Feirer med fortsatt skrivefeber

20 år etter debuten med novellesamlingen «Feber» utgir Levi Henriksen en slags selvbiografi. Slik feirer han den fortsatt pågående skrivegleden.

– Det var da jeg jobbet i Østlendingen, før jeg hadde skrivemaskin. Jeg var tidlig på jobb, alene og skulle skape stor kunst. Det eneste jeg skrev den dagen var navnet «Skogli», husker Levi Henriksen.

Det skriver han om i forordet til i sin nye bok «La meg få vandre i min sannhet», som utgis til høsten.

– Det er ikke en lineær, personlig biografi, men selvbiografiske snutter, fortellinger eller stykker, ikke skjønnlitterære, fra mine 20 år som forfatter og musiker, forteller han.

Å holde flyten

Kongsvinger-forfatteren kaller boka en feiring av gleden ved å skrive sanger og bøker.

– Det har ikke vært og er fortsatt ikke en selvfølge for meg å få holde på så lenge; å fortsatt klare å holde flyten. Denne boka er nærmest en slags guide, en samling tekster om hva som fikk meg til å skrive, hvorfor jeg skriver som jeg gjør og hvor viktig musikk har vært for meg, sier Henriksen.

– Bryter du da løftet til din forlagsredaktør om aldri må skrive om det å skrive?

– Tja. Eller nei. Jeg får presisere at jeg sa det om å skrive skjønnlitteratur der hovedpersonen er forfatter. Men jeg har akkurat blitt 58 år og «aldri» er et ord jeg prøver å bruke mindre og mindre. Det har en egen evne til å komme og bite meg et visst sted. Og dessuten, jo eldre jeg blir, jo mindre bastant blir jeg, svarer han.

– Fotball har jeg også sagt jeg aldri skal skrive om. Så det neste jeg gjør blir sikkert en fotballbok, legger han til med et smil.

Undringer

Selv har han likt å lese om hva andre forfattere har skrevet om sin skriving.

– To favoritter, som begge har tittelen «on writing», er Stephen King og Ernest Hemingway. Jeg kan ikke si at jeg lærte noe av det, men det av-mystifiserte prosessen litt, forklarer han.

Hans funderinger i den nye boka er fra hele forfatterskapet, mest av nyere dato.

– Det er en blanding av rene «fanboy»-ting om musikere og forfattere jeg liker, men også undringer og forsøk på å forstå hva det er med disse musikerne og forfatterne som, i mangel av et bedre ord, har inspirert meg og gjort meg til den «kunstneren» jeg er. For når man begynner å skrive sanger og bøker handler det nesten alltid om å forsøke å kopiere noen andre. Det har de jeg har prøvd å kopiere også gjort, sier han.

Gudsens sannhet

Boktittelen spiller på salmen «La meg få vandre i din sannhet». Når Levi Henriksen har vandret i sin sannhet i 20 år, er det mer enn en fiffig ordlek.

– Når man har skrevet over 30 bøker på disse 20 årene, og gitt ut åtte plater, er det etter hvert faktisk sånn, og dette er en gudsens sannhet og ikke noe jeg sier for å tøyse: Jeg sliter noen ganger med å huske hva jeg selv har opplevd og hva jeg har skrevet. Du blir litt borte for deg selv og blander sammen ting. Sånn tror jeg det er for mange skrivende mennesker. Da synes jeg tittelen passer bra og er litt underfundig. Også er forfattere selvfølgelig noen store ljughalser. Vi lever av å fordreie og forkle ting. Man husker ting forskjellig fra dag til dag og har alltid følelsen av å være på «jobb». Det dukker opp ting ting man kan bruke hele tiden, slik at man innimellom kan man tro at man har mangelfullt utviklede sjelsevner, men etter hvert har jeg skjønt at det er sånn og jeg prøver å ikke tenke så mye på det, sier Levi.

– Etter 20 år, er boka et kolon eller et punktum?

– Kolon, får vi da inderlig håpe, uten at jeg har en langtidsplan. For tiden skriver jeg på en skjønnlitterær bok om et av budordene, i en serie som forlaget Vigmostad & Bjørke gjør. Jeg har selvfølgelig valgt budet om ikke å begære sin nestes asen.

– Som i moderne språkdrakt betyr å ikke være misunnelig på det andre har?

– Det er litt svevende, hva asen betyr. Jeg heller mot dette med ektefelle, men det låter kulere med «asen». Planen er at det skal bli tre novelletter, langnoveller. Den bør jeg bli ferdig med i år, røper han.

Ingen nedturer

– Ellers vet man jo aldri om det blir flere bøker. Den største frykten er kanskje at man ikke selv merker at man ikke lenger har noe å bidra med, sier han og lar resonnementet fortsette i æres-kontoret ved Kongsvinger museum.

Det handler om tvilen og veien videre. Og fabler om hvordan det en dag skal slutte, ved tastaturet midt i en bisetning eller ved at han en dag blir fornøyd og ferdig, reiser seg og går.

Rundt ham er alle påminnelsene, inspirasjon og minner. Autografen til Åge Aleksandersen, fotografiene av Hans Børli, Erik Bye og fra da han intervjuet Helge Ingstad. Familiebilder, bøker på bordet, plater på golvet.

– Det gir meg en ro å sitte her og se på alt sammen.

– Hvis du ser tilbake på 20 år, hva er høydepunktet? Og hva har vært den største nedturen?

– Det har ikke vært noen nedturer, med hånda på hjertet. Selv plater eller bøker som folk ikke har likt, har jeg likt. Som høydepunkt kommer jeg selvfølgelig ikke utenom «Snø vil alle over snø som har falt». Som ikke er min favorittbok, langt derifra, men som likevel er «før- og etter»-boka mi. Etter den, min tredje bok, har jeg levd av å være forfatter og musiker, den fikk flere priser og fortsatt kommer den ut på andre språk, jeg tror det har blitt 15 nå. Men rent kunstnerisk er jeg mest stolt av plata «De utålmodige av hjertet» og romanen «Harpesang». Så er jeg selvfølgelig stolt av at Bent Hamer lagde en film av det jeg har skrevet. Det får jo de færreste forfattere oppleve, sier forfatteren som også har en liten rolle i filmen «Hjem til Jul».

– Kanskje mer skuespill i tiden fremover?

– Hehe. Aldri si aldri er jo mitt nye mantra nå, men nei.

– Noe annet uprøvd som frister?

– Nei, jeg vet ikke hva det skal være. Jeg har innimellom hatt lyst til å bo i utlendighet og skrive. Men det går jo ikke.

– Du fortsetter å bo i byen som er kry av deg?

– Det har jeg aldri følt, svarer han raskt.

Der sangene og bøkene blir til

Da Levi Henriksen i begynnelsen av karrieren fikk Bokhandlerprisen for «Snø skal falle…», startet han takketalen slik: «Når du kommer fra der som jeg kommer fra, lærer du tidlig at du ikke får bruk for takketaler».

Han ler i museumskontoret, men det er ikke bare fleip.

– Men det er jo akkurat sånn det skal være med en kunstner og hjemstedet. Man skal være glad i det og mislike det, ellers er det noe feil. Det er nettopp i det spennet som sangene og bøkene mine blir til. I denne undringen om hvorfor jeg er herfra og ikke fra Tupelo, Austin eller London. Det er akkurat fordi jeg er herfra at de kommer ut som det gjør, resonnerer han.

– Akkurat som opprøreren Thåstrøm til slutt i ei låt erkjenner at han er typisk svensk?

– Ja, det er jo genialt! Ennå har ikke jeg turt å innrømme at jeg er typisk norsk. Det får vi ta på 30-års jubileet, sier Levi Henriksen.