– Jeg husker vi spilte på Palace for over 1.000 mennesker -det var kaos

Folk kommer fra hele landet for å oppleve historiens siste konsert med dansebandet Picazzo. 30-års jubileet vekker mange minner hos Per Morten Bråten.

– Det har blitt noen timer, smiler han.

En sentral mann -sjef, sier noen, i danseband-giganten Picazzo. Legger du til forgjengeren Delay, blir det fort en mannsalder av årene Per Morten Bråten har stått på scenen.

– Jeg startet da jeg var 23.

Picazzo er historie og den kombinerte avskjeds- og jubileumskonserten er i Kongsvinger seinere i høst. I to omganger. Billett-pågangen var såpass sterk at det er satt opp en ekstra konsert tidligere på kvelden.

– Ja, nei det ble utsolgt etter få dager, gitt, sier Bråten og ser nesten brydd ut.

– Jeg fikk akkurat ei melding om at det kommer en hel familie ned fra Tromsø i anledning konserten, de hadde akkurat kjøpt billetter. Og ser man på telleverket for Spotify, er det flest lyttinger av låtene våre på oslokanten, forteller han.

Bandet er strengt tatt fra Brandval- og Gruekanten opprinnelig, men Kongsvinger er et tyngdepunkt. Og Rådhusteatret en fin arena.

– Den beste i distriktet, sammen med Flisa, sier musikk-veteranen.

Festmusikk, liksom

Vi møter ham etter jobb på Sentrum videregående skole. Bandet ble aldri hovedjobben hans, enda de fort ble et hett navn.

– Vi skjønte det først da vi fikk økt honorar fordi vi spilte egenlagde låter. Så fikk vi Spellemannspris og da tok det litt av, kan du si. Dette var mens den prisen fortsatt betydde noe, før. TV2 ødela den. Da vi fikk den, gikk det i beste sendetid på lørdagskvelden, husker han.

Kategorien dansemusikk har alltid stått sterkt på våre kanter. Bråten lar seg mildt irritere at den er borte som Spellemann-kategori. Sjangren har tross alt suverent flest aktive musikere, minner han om.

– Nå inngår vi i noe som heter «festmusikk». Sammen med alt fra rappere til gammeldans og halv-country, sier han.

Spillependling

– Hvor mange spillejobber har det blitt?

– Nei, si det? Det var mange til tider. I 1991, da vi kalte oss Delay, hadde vi 105 spillinger på ett år. Det var mange av de samme musikerne som ble Picazzo. Fram mot 2000 hadde vi nok et snitt på 50 til 70 jobber i året. Så det ble mange kilometer. Og vi har vært i Danmark og Finland. Det ble mye farting.

– Og alle hadde jobb ved siden av?

– Åja. Alle sammen. Det var mye i helger, men ikke bare. Jeg husker den gangen det var tirsdag kveld på Bellevue i Sandvika. Og opp igjen til Kirkenær og jobb på dørfabrikken, onsdag. Tilbake til Banken i Oslo, oppat på jobb. Torsdag var det Terrassen på Jessheim, på Fakkelsenteret. Fredag var det diskotek der, da hadde vi fri, men lørdag og søndag spilte vi fram til midnatt. Jo, jeg husker den uka der, ler Bråten.

– Med så mye jobb, kan det fortsatt kalles en hobby?

– Det går nok litt i hverandre.

Fullt over alt

Diskografien teller ni plater, inkludert to samleplater og en konsertinnspilling. Unntatt tre-fire coverlåter er alt eget materiale. Under pandemien kunne det strengt tatt blitt én til. I stedet ble det 13 digitale singler før de tok beslutningen om å legge opp. Det har mange andre danseband gjort før dem. Da Picazzo startet var det danseband i nær sagt hvert nabolag.

– Fordi folk gikk mer ut før. Det var vel mindre underholdning hjemme. Også har kanskje folk det for bra for tiden, som Audun Tylden (norsk platemogul (1948-2011) -journ.anm.) sa; jo dårligere tidene er, dess mer går folk ut. Jeg kan huske vi spilte på Palace i Kongsvinger på slutten av 80-tallet. Det var over 1.000 personer der, 600 oppe på diskoteket og 400 nede. Det var helt kaotisk, som sikkert mange husker. Og en gang på Kirkenær på 80-tallet var det fest på Meierisalen, på Skaslien, på Vestheim og på rådhuset. Og på Grinder. Fem steder den jula, og det var fullt over alt. Slik er det aldri mer, tenker Bråten.

Picazzo skilte seg ut fra mengden av danseband, mener han, ved at de ikke spilte typisk dansemusikk.

For 16.000 i Seljord

– Vi var mer rettet mot pop med innslag av country. Vi sto ikke ikke der med tre saksofoner, liksom. Vi var preget av 80-tallets popmusikk, det var utgangspunktet for låtskrivinga.

– Hva husker du som karrierens høydepunkt?

– Å få Spellemann var stort. Også spilte vi på Seljordfestivalen for 16.000 en gang. Det husker du godt. Vi fikk vært en del på TV, på TVNorge med Dance With A Stranger, husker jeg. Og i NM for danseband på Røros.

– Er det mest vemod eller lettelse nå?

– Vet ikke, en blanding, kanskje? For min del driver jeg med så mye musikk fortsatt med eget selskap uansett. Og jeg har fått masse tilbud etter at jeg ga meg, men jeg får ta en pause nå, sier Bråten og røper i samme åndedrag at han er altetende på musikkfronten. Både heavy og klassisk glir ned.

– Så lenge det er bra, understreker han.

– Sjangertoleransen øker med årene?

– Man blir mer kvalitetsbevisst. Mye kan være greit hvis det er en undertone der som bygger på noe seriøst. Vassendgutane synes jeg har fått til den biten. Det rare er at de låtene som slår mest an fra dem kanskje er de jeg liker mindre.

20 millioner avspillinger

I Picazzo mener han tekstene løftet sangene, de er av det seriøse slaget, som det heter.

– Jeg tror det er mye derfor vi har streamet såpass bra. Blant annet er «Hvis morgendagen aldri kommer» snart avspilt tre millioner ganger. Totalt har vi rundet 20 millioner lyttinger til sammen på alle utgivelsene. Det står det respekt av, synes jeg. De 13 siste låtene alene har blitt spilt omtrent halvannen million ganger. Da har vi fått til noe bra, synes Bråten.

Tidenes siste Picazzo-konsert blir et opptil to timers show med gjenhør av de mest populære låtene, lover han.

– Hvilken er din favoritt?

– «Hun går alene» synes jeg er den beste av de vi har gitt ut. Det er ei balladepreget låt med veldig bra tekst, svarer Per Morten Bråten -i Picazzo en stund til.

Den kombinerte jubileums- og avslutningskonserten er i Rådhusteatret på Kongsvinger 3. september. To ganger.