En rapport fra Perleporten
Byens to største kulturpersonligheter, Levi Henriksen og Håvard Gimse, har mer til felles enn hva man kanskje skulle tro.
De er uten konkurranse byens to største sønner. I sitt kunstneriske uttrykk er forfatter og rockemusiker Levi Henriksen og pianist Håvard Gimse veldig langt fra hverandre. Men kanskje har de mer til felles enn en skulle tro? Vi prøvde å finne det ut. Hva var da mer naturlig enn at de åpnet seg i selveste Perleporten?
Nå møttes de ikke akkurat i himmelen denne førjulsdagen heller da, men i det minste inviterte vi til lunsj hos de som sikkert har den beste kontakten oppover. Lokalene til kirkekontoret i Øvrebyen var kulissene, der prost Trine Færevåg velvillig lånte ut et møterom. Siden akkurat dette rommet faktisk offisielt heter «Perleporten» burde sjansene øke for litt kunstnerisk åpenhet.
Levi Henriksen (53) og Håvard Gimse (55) er det nærmeste en kommer av lokale kjendiser i denne byen. Begge har hatt en imponerende karriere og markert seg på sine felt lenge. Folk flest også utenfor Kongsvinger har hørt om disse to. Kongsvinger har ikke fostret så mange innbyggere med tilsvarende status. Felles for de begge er en oppvekst og tilhørighet til denne byen de er så stolte av og gjerne vil identifisere seg med. Levi og Håvard har truffet hverandre før, men aldri tidligere satt seg ned og hatt en dypere prat med hverandre. Perleporten ble fort både vid og bred med noen enkle stikkord servert med en kald ribbebit denne formiddagen.
Kun en barnestjerne
Det er en slående likhet mellom de to som tjener de begge til ære; de er begge befriende «nedpå». De har begge en framtoning preget av et tydelig ønske om å være alt annet enn hoverende eller blærete. De er begge så deilig alminnelige, og preges på ingen måte av sine mange kritiker-hyllester og kunstneriske status.
– Jeg var kanskje litt annerledes i ungdomstida og preget av det rockemusikk-miljøet jeg var en del av. Det var en form for «new-wave» der vi stakk oss ut med slips og alt for langt hår. Da var det mange som så rart på meg. En i gjengen ble engang midt på brua forsøkt kvelt med slipset sitt av en vi møtte i forbannelse at vi gikk med det, minnes Levi.
– Jeg var i hele oppveksten opptatt av ikke å skulle skille meg ut. Selv om jeg øvde mye, var det tidlig viktig for meg ikke å være noe annerledes enn alle andre av kameratene, mener Håvard.
Levis tidlige rockekarriere fikk ikke noe nasjonalt gjennombrudd, men med gruppa Heart of Mary vant han i 1988 Ungdommens radioavis sin rockemønstring. Det var stort for en gitarist og pinsevenn fra Granli. Men det var Håvard som var barnestjernen av de to.
I karrieren som startet da han var seks år, spilte han allerede som 14-åring i 1980 som solist med Trondheim Symfoniorkester.
– Jeg fikk superhjelp her hjemme av blant annet Stein Røe og tante Eli, men skjønte jo at jeg måtte til Oslo for å komme meg videre. Men møtet med musikereliten i hovedstaden har nok preget meg på flere måter. Jeg husker ekspertene tydelig fortalte at jeg ikke kunne bo på Kongsvinger om jeg skulle nå opp som pianist. Det sitter i ennå. Jeg husker jeg møtte et miljø der det føltes at alle de andre kjente hverandre godt, mens jeg kom utenfra og ikke tilhørte den samme kretsen. Det var da jeg skjønte at den eneste måten jeg kunne komme meg opp på var å bli veldig god. Jeg måtte bli bedre enn de, og det preget meg, mimres Håvard.
Debuterte 38 år gammel
For Levi var veien til forfatterstatusen både lang og kronglete. Han utøvde skrivingen som journalist både i Glåmdalen og Østlendingen, og fikk vist lokalmiljøet at han hadde en god penn og gode fortellerevner. Men hos forlagene tok det lang tid og uvanlig mange refusjoner før han fikk sin bokdebut 38 år gammel.
– Men jeg hadde tidlig bestemt meg for at jeg skulle bli forfatter, i alle fall etter at jeg forsto at drømmen om å få spille høyreback på Liverpool virket temmelig uoppnåelig. Men jeg innrømmer at jeg hadde mine bekymringer da jeg sa opp min faste journalistjobb i 2005 og skulle leve av å bli likt som forfatter, sier Levi.
Vaskedame med støvsuger
Levi og Håvard innser at de begge har noe veldig felles i utøvelsen av yrkesveien sin. De kan begge le av at de lever av et intenst behov for å bli bedre i det de holder på med.
– Da jeg skrev hjemmefra i mange år, ble jeg irritert over at ingen skjønte at jeg ikke kunne avbrytes og forstyrres av en rørlegger midt i forfatterskapet mitt, smiler Levi.
Håvard har mange opplevelse av samme slaget der han time etter time forsøker å finne det perfekte valget på tangentene sine på flygelet.
– På ferie prøvde jeg å finne tid til mine daglige øvelses-timer. Men når du har satt deg ned på et hotell og blir avbrutt av at rengjøringshjelpens støvsuger durer rundt deg, innså jeg at noe måtte skje. Det var en god nok grunn til at vi måtte skaffe oss en feriebolig, der jeg kunne kombinere øving og ferie, sier Håvard.
Igjen opplever de to at samtalen finner nye fellesnevnere for det de holder på med. Håvard snakker om sin musikktolkning på en måte som får Levi til å kjenne igjen både uttrykksform og drømmene.
– Jeg øver på å utvikle mitt eget uttrykk i musikken. Det er det som driver meg hele tiden. Den stadige jakten på å finne mitt eget, mener Håvard, som innrømmer at alle øvingstimene noen ganger er ekstreme.
– Jeg har låst meg inne med en matpakke klokken ni om morgenen og ikke kommet ut igjen før kl.22.00 samme kvelden, innrømmer han.
– Det handler for meg om å utvikle mitt eget språk. Vi blir nok aldri fornøyd med oss selv noen av oss, konstaterer Levi.
Kjærligheten til KIL
Kunstner-duoen har et felleskap de begge har frontet i mange sammenheng. Den livslange og ekte kjærligheten for KIL-fotballen kan de snakke mye og lenge om. De vet egentlig ikke hvorfor det er blitt slik, men har masser av opplevelser som viser at fotball betyr så mye for så mange.
– Det er overraskende mange i det klassiske musikklivet som er opptatt av fotball. Jeg får flere SMS-er om KIL enn om musikk, sier Håvard.
– Det er noe banalt og befriende uintellektuelt med fotball. Å leve for KIL er jo tidvis en lidelse, men jeg innser nå at denne lidenskapen vil være der hele livet. Også har det noe med stolthet å gjøre også. Jeg blir rørt når taxisjåføren i Tromsø legger ut om KIL-fotball til meg i baksetet, forteller Levi.
Egne planer framover er ikke like preget av likhet for de to. Som skribent og bandmusiker føler Levi at «han stadig er på jakt etter noe, men vet aldri helt ha det er».
– Dikteren Rolf Jacobsen sa en gang at «nå er jeg ferdig med å skrive». Det skal ikke jeg. Det handler hele tiden om å kverne tanker og ideer sammen. Kanskje den neste romanen min vil handle om en pianist og en kvinnelig renholder med en støvsuger? Det kan ligge noe der, ler Levi.
For Håvard Gimse er det en solokonsert på den store scenen i Operaen i februar mye handler om nå, så sant ikke denne helvetes pandemien stopper det også. Før jul har han lagt siste toner på en ny CD-utgivelse sammen med verdenskjente Truls Mørk på cello. Nylig var Håvard også det musikalske innslaget under utdelingen av Nobels Fredspris – en oppgave han har hatt i mange år.
Børlie og New York Times
Et forsøk på å få fram de to sine egne opplevelser av å være lokale kjendiser, gir ikke de store verbale utslagene. Det føles som de begge er beklemt og ikke så villige til å beskrive følelsen av å lykkes i karrierene, og utslaget det gir i et lite lokalsamfunn. Håvard Gimse har kanskje et godt bilde på akkurat det;
– I et klassisk musikkmiljø her hjemme er det ikke godt nok å få god omtale og anmeldelser. Det er først når en blir behørig omtalt i New York Times enkelte aksepterer det, smiler han.
– Husk at verken Alf Prøysen eller Hans Børli aldri ble helt akseptert i sitt lokalmiljø, minner Levi om.
De er begge veldig enige om at karrieren har gitt mulighetene til å reise verden rundt, og at det på leting etter det perfekte ved flygelet eller tastaturet, likevel handler aller mest om tilhørigheten til der en kommer fra som grunnlag for å utøve sin kunst. Vi lukker forsiktig igjen døra til Perleporten, og kan vente på at akkurat disse to sønnene av Kongsvinger fortsatt vil sette denne byen på kartet i mange år til.
Heldigvis!
