Da Asina og Happy Cola var favorittene
Brødrene Ola og Petter Norstrøm hadde et ess i ermet i venneflokken på 50-tallet.
De to gutta, som nå begge nyter pensjoniststatusen til fulle, hadde nemlig titt og ofte med seg kamerater ned i Fjellgata for å hilse på i Kongsvinger Mineralvannfabrikk. Bestyrer og eier der var nemlig bestefaren deres Trygve Fischer.
– Da vi kom på besøk i fabrikken til bestefar, eller “Besta” som vi kalte ham, fikk vi alltid så mye brus vi ville. Han og bestemor “Morsin” bodde vegg i vegg, så etter at vi hadde fått brus kunne vi stikke innom der og hente nybakt kringle. Ikke rart vi hadde mange som hang rundt oss, forteller Ola og Petter temmelig nøyaktig 90 år etter at bestefaren startet opp et aldri så lite eventyr på Kongsvinger.
Opprinnelig odøling
Trygve Fischer var fra Størjebygden i Nord-Odal, men i 1909 flyttet han til Kongsvinger for å jobbe på meieriet. Allerede 22 år gammel i 1912 startet han i tillegg opp brusfabrikk. Senere styrte han både denne, et par kolonialforretninger og en iskremfabrikk, i tillegg til at han drev oppdrett av griser. Han hadde definitivt hendene fulle.
Takke seg til å ha kilder som brødrene Norstrøm når det skal skrives artikkel. Både by- og familiehistorie sitter som på rams.
– Såvidt jeg vet var all brusen laget på lisens. Han utviklet altså ingen oppskrifter selv. Jeg husker i hvert fall at han produserte både Happy Cola, Champagnebrus, Bringebærbrus og Asina. Den siste var en konkurrent til Noras Solo, forteller Petter.
– For en del av de voksne var det nok seltersen som var mest populær. Blandet ut med Brandy Special, eller hvis du hadde litt bedre råd, Eau de Vie, ble det visstnok en utmerket, pjolter, fortsetter Ola.
En likandes kar
Selv om bestefaren var en alvorlig og bestemt gammel mann har Ola og Petter mange godord å fortelle om ham. Beskrivelsen “Hel ved” er lett å trekke fram for å beskrive måten han behandlet ansatte, forretningsforbindelser og kunder.
I forbindelse med hans 75 års dag skrev “t.b.”, som nok er den legendariske journalisten Torbjørn Bakke, i Glåmdalen:
“Som kjøpmann er han av den gammeldagse typen som ikke har sansen for “hard business”. Han kan ikke betrakte kundene sine bare som konsumenter og forbrukere, men tror på den personlige kontakt”
Brusbonanza i Grue
Det innebar at fabrikken sørget for at brus ble fraktet ut til hele distriktet – fra Odalen til Åsnes. En gang da en av lastebilene hans var innblandet i ei ulykke ble han ufrivillig helt for noen dager i Solør.
– Det gjaldt selvfølgelig å få varene fort ut, men en gang i Grue gikk det litt for fort. Lastebilen til Besta klarte ikke svingen og havna i ei å, sammen med et fullt lass med brus. Lokalbefolkningen kunne visstnok kose seg med drikkevarer fra åa i lang tid framover, ler Ola.
For de som jobbet på fabrikken vanket det dugurd, en tidlig lunsj, hver dag. Den var det Fischers kone Mathilde som tilberedte og bar over til fabrikken. “En skal stelle pent med arbeidsfolka” er et uttrykk fra henne som sitter igjen hos barnebarna.
Kvalitetsbevisst
I tida før vannverket på Granli åpnet i 1967 var ikke vannkvaliteten på Kongsvinger mye å skryte av. Vannet i springen kunne komme fra Bogerfløyta, Bjønnmyra eller Glomma og det sier vel det aller meste om hvordan det kan ha smakt.
– Besta var veldig opptatt av å lage brusen sin av godt vann, og han hentet det fra to naturlige kilder. Lastebilen kjørte med fulle spann ned til Fjellgata. Kilden som ble mest brukt kaltes Erlandsila og lå rett på oversida av Øvre Langelandsveg ikke langt fra der Langeland Skole er nå, forteller Norstrømgutta.
Den andre kilden het og heter fortsatt Klokkerila og kan sees den dag i dag hvis man tar seg en tur opp i Lia lysløype. Da vi besøkte stedet sammen med Ola og Petter var det tomt med vann der, men kilden er velkjent blant de som har bodd noen år i Lia, og det er ikke mange år siden den var en fast drikkepost for lokalbefolkning på tur.
Et artig apropos er det at tomta rundt ila fortsatt eies av familien Norstrøm – etterkommerne etter Trygve Fischer. Vannet ligger sikkert også nede i bakken et sted. Så hvem veit, kanskje en framtidig arving kan trylle fram sprudlende drikkevarer igjen?
