En liten reise i pandemiens tid

Levi Henriksen leser dikt med Henrik Maaruds tonefølge den nye plata «Alt det som ikke har lyd».

– Dikt er det absolutt vanskeligste å skrive, nest etter sangtekster, synes Kongsvinger-forfatter og -musiker Levi Henriksen.

Diktplata «Alt det som ikke har lyd» er tilgjengelig for bestilling nå. Henriksen har jobbet med utgivelsen i to år sammen med Henrik Maarud.

– At alle gode ting er tre er en klisjé, men på tredje forsøk i studio landet vi endelig. Musikalsk har vi også fått hjelp av Stian Carstensen og Amund Maarud, og det krydrer mine tekster og Henriks musikk på en måte som gjør at denne plata på helt naturlig vis beveger seg gjennom flere musikalske landskap. Dette føles faktisk som å se en film. Dikt på plate kan noen ganger oppleves som en sær og litt privat greie, vi håper og tror at er en plate som kan lokke både de som er opptatt av tekst og stemningsfull musikk, sier Henriksen.

Han vil ikke kalle seg verken lyriker eller dikter. Det er forbeholdt større navn, synes han.

– Jeg bruker å si «poet», for det kan man tøyse litt med, smiler Levi.

Stimuleringstilskudd

Hvor ideen til diktplata kom fra er han ikke sikker på. Det kan være en kombinasjon flere ting. De fikk statlig korona-tilskudd til musikere, han hadde nettopp utgitt en diktsamling og gode erfaringer fra å tonsette Hans Børlis dikt «Til Sergei Jesenin» med bandet Babylon Badlands.

– I hvert fall endte vi med at dette skulle bli en slags reisebrev i en tid hvor det ikke var mulig å reise.

I år er det 20 år siden Kongsvinger-forfatteren debuterte med novellesamlingen «Feber». Siden har det blitt 20 bøker. Og «bare» to diktsamlinger.

– Fordi det er ekstremt vanskelig å skrive gode dikt uten noe jåleri. Dikt skal være rett fram, det skal være poetisk men samtidig uten å jåle seg. Det kan fort bli klissete og sentimentalt eller bare noen ord som stablet litt vilkårsløst etter hverandre. Mye av norsk samtidslyrikk, for eksempel, er som Ikea-katalogen. Med bilder av rom hvor ingen har bodd og heller aldri vil bo, sier Henriksen.

– Ikke som Hans Børli og Rolf Jakobsen, de drev en helt annen idrett. Det var hopping før Boklöv-stilen, sier han om to av sine største forbilder.

Den største gleden

Kongsvinger-poeten er produktiv, også som musiker. Han vokter seg for å kokettere om arbeidet.

– Det er vanskelig å snakke om det å skrive. Skriving er uhorvelig viktig for meg. Det definerer hvem jeg er som menneske, fastslår han etter en kort tenkepause.

– Å skrive sanger, dikt og bøker gir meg en stor følelse av lykke. Som jeg har sagt mange ganger, har jeg ingen hobby: Hobbyene mine er jobbene mine. Noen av de største gledene jeg kan ha er å sitte å skrive noe og tenke at «det avsnittet ble bra». Det gir en helt særegen følelse. Kanskje er det en slags avhengighet i det, av oppmerksomhet og anerkjennelse, men det største er å kunne drive med dette og faktisk kunne glede meg sjøl, sier han.

Roman-debuten «Snø vil falle over snø som har falt» i 2004 er til nå hans best selgende bok. Da var han fortsatt journalist på deltid.

– Der har du vel forklaringen på produktiviteten, at jeg vært forfatter på heltid siden 2005, mener han.

– Du jobba deg inn i det?

– Ja.

– Og selvtilliten kommer etterhvert?

– Ikke nødvendigvis.

Håndverk

– Det er aldri sånn at jeg tenker at noe er bra. Sånn er det vel med alle. Hvis du ikke har den tvilen og usikkerhten om det du driver med, er du kanskje litt på ville veier. Joda, jeg har en viss peiling og det skal vel mye til for å bli refusert, men jeg vet jo aldri. Du har sittet lenge for deg sjøl og skrevet. Andre skal jo forstå det. Det å skrive er et håndverk som man lærer seg. Inspirasjon er et tulleord som man bør avskaffe. Inspirasjon kan være en idé som starter en historie. Resten er håndverk. Som å snekre, forklarer Levi Henriksen.

En snekring som har blitt noe så uvanlig som en diktplate. Han er stolt av den.

– Jeg håper og tror den vil pløye ny grunn, og som på en stemningsfull måte tar lytteren med på en liten reise i pandemiens tid, sier Levi.

– I det ligger det at de fleste tekstene er blitt til – om ikke direkte på reise – så i hvert fall underveis. Det bærende spørsmålet er: Kan man reise seg til å forstå sitt eget land bedre? Sitt eget liv, og sin egen samtid? Eller ender man bare opp – slik som Ernest Hemingway hevdet – med å bli like hjemløs overalt, undrer Kongsvingers største forfatter og poet.