordringer for min del. Dette fordi jeg må utfordre tanker og oppfatninger jeg allerede mente var riktige. Jeg har mer enn en gang måttet endre det jeg mente var min grunnmur. Men er det ikke det som er læring, da?

Noen ganger står jeg ovenfor hunder som svarer på tiltale. Med det mener jeg at hunden vil svare med knurring eller bitt om den blir korrigert for uønsket adferd. Den ene av mine hunder gjør det om den blir presset for hardt. En hardere hånd vil i dette tilfelle være direkte ødeleggende trening.

Kommunikasjon og relasjonsbygging

Hunder gjør aldri feil. De gjør hva de blir lært, og det er vi mennesker som former dem. Så gjør hunden din noe som du oppfatter som feil, er det fordi du ikke har klart å lære den hva du ønsker av den.

Derfor har jeg fokus på å lære hundeeiere så god kommunikasjon med sin hund som mulig, slik at eier skal lære hva hen skal se etter – hva som kan belønnes og hva som skal ignoreres. Lære eier om timing og belønningsgradering. Noen trenger også å lære om tålmodighet og få forståelse for at noen hunder har behov for lengre tid til å etablere treningen som en naturlig adferd. Tenk litt rundt dette med relasjonsbygging: Hvis du har en hund som bjeffer – basert på at du nå vet at hunder alltid gjør det som lønner seg for dem og de blir gitt et valg – hvilke person ville hunden valgt? Den som røsker i båndet og skriker «NEI!» for å få hunden til å høre, eller den personen som belønner med et «BRA!» når hunden er stille og ikke bjeffer? Hvem ville du valgt å bygge gode relasjoner til?

Slik jeg ser det, ødelegger aversive treningsmetoder for god relasjonsbygging og tilliten mellom hunden og oss. Jeg har heller ingen ønsker om å gå rundt å være en «skitstøvel» og en som er utrivelig å være sammen med.

Jeg vet fra erfaring at belønningsbasert trening fungerer. Det fungerer på hunder og det fungerer på mennesker. Så hvorfor skal man da betale noen for å påføre hunden smerte og ubehag når det finnes andre alternativer?

For meg er det viktig å legge treningen så nært opp til hundens naturlige væremåte som mulig. Den aller beste hundetreneren jeg vet om, er hunden selv