Rolfs eventyrlige reise til konsulatet

Da Rolf Olsen reiste fra Kongsvinger som 18-åring, hadde han aldri sett for seg at han ikke skulle vende hjem igjen. Nå har han bodd mesteparten av livet i Genève, hvor han de siste årene har vært Norges honorære generalkonsul.

På den ene kontorveggen i Genève henger et bilde av gamlebrua i Kongsvinger. Når Rolf Olsen flytter blikket fra PC-skjermen og titter ut av vinduet, så ser han rett på den 140 meter høye fontenen Jet dèau, som er ett av byens viktigste landemerker.

Kontrastene mellom Kongsvinger og Genève er store, men felles for byene er at de har stått sentralt i livet hans. Med årene har fotfestet blitt sterkere og sterkere i den sveitsiske storbyen, og Rolf innrømmer at det var litt sårt da han på en måte valgte ta et slags avskjed med barndomsbyen for noen år siden.

Gutten og Kongsvinger

– Jeg var veldig oppstemt da jeg overtok barndomshjemmet på Svenskehaugen da mamma kom på gamlehjem i 2007. Da følte jeg at jeg var hjemme på en måte. Men så ble jeg like deprimert da jeg skjønte at slik var det ikke. Jeg valgte å selge huset noen år senere fordi jeg innså at jeg sto med beina i to virkeligheter. Jeg bestemte meg for at i den siste fasen i livet skulle jeg være her i Genève. For det er her jeg har vært lengst i livet og tilhørt et miljø lengst. Jeg har jobben og barna mine her, og for meg er Genève hjemme nå, erkjenner han, før han er rask med å legge til:

– Men det er virkelig noe i det man sier om at du kan ta gutten ut av Kongsvinger, men ikke Kongsvinger ut av gutten!

Startet i journalistikken

Som unger flest var Rolf nysgjerrig og naiv – og ikke minst uredd. Dette var egenskaper som skulle bli helt avgjørende for hans eventyrlige jobbkarriere, som brakte han til helt andre steder i verden enn byen ved Glommas kne. I flere år reiste han over 200 døgn i året.

– Når jeg ser meg tilbake, så skjønner jeg kanskje ikke helt at jeg våget å ta alle jobbmulighetene jeg fikk. Om det skyldes at jeg var naiv eller uredd, er ikke lett å si. Men jeg var vel kanskje litt av begge deler, sier han til Mitt Kongsvinger.

Rolf var ikke mer enn 14-15 år da han begynte å jobbe som frilansjournalist i Østlendingen. Journalistikk var noe han hadde talent for og trivdes med. Han forteller at han tok veldig lett på skolen etter at journalistikken fanget han.

– Det var så gøy å jobbe, og da var det viktigere enn skolen for meg.

Som 18-åring fikk han jobb i informasjonstjenesten til Senterpartiets stortingsgruppe. Dette var mens Senterparti-legenden Johan J. Jakobsen – eller bare JJJ, som han ble kalt – ledet partiet.

Unge Olsen måtte etter hvert avtjene sin førstegangstjeneste. Det gjorde han som vernepliktig soldat i Forsvarsdepartementet.

Via Nationen

– Der jobbet jeg mye med Norges interesser mot Sovjetunionen og informasjonstjeneste innenfor dette feltet, og samtidig litt avanserte studier på hva russerne foretok seg i Norge. Dette var før Arne Treholt ble arrestert for å ha spionert for russerne, forklarer han.

Rolf var også innom redaktørjobben for Handikapnytt, før han ble vaktsjef i Nationen – noe som på sett og vis skulle bli helt avgjørende for fremtiden. Forgjengeren hans i den bondevennlige dagsavisen anbefalte han nemlig som informasjonssjef i Norge for det amerikanske datafirmaet Digital Equipment Corporation, som virkelig var en datagigant og et av USAs største selskaper på den tiden.

– Jeg fikk jobben i en alder av 24 år. Sånne muligheter får man ikke i dag, slår Rolf fast.

Den unge informasjonssjefen fra Kongsvinger imponerte amerikanerne umiddelbart. Det gikk nemlig ikke mange årene før det åpnet seg en jobb som informasjonssjef i Europa, og da ba de Rolf komme til Genève.

– Dette var i 1989, og det var da jeg flyttet til Sveits. Det betyr at jeg nå faktisk har bodd lengre i Sveits enn i Norge, konkluderer han.

Med ungt pågangsmot og en solid dose talent, fortsatte han å imponere sine amerikanske eiere, som etter hvert hentet han over dammen. De mente han var moden for enda større oppgaver. Rolf ble satt til å gjøre en omstrukturering av hele informasjonsvirksomheten til Digital på globalt plan.

– Det var nok høydepunktet i min profesjonelle karriere. Jeg var en 32 år gammel ustudert og optimistisk og glad gutt fra Kongsvinger, som fikk lov til å boltre meg i den absolutte verdensklasse innenfor informasjon og markedsføring. Det var en veldig fin tid, minnes han.

Rolf flyttet tilbake til Genève for å bli ansvarlig for selskapets totale kommunikasjon i Europa og til en plass i ledergruppen som da overså en virksomhet på mer enn 50 milliarder kroner.

Motorola og omstilling

– I den fasen var det mye krisehåndtering, og jeg bestemte meg for å slutte da jeg fikk et jobbtilbud fra Motorola, forteller Rolf, som var i Motorola i fire-fem år hvor han hadde ansvaret for markedsføring og kommunikasjon i Europa for et selskap med nærmere 150.000 ansatte på verdensbasis.

I likhet med Digital ble Motorola kjøpt opp, og etter fylte 40 år hadde han fått nok av å håndtere store omstillingsprosesser og masseoppsigelser.

– Samtidig hadde dette gitt meg masse nyttige erfaringer som jeg kunne bruke som konsulent. I 2001 fikk jeg et jobbtilbud fra Weber Shandwick, som er det største PR-byrået i verden i dag. Der jobbet jeg med store norske selskaper som Telenor, Yara og Statoil. Jeg ble administrerende direktør for Europa, Midt-Østen og Afrika, forteller han.

Med et bredt kontaktnett etter å ha jobbet med blant andre to av Amerikas Fortune 50 selskaper – altså to av Amerikas 50 største selskaper, og en rekke andre ledende selskaper i Weber Shandwick, valgte Rolf å starte for seg selv i 2009. Kommunikasjonsselskapet Leidar ble etablert, og han fikk ta med seg noen av de største kundene han jobbet med i Weber Shandwick – og sånn sett hadde et godt grunnlag for å etablere egen virksomhet.

Leidar og lange dager

– Reisen med Leidar har gått litt opp og ned, men det har vært mye gøy. Nå har vi kontorer i Oslo, London, Brussel, Genève og Dubai. Jeg er eneeier av Leidar på toppen, og har finansiert veksten selv. Det har vært min ambisjon å bygge et selskap som var lite, men kunne jobbe godt med internasjonale problemstillinger og internasjonale kunder. I den prosessen kjøpte vi Gandalf av min gode venn Vidar Julien, og vi hadde kontor på Kongsvinger før vi slo sammen kontoret med Oslo-kontoret. Det var ikke økonomi til å drive to kontorer, og akkurat det var en krevende periode selv om det var mange dyktige folk jeg har et godt forhold til fortsatt.

Rolf blir neppe fornærmet av å ikke bli omtalt som en ungkalv mer. Likevel jobber han fortsatt lengre dager enn de fleste. Minst 12 timers arbeidsdager er mer regelen enn unntaket. Han foreleser en del på universitet i Genève om krisekommunikasjon, og han trener store virksomheter i kommunikasjon.

– Det er så gøy å jobbe med fine, motiverte medarbeidere og kunder, nærmest unnskylder han seg for at han jobber så mye.

– Jeg reflekterer mye over at jeg er så heldig å få ha fått lov til å være med på en ekstrem lang reise. Både i antall år, og metaforisk i at det er et godt stykke fra Kongsvinger til Genève, hvis jeg skal være helt ærlig. Det undervurderte jeg nok litt da jeg forsøkte å kople sammen virksomheter i Kongsvinger og Dubai og andre steder. Det er andre innstillinger til å jobbe internasjonalt. Jeg sier ikke at det er bedre, men annerledes.

Gratisarbeider

For han ble hverdagen noe annerledes da han i 2017 ble utnevnt til honorær generalkonsul for Norge i Genève. Det er en rolle han har til han fyller 70.

– Embetet innebærer at jeg er norsk honorær generalkonsul i Genève og i det som er konton Vaud. Vi er tre norske konsuler i Sveits som sorterer under ambassaden i Bern. Jeg dekker den fransktalende delen av landet. I Genève har Norge en ambassadør til FN og en ambassadør til verdens handelsorganisasjon. Min oppgave er å ta meg av konsulære forhold. Dette er en honorar rolle, det vil si at jeg er en gratisarbeider. Det er noe man blir spurt om å gjøre, og blir utnevnt til fordi man er sett på som en som har ressurser med tanke på nettverk eller som den personen man er. Utnevnelsen er en prosess som ledes av ambassaden, og man blir utnevnt i statsråd.

Rolf skulle ønske foreldrene hans også fikk oppleve dette.

– Jeg vil lyve hvis jeg sier at jeg ikke har tenkt på at det hadde vært moro om mor og far hadde fått lov til å oppleve denne annerkjennelsen. Begge var gått bort da jeg fikk rollen. FN-ambassadøren sa at de som blir utnevnt til konsuler er folk som de stoler på – og da er det ekstra viktig å forvalte den tilliten på en skikkelig måte. Det er jo en ære å ha dette embetet.

Generalkonsulen forteller at embetet handler om å hjelpe folk som trenger bistand, og han mener det forplikter så sterkt at han forsøker alltid å være tilgjengelig.

Hytteaktuell

På grunn av pandemien har han ikke vært i Norge siden oktober i fjor. Ambisjonen er å besøke Norge fire-fem ganger i året. Pandemien traff for øvrig Rolf hardt, både som businessmann og han som menneske.

– Jeg ble utrolig dårlig i mai i fjor, og lå nesten to uker på intensiven på sykehuset her nede. Jeg ble plugget opp, hadde over 41 i feber. Det var så ille at jeg var nesten ved veis ende. Jeg vet ikke hvorfor, men ble skikkelig dårlig. Så covid har vært krevende for meg, både på grunn av at vi mistet mye business og at jeg ble skikkelig dårlig. Korona er ingen spøk, og det er helt tilfeldig hvem som blir hardt rammet, sier den eventyrlige nordmannen, som fortsatt drømmer seg tilbake til Kongsvinger, selv om han lukker døren for at han flytter tilbake.

– Nei, det vil nok ikke skje. Men selv om jeg ikke lenger sier at Kongsvinger er mitt hjem, så er jeg veldig opptatt av hva som skjer der. Jeg ser ikke bort fra at jeg med tiden kjøper meg en hytte, for jeg er stadig innom nettet og ser hva som er til salgs på Finnskogen.