– En utrolig følelse

Dansen har alltid vært en stor del av Elsas liv, og nå skal den romme enda mer.

Lyset treffer ansiktet til Elsa Kamøy Furuseth når hun ser ut av vinduet. Blikket er rettet mot innbyggerne i Kongsvinger, som nyter lunsjen i solen utenfor Cafe Bohem. Dette oransje sommerlyset skal byttes ut mot et hvitere og kaldere lys. Det er nemlig sånn der Elsa skal studere, at luften er kaldere enn her og at vannet spruter ut av bakken og opp i været. Hun har fått gleden av å studere samtidsdans ved Iceland Academy of the Arts. Søndag satte hun seg på flyet som tok henne til sagaøya.

Bylivet byr på dans

Kongsvinger-jenta har bodd i Oslo de siste fire årene. Det er nemlig i storbyen hun føler at hun har mulighet til å utvikle seg som danser. Hun flyttet for å gå på Edvard Munch videregående skole. Der fant danseren både inspirasjon og likesinnede mennesker.

– Oslo er så fantastisk som danser fordi du har inspirasjon over alt. Jeg har alltid blitt inspirert av mamma, pappa og lærere hjemme i Kongsvinger, men i Oslo er det så mange ting som kan gi inspirasjon.

Inspirasjonen. Det får den 20 år gamle danseren ved å se andre opptre. Det kan være alt fra å se venner danse, til dyktige lærere, drop in dansetimer i byen eller oppsatte stykker. Nå skal hun inspireres videre. Bare at denne gangen trenger hun tykkere vinterklær.

Oppskriften

Kaffekvernen går i lokalet. Et øyeblikk senere, settes en iskaffe på bordet. Drikken består av flere forskjellige komponenter. Det trengs både et glass, kaffe, melk, litt isbiter og til slutt et sugerør for å kunne nyte den kalde drikken. Samtidsdansen er bygd opp på litt samme måte. Kongsvinger-jenta beskriver denne dansen som den mest frie dansestilen. Det er derfor hun liker den så godt. Likevel er det ikke nok å bare skulle danse, men man må ha en grunnleggende ingrediens, ballett. Uansett om Elsa ønsker å danse jazz, moderne eller samtidsdans, så har hun alltid måtte ha ballett-timer.

– Det er en standardisert dans med flere regler er så grunnleggende innenfor dans. Derfor blir ballett en del av bacheloren min selv om det er samtidsdans jeg skal studere på Island, sier Elsa.

Støttet fra start

Elsa går med lette skritt ned bakken som fører henne hjem. Det er her i Kongsvinger hun har bodd i sommer. Hjemme hos mamma og pappa har hun hatt tid til å kose seg med familien før hun drar. Det er foreldrene hennes som ble den første inspirasjonskilden til dans. De har begge vært aktive dansere, og tok Elsa med på dansetimer allerede fra hun var mellom to og tre år gammel.

– Jeg er heldig som har så støttende foreldre. Det er ikke alle dansere som er så heldige. Mamma og pappa er alltid der for meg, sier Elsa mens hun åpner inngangsdøren, bare dager før hun reiser.

Inne er det kaos, men organisert kaos. Elsa har fylt hele stuen med klærne sine. Det er nemlig en pakkeprosess som foregår hjemme hos familien Kamøy Furuseth. Det er ikke bare bare å skulle flytte til et helt annet land, og kun ha med seg to kofferter. Derfor er prosessen nøye planlagt, og hun tar bare med seg det hun trenger den første måneden. Faren hennes, Espen Kamøy Furuseth, kommer nemlig på besøk allerede i september, og skal ta med seg en koffert til Island.

– Det blir veldig rart når hun flytter så langt unna. Hun dro jo tidlig til Oslo, men jeg jobber der. Derfor kunne jeg alltid svippe innom. Nå blir turen litt lenger, sier faren til Elsa.

– Må være positiv

Over gulvet tasser en firbent venn. Phoebe snuser på klærne som pent blir lagt ned i kofferten. Det er ikke bare danseklær som får plass, men også klær som kan brukes ute. For selv om Elsa grugleder seg til å flytte så langt unna, gleder hun seg til å få oppleve naturen på øya.

– Jeg har aldri vært der oppe før, men det ser utrolig vakkert ut, sier hun.

Akkurat nå er en venninne av Elsa på rundtur på Island. De er til sammen tre venninner som nå skal starte i samme klasse. Sammen har de vært gjennom flere runder med søknader, prøver, innsendelse av dansevideoer og intervju. Det er nemlig ikke den letteste tingen i verden å søke seg inn på et akademi for dans. Til tross for den evige konkurransen om skoleplass, audition og hvem som får danseroller, så forteller Elsa at hun aldri har følt at hun konkurrerer med vennene sine.

– Det er selvfølgelig tøft når man ikke får en rolle eller kommer inn på drømmeskolen, men man lærer å takle det. Man må tenke positivt og være glad for de venninnene som får det til. Det er viktig at man ikke gir opp å prøve, sier Elsa.

Følelse for livet

Det er gleden og følelsen ved dansen som er en av grunnene til at den unge danseren fortsetter etter 18 aktive år med dans. Hun beskriver en følelse som kommer innenifra når en danser.

– Det er nesten ubeskrivelig, men det er en deilig følelse som fyller hele kroppen. Når man virkelig får til en sekvens hvor alt flyter, opplever jeg en sterk mestringsfølelse og glede. Det bare føles riktig, sier Elsa.

Det er denne følelsen som skal dra danseren gjennom de tre årene med bachelor i samtidsdans ved Iceland Academy of the Arts på Island.