Den gang Kongsvinger kuppet sykehuset
I disse dager feirer Kongsvinger sykehus 60 år. Etableringen på 60-tallet var slettes ikke smertefri. Det lå allerede et sykehus i Sør-Odal, men sterke krefter ønsket å sentralisere på Kongsvinger. Her er historien om det som i dag er en av byens viktigste arbeidsplasser.
Fortellingen starter før andre verdenskrig. Kongsvinger-regionen trengte et moderne sykehus og Sør-Odal sykehus – som opprinnelig var sykestuen «Christine og Marcus Moss’ Minde» – ønsket å bli interkommunalt sykehus med 70 senger. Fylkeslegen anbefalte en utvidelse allerede i 1939, men på grunn av krigen ble planene skrinlagt.
Doktor Trygve Gundahl var avgjørende for resultatet. Han flyttet til byen i 1919 som lege og ble etter hvert også medlem av bystyret og forstanderskapet til Vinger sparebank. I tillegg var han sterkt engasjert i speiderbevegelsen.
Etter krigen lanserte regjeringen en landsomfattende plan om utbygging av sykehus. Allerede i august 1945 var debatten i gang lokalt og året etter var det en regional konferanse der Gundahl tok talerstolen og mente at Sør-Odal nok hadde opparbeidet seg et moralsk krav på sjukehus, men at det måtte bygges for pasientenes skyld. Da måtte det ligge mer sentralt, og Kongsvinger var det naturlige valget.
Kongsvinger foretrukket
I 1948 var det fortsatt et flertall for Sør-Odal som lokasjon, men Kongsvinger hadde styrket sitt kandidatur. Gundahl satt i komiteen som presenterte utredning om nytt sykehus for fylket, og han vant frem. Kongsvinger ble foretrukket og i 1952 hadde kommunen sikret seg en tomt på Langeland.
Arkitektene Dagfinn Morseth og Mads Wiel Gedde ble bedt om å legge frem en generalplan. De hadde tidligere tegnet blant annet Lillestrøm kirke og Harstad rådhus. Året etter la de fram sine planer om et nytt sykehus på Kongsvinger for fylkestinget: et bygg med fire fløyer ut fra en hovedblokk på seks etasjer. Planene var en kirurgisk avdeling, medisinsk avdeling og en fødeavdeling med til sammen 160 senger.
I 1954 ble det arrangert nok en sykehuskonferanse på Skarnes. Diskusjonen gikk høyt, da det var besluttet å bygge et nytt sykehus på Kongsvinger. Prislappen var på 5,5 millioner kroner, men fylket var avventende med å bidra økonimisk. Samtidig la Sør-Odal frem en plan for å utvide sykehuset som lå der. Frontene var steile og Glåmdalen beskrev det som en uløselig floke.
Interkommunalt samarbeid
To år senere ble kommunene Brandval, Eidskog, Grue, Hof, Kongsvinger og Vinger enige om å opprette Glåmdal sykehuslag for å realisere Glåmdal sykehus – uten deltakelse fra Odals-kommunene. Sykehuset med tilhørende funksjonærboliger skulle koste 4,7 millioner kroner. Pengene skulle betales inn over seks år. Målet var at kommunene skulle bygge sykehuset, så skulle fylket overta driften etter hvert.
I 1958 døde arkitekt Morseth, men sykehusstyrets formann Dr. Gundahl forsikret Glåmdalens lesere at det ikke ville påvirke fremdriften for sykehuset som var under oppføring. Entreprenør Asbjørn Kloster Elverhøi – som blant annet bygget KOBBL-bygget og Rådhusteatret, fikk kontakt på grunnarbeidene, men etter hvert var det Øivind M. Fjeld som fikk kontrakten på å bygge selve sykehuset.
Hvor viktig sykehuset var viser en notis i Glåmdalen 20. november 1959: «I dag legges grunnsteinen ned ved Glåmdal Sykehus og vi er bedt om å formidle en henstilling til byens og byggebeltets befolkning om å markere dagen ved flagging».
Åpner dørene på gløtt
Utover sommeren 1962 nærmet det seg åpning og avisene var fulle av artikler om sykepleiere på opplæring og gaver til kunstverk. Den 28. august 1962 kom de første pasientene til Glåmdal sykehus. Det seks etasjer høye bygget hadde 120 senger. Formann i sykehuslagets styre Gunvald Kristiansen ønsket personalet velkommen i Rådhusets festsaler. På lederplass mente Glåmdalen at det var grunn til å ønske sykehuset velkommen med glede og forhåpninger.
«Sykehustanken er en lang og innviklet historie og det har stått mange slag og nappetak om den i fylkesting og kommunene. I flere år delte det distriktet i to,» skrev de og poengterte at på dette tidspunktet var det kun Sør-Odal som stod utenfor samarbeidet. Driftsbudsjettet var på 3,5 millioner kroner, noe som ble sammenlignet med et kommunebudsjett. Det var kalkulert med et underskudd på nesten 1,4 millioner kroner. Det for å ta vare på 2400 pasienter og utføre 1000 operasjoner.
Offisiell åpning i 1963
I mars året etter var det offisiell åpning ved daværende sosialminister Olav Gjærevoll. Det var en enkel markering med lunsj i Rådhuset. Ordfører i Vinger Aasmund Grimstad påpekte at det hadde tatt 20 år å få sykehuset bygd, og mente det ikke var kommunens eller distriktets økonomiske evne som skulle avgjøre om sykehusbygg ble reist i fremtiden.
De endelige byggeomkostningene var på 6,7 millioner kroner, men utstyr til blant annet røntgen og operasjonssaler og byggingen av 17 leiligheter, 53 hybler og tre overlegeboliger ga en sluttsum på 9,2 millioner.
Utvidelse til fylkessykehus
Behovet økte, og allerede i 1975 ble sykehuset utvidet, samtidig som det ble bestemt at det skulle hete Kongsvinger sykehus. Nå var hovedblokken på sju etasjer, og på toppen hadde hjelpepleierskolen sine lokaler. Totalt var det 311 stillinger ved sykehuset etter utvidelsen.
Da sykehuset hadde 25-årsjubileum i 1988 var det samtidig en feiring av 100 000 behandlede pasienter. Sosialminister Tove Strand Gerhardsen, selv fra Kongsvinger, var med på den høytidelige åpningen.
I dag er Kongsvinger sykehus en av byens viktigste arbeidsplasser og en trygghet for hele regionen. Overgangen fra Innlandet til Akershus førte til større pasientgrunnlag, og jubileet kan feires med visshet om at det forsatt vil være mange kamper å kjempe i fremtiden også. Dr. Gundahl har fått sitt minnesmerke i form av gaten som går fra Øvre Langelandsvei ned til sykehuset, selv om Dr. Gundahls vei bare heter sykehusbakken på folkemunne.
