Marve, modern og meg
En helaften med Marve Fleksnes er noe jeg virkelig ser frem til. Få – om noen i det hele tatt – har fått meg til å le like mye som det Marve Fleksnes har gjort. Så lenge jeg kan huske har jeg digget denne stakkarslige ungkaren, som ikke eier selvinnsikt og er fullstendig blottet for sosial intelligens. Rolv Wesenlund selv har sagt at han aldri helt forsto hvorfor Fleksnes ble så enormt populær. For meg er det ingen tvil om at nettopp Wesenlund er en av de viktigste årsakene til populariteten. Måten han tolket rollen på, og samspillet med spesielt Aud Schønemann i rollen som Modern, har udødeliggjort Fleksnes Fataliteter. Selv om det 22. november er 50 år siden den første episoden ble vist på NRK, er humoren tidløs og til glede for nye generasjoner.
Og nettopp 50-årsjubileumet må markeres. Det var derfor jeg tok kontakt med regissør Bo Hermansson og ba om lov til å få sette opp tre episoder på Rådhusteatret. Svensken var ikke vond å be, og synes det er moro at Fleksnes fortsatt lever. Kongsvinger kommune var heller ikke vonde å be da de ble spurt om å være med på opplegget.
Vond å be var heller ikke jeg sommeren 2001. Først sa jeg «ja» i kirka, og noen uker senere sa jeg «ja» da jeg var på bryllupsreise. Akkurat da fikk jeg den fineste bryllupsgaven jeg kunne fått, riktig nok litt forsinket. Ei dame fra NRK ringte og spurte om jeg hadde anledning til å være statist i Fleksnes-episoden «Himmelen kan vente». Og jeg skulle få 500 kroner for oppdraget! Jeg hadde vært villig til å betale for å få lov til å utføre det ærefulle oppdraget som trikkepassasjer. Det ble et langt halvannet år før episoden ble vist på NRK i romjula 2002. Og det var ikke fritt for at skuffelsen var stor da en hel dag på trikken mellom Grefsen og Majorstua resulterte med at de som blunket ikke fikk sett meg på trikken.
Men jeg fikk da i det minste hilst på Rolv Wesenlund og Aud Schønemann, og jeg fikk selvsagt autografen til de to store skuespillerne på VHS-coverne på Fleksnes-serien. Og ikke minst kan jeg slå meg på brystet og si at jeg medvirket i den aller siste Fleksnes-episoden i en ikke (u)betydelig rolle som trikkepassasjer.
Jeg har mange ganger blitt spurt om hva som er min favorittepisode. Det er et spørsmål det er umulig å svare på. Det blir som å måtte velge mellom sine egne barn. Men tre av mine favoritter er de tre episodene som skal vises på Rådhusteatret i ettermiddag. Det blir stort å se Fleksnes-episoder på stort kinolerret og med skikkelig lydanlegg. Det har forresten aldri før skjedd, så det blir en historisk begivenhet jeg ser frem til å få med meg.
Og det var ikke fritt for at skuffelsen var stor da en hel dag på trikken mellom Grefsen og Majorstua resulterte med at de som blunket ikke fikk sett meg på trikken.
