– Jeg kunne aldri i verden skrevet noe sånt selv

Levi Henriksen og Babylon Badlands utgir ny plate neste år. Innspillingen av de ti låtene er i gang. En av låtene er i dobbel forstand spesiell for frontmannen.

En av norsk rocks veteraner, Henning Kvitnes, har skrevet teksten til en av låtene på den kommende plata til Kongsvinger-forfatter og -musiker Levi Henriksen og hans Babylon Badlands.

Låta heter «Baklengselva blues» og handler om Levi Henriksen. Selv har han skydd selvbiografiske tekster. Og har holdt løftet til sin forlegger om aldri å skrive om det å skrive.

– Jeg har ikke fått helt Jerry Lee Lewis-syken enda, som han sier.

Young Lords

Kvitnes’ tekst er en sann Levi Henriksen-pastisj, synes Levi selv; «komplett med harpesang, Jesus og rus og dra til Eda på fredag -og å kjøre pickup». Han er smigret av portrettet som Halden-rockeren tegner av ham. Og bittelitt brydd.

– Teksten bygger veldig opp under myten om meg og jeg kunne aldri i verden skrevet noe sånt sjøl. Men det er fint gjort, og spesielt morsomt fordi Henning Kvitnes er en av mine store helter. Det var på grunn av han og Young Lords at jeg begynte å drømme om å bli musiker, sier Levi.

– Du bestilte ikke teksten?

– Nei, da jeg hadde vel heller bestilt en melodi, understreker han.

Musikken til låta om seg selv skrev han på fem minutter.

– Det ble litt Nick Cave-aktig, synes han, og mener det passer til teksten han synes sender tankene til nettopp Cave. Den har en mørk, humoristisk tone, forteller Levi.

Sammen med bandet Babylon Badlands er han nettopp ferdig med første runde i platestudio. Deres fjerde skive er foreløpig uten tittel, men alle ti låtene er klare for videre arbeid. Utgivelsen kommer trolig tidlig i 2023.

Levi Henriksen forteller om de andre ni låtene:

«Så lenge sola står opp over festningen»:

– Erik Bye sa om Hans Børli at mens Bye selv hadde reist land og strand rundt, oppplevde Børli mer ved å gå over gårdsplassen hjemme. Dette er et forsøk på å dyrke frem den samme følelsen med en kjærlighetssang til Kongsvinger. Jeg har brukt fryktelig lang tid, på teksten. Etter to år har det blitt en hyllest til stedet man kommer fra og det å lengte hjem. Som for så vidt er ganske langt fra «Albert Einstein never lived in my hometown», som jeg også skrev teksten til i Heart of Mary i 1988. Musikalsk er det en klassisk rockelåt som George Harrison kanskje kunne ha skrevet, hvis det er lov å si.

«Evangeline»:

– Både The Band og Ulf Lundell har låter som heter Evangeline, inspirert av en slags cajun-dronning fra de amerikanske sørstatene. Historien er opprinnelig et langt dikt av Henry Wadsworth Longfellow fra 1847, og jeg likte tittelen. Jeg har forsøkt å lage en veldig enkel tekst, det melodiske budskapet er det viktige. Jeg trodde jeg hadde skrevet en cajun-låt, men det nekter resten av bandet på. Så jeg vet ikke helt. Jeg håper det ender opp med å låte litt sånn Daniel Lanois. Det er en svevende låt.

«Elisabeth ved vinduet»:

– Den største skandinaviske musikeren i dag er uten tvil Joakim Thåstrøm og denne er veldig inspirert av ham og hans styggvakre lydbilde. Samtidig er han veldig god til å skrive tekster uten å rime. Både han og Lars Winnerbäck. Men dette ble likevel en tekst som rimer, jeg klarer ikke helt å venne meg av med det i sangtekster. Låta er inspirert av den måten Thåstrøm forteller historier på. Han gjør det ikke lineært men legger fram bilde for bilde. Musikalsk føler jeg at det også har blitt sånn. Jeg tenker kanskje at det låter som en Thåstrøm-sang spilt av The E-street Band eller noe. Det er ment å være en tung, melodisk låt. Og har kanskje en av tekstene jeg er aller mest fornøyd med.

«Alle mine døde»:

– Denne begynte med at min beste fotballkompis, Stig, døde brått og uventet. Det var et veldig sjokk. Det er en av de mest metafor-frie tekster jeg har skrevet noen gang. Det første verset er om Stig, og begynner med: «Det gikk dårlig for laget vårt i år», og KIL rykket faktisk ned det året også. Det andre verset er til ære for en annen venn, Roger, som gikk bort for 20 år siden. Jeg har skrevet om han før, i «Dans meg til jeg dør» og «Verden av i går». Det siste verset er en generell oppsummering av mennesker som har stått meg nær og familie som er borte. Poenget er -i hvert fall for meg- at veldig mange av de som dør, flytter inn og blir for godt. Jeg har et mye mer nært forhold til mange som er døde enn jeg har til levende mennesker. De slipper jeg å krangle med dem også. Melodien er en slags «Madrugada møter Erlend Ropstad», kanskje. Jeg synes vi får ta oss råd til å ha med et helt symfonorkester på denne. I hvertfall fire strykere. Sangen er en av de første vi lagde til det nye albumet og var lenge ment som et tittelspor. Men det er kanskje ikke kuleste tittelen på ei plate. For en gangs skyld har jeg ikke klart å finne på en god plate-tittel.

«Så jeg lot det brenne»:

– At det er litt mørkt? Jo, jeg har jo en hang til å skrive om døden. Som jeg pleier å si, som liten pinsevenngutt var jeg jo aldri redd for å dø på egne vegne, men med gamle foreldre var jeg jo redd for at moren og faren min skulle vandre, at Jesus skulle komme og hente dem, også måtte jeg kanskje bo hos naboen eller noen som ikke var kristne eller pinsevenner. Og i gamle dager da jeg var liten døde ikke pinsevenner, de ble forfremmet til herligheten. Det gjør at du ikke nødvendigvis går ut med en redsel for å dø, men denne var konkret skrevet til Ari Behn. Jeg tror den er skrevet et par dager etter at han døde. Tittelen er fra noe av det siste han skrev, i boka «Inferno». Jeg synes det var godt sagt. Det er en ganske hard rockelåt. Tom Robinson Band for 2020 om du vil. Og den er inspirert av Ari. For meg er det en sang – om ikke den er om Ari Behn i ett og alt, så er den til Ari Behn.

«Idiot»:

– Ei låt som får meg til å tenke på The Rolling Stones. Jeg blir glad av den. Det er noe med den og jeg håper den har den samme driven som deres «Street Fighting Man». Og om tittelen høres litt pønk ut så kan man i hvert fall si at det er en slags pønkete manns kjærlighetslåt. Bassisten protesterte på tittelen, men jeg har ikke klart å komme med noe bedre. Dessuten er «idiot» veldig fint å synge med vokalene. Til å begynne med het den «Eloise», men da hadde det blitt fire damer med etternavn som begynner på «E» på denne plata, det får holde med tre.

«Bli en stund om du kan»:

– Ja, det er en kjærlighetssang -og kanskje en av de aller fineste sangene på hele plata. Jeg er så lei av sånne norsk-amerikana-greier, så vi er nå et norsk britannia-band, hehe. Jeg har jo alltid dyrka det amerikanske, men har med tida blitt mer og mer glad i det britiske. Denne har et slags engelsk folkerock-uttrykk i seg. Teksten har jeg forsøkt å skrive som en salme. Enkel, og som alle gode salmer og kjærlighetssanger: De er best når du ikke vet om de er til Gud eller en kjæreste.

«Hallelujah og amen»:

– Jeg var på konsert med en av mine store helter, John Prine. Han var vel forresten en av de første som døde av Covid. Han hadde en sang som het «Lake Marie», og det er ofte sånn at andre sanger kan inspirere deg til å gjøre noe, og man kan tenke at jeg har laget en «Lake Marie»-sang. Men det låter jo ikke sånn i det hele tatt. Men det var den som satte meg i gang med den. Det er også et forsøk på å lage ei kjærlighetslåt til det mennesket som er både «Hallelujah og amen» i livet ditt. Det ble altså ikke så mye John Prine igjen av det, men sånn er det. Du kan starte å skrive med en klar Hemingway-referanse, også blir det noe helt annet. Det ble en sang som kanskje kan minne litt om at Lou Reed møter Travelling Wilburys.

«(Jeg vil bli som) Emilie Flygare-Carlén»:

– Nok en tekst jeg ikke har skrevet selv. Denne er fra sjåføren vår, Harry Steen. Han sendte meg et dikt. Det var på rim og veldig bra. Og veldig annerledes enn det jeg sjøl skriver. Det er jo det morsomme med musikk; du kan skrive sanger med hjelp fra andre. Det er er morsomt når sånt klaffer. Skriver du ei bok eller dikt er du pokka nødt til å skrive alt sjøl. Melodien til denne teksten var der med én gang. Men det var ikke noe refreng. Jeg ringte han på hytta, og helt ut av det blå spurte han om jeg kjente til en forfatter som het Emilie Flygare-Carlén. Han hadde funnet ei bok av henne i vedskålen. Jeg googla litt og på den måten ble refrenget til. Slik Warren Zevon nevner den amerikanske malerinnen Georgie O’Keeffe i ei låt, så var det morsomt å kunne referere til en av sin tids mest kjente svenske forfattere. Hun var veldig glad i å skrive lange bøker fra kysten. Melodisk er det vel en slags moderne The Byrds-sang, en melodisk ringle-rangle-greie.