Knut er til stor støtte for Eirik Jensen

Eirik Jensen soner sin straff i Kongsvinger fengsel etter at han ble dømt til 21 års fengsel for grov korrupsjon og narkotikasmugling. Et av få lyspunkt er når hans tidligere sjef og polititopp Knut Holen kommer på besøk.

– Nå ser du sprek ut, sier Knut Holen i det Eirik Jensen kommer inn på besøksrommet, ikledd jeans og Harley Davidson-t-skjorte.

­Jensen smiler skjevt og svarer at han tross alt trener seks ganger i uka.

Det er ikke første gangen Knut Holen besøker den omstridte ex-politimannen i fengselet, men denne gangen får Mitt Kongsvinger være med innenfor fengselsmurene på høy sikkerhet på Vardåsen.

Vi blir møtt med et knallhardt håndtrykk og klar røst når vi hilser på Eirik Jensen. Det er spesielt å håndhilse på politimannen som er blitt stemplet som korrupt og angivelig skal ha medvirket til innførsel av nesten 14 tonn hasj.

– Det er klart at det betyr mye for meg at Knut kommer på besøk, sier Eirik Jensen.

Knut Holens politi-CV er det få som kan matche. Når han som pensjonist flyttet tilbake til Kongsvinger, kunne han se tilbake på en karriere med en rekke toppjobber i politiet. Holen har blant annet vært nestsjef i Kripos og noe så sjeldent som politimester uten juridisk embetseksamen. Han har også vært leder for narkotikaseksjonen i Oslo på 1980-tallet, og det var der han ble kjent med Eirik Jensen, som han også var sjefen til en kort periode.

De har ikke hatt kontakt med hverandre på mange år, inntil Jensen tok opp igjen kontakten og ytret ønske om at Knut Holen skulle komme å besøke han i fengselet.

­– Selvsagt gjorde jeg det. Og jeg innrømmer at det første møtet var sterkt. Det var tøft for oss begge. Vi hadde en tåre i øyekroken begge to, forteller Knut, og legger til:

– Jeg besøker Eirik først og fremst som et medmenneske. Men jeg må ærlig si at jeg synes det er noe som skurrer i Eirik Jensen-saken. Jeg har vanskelig for å se for meg at Eirik har medvirket til å smugle hasj når jeg vet hvilke holdninger han har til narkotika, sier Knut.

Akkurat det er det ingen andre nåværende eller tidligere polititopper som har våget å si, og det betyr mye for Jensen at Holen tar seg tid til å komme på besøk og høre han fortelle sin historie.

Eirik Jensen virker både sterk og nedfor på en gang. Han blir rak i ryggen, engasjert og det gløder i hele fyren når han snakker om saken sin. Men når vi kommer inn på andre tema, så er det litt som om vi stikker hull på noe og han synker litt sammen.

Bortsett fra en time styrketrening seks dager i uka, jobber han nærmest alle sine våkne timer med å bevise sin uskyld. Han viker ikke en millimeter på at han er dømt for justismord. Hver bidige dag siden han ble fengslet 19. juni 2020, har han fordypet seg i dokumenter, og jaktet på det han mener er ulovlig provokasjon og straffbare handlinger fra de som etterforsket ham.

Nå mener Jensen at han har klart å grave frem mange bevis for sine påstander – og det er dette han legger frem for Knut Holen.

­– Jeg hører hva Eirik sier, og er det riktig det han forteller, så er det helt klart interessant. Men jeg har bare hans ord på at det er slik. Kan påstandene dokumenteres, så må han engasjere en advokat som er innstilt på å jobbe for å få gjenåpning av saken. Slik jeg ser det, så er det Eiriks eneste mulighet, sier Knut.

Eirik Jensen forteller om alle gangene han har anmeldt Oslo stasadvokatembete, Riksadvokaten og Spesialenheten for politisaker. Men det hjelper lite, for de gidder ikke en gang å svare, hevder han. Jensen er bedt om å bli avhørt, uten at det er interesse for det.

– Det er bukken og havresekken. De beskytter hverandre. Jeg har ingen rettssikkerhet. Til tross for at jeg har gravd frem bevis som ikke har blitt behandlet i retten, er det ingen som vil høre på meg. Og fortsatt holdes dokumenter skjult for meg, sier han fortvilet.

65-åringen mener han tok en sjanse da han inviterte sin gamle sjef til fengselet. Sjansen var stor for at Knut Holen ville vende han ryggen, slik som de fleste andre.

­– Jeg legger hodet på blokka når jeg forteller min historie til Knut. Han vet ikke om den er sann, men den sjansen tar jeg. Jeg mener jeg kan dokumentere det jeg sier, men systemet rømmer unna. De tør ikke ta fighten, og det er det som gjør meg så inni helvete forbanna.

­­– Hva mener du med at systemet rømmer unna?

­– Her har du en klan med jurister, som rømmer unna et ansvar, både når det gjelder rettssikkerhet og at du har rettigheter til fair play i domstolen. I min sak har domstolen fått forelagt et produkt som er så mangelfullt, akkurat som i Baneheia-saken, som i Birgitte Tengs-saken og alle de kjente sakene som er gjenopptatt. I alle disse sakene har det vært noe galt med etterforskningen. Påtalemyndighetene klarer ikke selv å avsløre det, og når du da selv tar deg bryderiet med å ta den matchen, da blir du motarbeidet. De gidder ikke svare deg en gang. Det er dette som gjør at jeg får gnagsår i hjernen. Knut og jeg er ikke opplært i at det skal være sånn. Jeg snakker med Knut om historikken fra 80-tallet, hvor vi tok de tøffe slagene når vi måtte ta dem.

– Hva tenker du om det Eirik sier, Knut?

­– Alle gjør feil i ny og ne, og generelt savner jeg større ydmykhet i politiet og påtaleenheten. Min venn Tore Sandberg har avdekket ni justismord, og ikke en eneste gang er det noen som har sagt unnskyld. Den ydmykheten savner jeg.

– Harald Stanghelle skrev en kommentar da du ble arrestert i 2014, og stilte spørsmålet om du er virkelighetens Harry Hole. Er du det, Jensen?

– Jeg er en del av kulturen som ble etablert på 80-tallet. Da foregikk det mye, og folk var kreative. Det var det vi vokste inn i, og så fikk vi rammevilkår til å fortsette dette arbeidet. Åpnet du døra hos uropatruljen om morran, så var det som å komme inn i Jurassic Park. Folk ramla ut med øya fulle av søvn og håret til alle kanter. Folk lå på feltsenger eller sofaen og sov. De jobbet døgnet rundt, det var kulturen og det ga resultater. Den kulturen er så fremmed for det som eksisterer i dag. Men så kom det et regelverk etter hvert, som gjorde sitt til at det ble noen begrensninger, sier han, og humrer litt av det selv, før han fortsetter:

– Den tiden var unik og kommer aldri tilbake. Vi hadde sjefer som Knut, som turte å ta de vanskelige samtalene, og turte å gi deg armslag. Nå er dette overstyrt av et juristvelde som er helt, helt på trynet. Politidirektoratet består i dag av 1,5 millioners folk som har visjoner og tanker, hvor den eneste løsningen er mer folk og mer ressurser. Men det med nærhet til problemet, det å prate med folk, personkunnskap og det å slå til på rett tidspunkt som var metodikken vår, er fraværende. Vi kom ut av skyggen med et smell. De kriminelle visste aldri når vi slo til og vi ble oppfattet som en reel trussel for det kriminelle miljøet. Personlighetene som jobbet på uro var 50-kilosfolk med håret til alle kanter og som så ut som narkomane, og til kraftige kulestøter-typer. Vi hadde alle typer folk, og det var suksessfaktoren i gamle dager, og det hadde vært en suksessfaktor også i dag, mener jeg. Men nå er det overregulert av skuggeredde jurister, som har all makt. Og de som kommer under der, er pedantisk skolerte og har de riktige lederkursene og så rangeres de opp. Og de skal i hvert fall ikke være problematiske for systemet, for da får de ikke jobb. Det er blitt en homogen gruppe som ikke utfordrer systemet i det hele tatt.

I løpet av det to timer lange besøket sitter vi stort sett og lytter, og smetter inn noen spørsmål når det passer seg. Vi kommer ikke unna å spørre hva han tenker om at Gjermund Cappelen nylig ble løslatt.

– Det driter jeg i! Tidligere statsadvokat Siri Frigaard skrev en dreiebok om strafferabatt og farene ved dette. Det som skjedde rundt Cappelen er et eksempel på nettopp dette. Han hadde sin egen agenda, og driter i konsekvenser. Han var desperat etter å få goder. Da skal ikke politiet inngå noen avtaler eller forhandle med han, før man eventuelt får historien slik at den kan bli kontrollert. Dette skrev Siri Frigaard da vi var på uro, og det var vi som etablerte avtalen om strafferabatt i Norge. Falske anmeldelser, falske tilståelser var viktige tema som talte imot det med strafferabattbiten. Derfor må det være en utrolig kontroll av historien før man inngår en avtale. Når vi ser samtalene politiet hadde med Cappelen i fengselet på Ila, så fremstår det som et åpent sår. Det er brudd på alle instrukser, men påtalemyndighetene har ikke kompetanse til å forstå det, selv om det ble snakket dissekert om dette i retten. Men de burde forstått at det de så og hørte av avhørene med Cappelen var at han desperat forsøkte å prate seg til en avtale. Han gikk i forhandlingsmodus, og så biter politifolka på ­– og da bryter de regelverket. Cappelens anklager skal ligge der synlig og etterprøvbar, men det finnes ikke. Og her har spesialenheten gått i fella, og det er her riksadvokat Tor Aksel Busch unnlater å ta politiet i Asker og Bærum selv om de har brutt ordren hans. Men det er tydeligvis helt greit, for resultatet ble som det ble. Jeg har funnet møtereferat hvor det kommer tydelig frem at det ikke skulle inngås noen avtaler med Gjermund Cappelen, og dette ble sagt i retten også, og likevel har man lydopptak av at det skjer. Jeg blir helt matt av det.

– Er du bitter på Cappelen?

­– Ja, selvfølgelig er jeg bitter på han. Jeg prøver å ikke la hatet overta. Da blir jeg bare enda sjukere.

– Kan du love meg en ting, spør Knut.

­– Jeg kan ikke love noen noe, jeg.

– Du vet ikke hva du skal love meg, sier Knut, før Jensen avbryter han:

– Joda, det vet jeg.

– Hva da? ­

– Du sa det forrige gang også. Men dette svinger så jævlig, og systemet pisser på meg når jeg sitter på så mye dokumentasjon på at systemet er feil og det er blitt begått feil. Og denne feilen her kan ikke systemet ta på seg etter alle skandalene i politiet og rettsapparatet de siste årene – de tåler det ikke. Det eneste som gjelder for dem er å skadebegrense. Og det kan ta livet av meg til slutt.

Vi avslutter besøket med en tur på fengselscella hvor Eirik Jensen nå tilbringer bortimot all sin tid. Bare den høye fengselsmuren og litt skog ødelegger for utsikten ned til Bogeråsen. På veggene henger det kort, bilder av rottweileren hans og av han og kjæresten Ragna Lise Vikre sammen. I en grønn matkasse ligger det syltetøy, saft og tørrvarer.

Knut Holen og Erik Jensen klemmer hverandre når de tar avskjed.

– Jeg kommer og besøker deg igjen. Men du skjønner at jeg ikke kan komme hver 14. dag, sier Knut, og får et nikk til svar.

På vei ut av fengselet spør jeg Knut hva det var han ville at Eirik Jensen skulle love han. For en gangs skyld blir Knut lavmælt.

– Eirik har sagt han ikke orker å fullføre soningen om han føler han ikke kommer lengre med saken…

Jeg innrømmer at det første møtet var sterkt. Det var tøft for oss begge. Vi hadde en tåre i øyekroken begge to

Jeg legger hodet på blokka når jeg forteller min historie til Knut. Han vet ikke om den er sann, men den sjansen tar jeg