«Plutselig gikk alt på skinner»
Etter å ha vokst opp i Jessheim har jeg i alle år kjørt «gamleveien» forbi Gjemselund, da familien og jeg skulle på hytta på Bureien. Eneste forholdet jeg hadde til KIL og Gjemselund under oppveksten var laget jeg aldri så, og stadion jeg kun passerte.
Den norske fotballfargen for meg har alltid vært gul. Da med tanke på flere år som spiller i Ull/Kisa, Lillestrøm som favorittklubb, og et år som medie- og kommunikasjonsansvarlig i IK Start. Alle med gule hjemmedrakter.
Da en spennende jobbmulighet i Kongsvinger bydde seg, var det plutselig rødt som gjaldt.
Jeg visste på forhånd at jeg skulle være mye rundt KIL, og fant fort veien bort til Gjemselund da jeg begynte i jobben 5. juli. Etter å sett på tabellplasseringen til KIL i slutten av juni, tenkte jeg umiddelbart at KIL var et lag å regne med på midten av tabellen ved endt sesong.
Så feil kan man altså ta. Litt i overkant av en uke før jeg begynte i jobben hadde KIL bestemt seg, de var lei av å tape. Sett vekk fra bomturene mot Skeid og Fredrikstad på slutten av sesongen, tapte KIL kun mot lagene som rykket rett opp til Eliteserien, Brann og Stabæk. Plutselig gikk alt på skinner.
Jeg kan kjenne tilbake på det økende engasjementet mitt rundt KIL. En god lagmoral og treningshverdag som ga gode resultater i andre halvdel av sesongen, og denne stigende kurven kastet sitt preg på meg. For meg har KIL vært helten i eventyrene, og man heier alltid på heltene.
Lite visste jeg i starten av juli at KIL skulle være med å kjempe om opprykk til Eliteserien, som et nyopprykket lag til OBOS-ligaen. Sett med mine fordommer har det vært ekstra gøy å se KIL blomstre, og samtidig se den økende interessen på tribunen blant supporterne.
Hvis jeg skal plukke ut mitt beste øyeblikk med KIL, så trenger jeg egentlig ikke å tenke meg om. For meg blir det uten tvil det andre oppgjøret i kvaliken, på Intility Arena i Oslo, mot KFUM. KIL får en i fleisen etter knappe to minutter, og da husker jeg at jeg fort ble pessimistisk. Samme kan jeg vel egentlig også si om tredje runde mot IK Start, men da satt jeg på Alexandria og så kampen fra TV, og følte ikke på samme spenningen. Trace Murray utvist tidlig i kampen, dette må da være snipp snapp snute.Alt føltes som at dette var slutten.
Men neida, det var det ikke. På indre bane foran den røde veggen av KIL-supportere var jeg så heldig at jeg fikk være vitne til en fantastisk snuoperasjon. Og med ville supportere på tribunen som sang til strupen tok kvelden, ble dette en fantastisk tur til hovedstaden. I forkant av kvaliken sa jeg bestemt på kontoret: KIL rykker opp.
Slik ble det ikke, men for en imponerende reise klubben har hatt. Selvfølgelig var det noe kjedelig da jeg så et KIL-lag slite mot Sandefjord i første oppgjør. Forventningene var store, men gutta fra Kongsvinger klarte ikke å finne nettmaskene. Det ble en skuffet og lengre tur hjem enn ventet.
Gledelig nok avsluttet KIL en utrolig sterk sesong med revansje på Gjemselund, og kunne takke KIL-supporterne en siste gang for året, med seier i sekken.
Etter min mening kan Eirik Mæland og resten av KIL være stolte av sesongen som har vært. Nå rettes øynene mot et nytt kapittel, med Vegard Hansen i spissen. Kan Hansen ta KIL til nye høyder?
Det er duket for en utrolig jevn OBOS-liga i 2023, så jeg tør derfor ikke å spå noe tydelig utfall av sesongen, men jeg vil avslutte med: KIL har alle muligheter til å rykke opp til det gode selskap. Eliteserien er innenfor rekkevidde!
Litt i overkant av en uke før jeg begynte i jobben hadde KIL bestemt seg, de var lei av å tape.
