Det moderne samfunnet og hunden

Dette leserinnlegget kommer med en bismak. Bismak, fordi jeg tenker at vårt moderne samfunn blir stadig fattigere og trangere. I stedet for å inkludere og tillate forskjeller, skal det begrenses og endres slik at alt skal passe inn i samme A4-standard. Alt blir så mye enklere, hvis alle tenker og mener det samme, tror man…

Når alle tenker likt, er det ingen som tenker – sa en gang Walter Lippmann – og jeg tenker at det er så sant som det er sagt, for vi mennesker har en tendens til å foretrekke det behagelige uten å tenke konsekvenser. Litt slik en flokk med reinsdyr tenker. Er den på vandring, går hele flokken over vidda. Men kommer de til et stup og førstemann går utfor, følger resten med uten at noen av dem tenker over konsekvensene.

Hvor kommer hunden inn i bildet?

Utviklingen går utrolig fort i våre dager. Så raskt at de vi deler denne planeten med, ikke henger med. Som menneske henger vi knapt nok med selv, men vi gjør et tappert forsøk.

Hunden er en av dem som ikke lenger passer inn i vårt moderne samfunn. Det er kanskje det dyret vi kan se det lettest på, siden det er den skapningen av en annen art som lever tettest på og er avhengig av oss.

Hunden har ikke klart å tilpasse seg vårt stadig økende tidspress og endrede levemåte. Stadig flere opplever at hundene blir «problemhunder». Deres naturlige instinkter, som for eksempel jakt og vokt, byr stadig oftere på problemer. Dette fordi vårt behov som menneske har endret seg i takt med den utviklingen vi villig eller motvillig har blitt en del av.

Løsningen er enkel, og følger et velkjent militært mønster: Dersom kartet ikke stemmer med terrenget, så endrer vi terrenget, til det stemmer med kartet. I dette tilfellet er mennesket kartet og hunden terrenget.

Skape en moderne hund

Det moderne samfunnet kommer til å trenge en annen type hund, og endringen er allerede godt i gang. Den moderne hunden skal være mindre aggressiv, ha mindre jakt og vokter instinkt, ha høyere toleranse for ytre påvirkninger fra mennesker og miljø og gjerne ha et utseende som passer inn i tiden vi lever i, slik at hundene får rask omsetning i markedet og pengene kommer inn på konto. Altså, det jobbes iherdig med å «endre terrenget».

Men er dette riktig vei å gå? Er dette etisk riktig å gjøre ovenfor hundene? Skape en viljeløs «gjenstand» fremfor å akseptere et levende vesen med alle sine feil og mangler – en perfekt ufullkommenhet?

Hva skjedde med «kartet»?

Ett eller annet sted på veien føler jeg at viljen til å ta tak i kartet og endre dette (altså rette fokuset inn på å jobbe med mennesket) slik at det nok en gang stemmer med terrenget, forsvant. Hvor ble det av kunnskapen man en gang satt på når det kommer til hund? Hva skjedde med tanken om at hunder er levende vesener som fullt ut er kapable til å operere på egenhånd og gjøre selvstendige valg?

Her tror jeg visse influensere har spilt en stor rolle. Folk som går foran og viser frem sine «søte» veskehunder – hunder som er lært hjelpesløse, plassert i ei veske av dyr kvalitet og dollet opp i «hu’e og ræva» og postet an mass på sosiale medier.

Likeledes tror jeg at «innføringen» av den såkalte «nulltoleranse for bitt» var med på å fjerne respekten for hunder og deres grenser. Min oppfatning er at denne nulltoleransen har ført til at vi mener vi kan behandle hundene akkurat som det passer oss og de skal tåle dette uten å avgi noen form for reaksjoner.

Jeg har hatt hund hele livet. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg verdsetter og respekterer hunder like høyt som mennesker, og forsøker etter beste evne å behandle hundene der etter. Noe av det første jeg fikk lære meg som liten guttunge, var å respektere hunders grenser.

Beskjeden var klar og tydelig: Hold deg borte fra den hunden, hvis du ikke vil bli bitt. Den hunden er farlig! Blir du bitt, får du skylde deg sjøl – ikke komme her å klage etterpå, nå har du blitt advart! Selvsagt klarte jeg ikke å holde meg borte, og det hendte mer enn en gang at jeg ble bitt.

Visst f..n gjorde det vondt, men jeg hadde blitt advart på forhånd, og hadde ikke noe å klage over i etterkant. Mitt valg, og konsekvensen ble der etter. Learning by doing, noe jeg mener var en god skole å gå, sett i etterpåklokskapens lys.

Vi må tilpasse kartet etter terrenget – ikke motsatt…

Etter min oppfatning bør vi heller gå tilbake til det jeg mener handler om å respektere hundene for hva dem er. VI har ikke behov for å skulle påtvinge våre meninger på hundene. Det handler om å skape et samarbeid og et rom som hundene kan leve i og utfolde seg naturlig, som de dyrene de er.

Vi må ha i bakhode at alle – absolutt ALLE – hunder kan og vil bite gitt at de havner i en situasjon som tilsier at de føler seg tilstrekkelig presset. Det finnes bare en 100 prosent måte å unngå å bli bitt av hund, hold avstand.

Det er ikke alltid lett om man selv har hund i hus, men da er det viktig å ha klare regler. Hunder er ikke kosebamser (uansett rase) som skal klatres på, klemmes hardt eller dras i pelsen. Begynn allerede med spebarn så fort de begynner å krabbe. Beveger barnet seg mot hunden, gå å ta barnet vekk fra hunden. Barnet skal ikke bruke hunden som klatrestativ eller kosepute. Å fjerne barnet fra hunden er ikke det samme som å la oss dominere av hunden.

Vi skaper det rommet hunden trenger for å føle seg trygg rundt barn, og barnet lære at dersom jeg krabber mot hunden kommer mor eller far og fjerner meg – learning by doing i praksis. Barn og hund skal heller aldri være sammen alene og uten tilsyn. Det er en HELT ufravikelig regel.

Etter hvert som barnet blir eldre og forstår mer, kan man heller lære barn hva de kan få lov til å gjøre sammen med hundene. Morsomme aktiviteter som er relasjonsbyggende mellom dem.

Dersom man ikke selv har hund i hus, mener jeg at det viktigste en kan lære barn er å aldri gå bort til fremmede hunder

Dersom man ikke selv har hund i hus, mener jeg at det viktigste en kan lære barn er å aldri gå bort til fremmede hunder. Her er den ufravikelige regelen at man alltid skal spørre eier eller hundelufter om å få hilse.

Akkurat dette er noe jeg forsøker å jobbe proaktivt med, og er en av hovedgrunnene til at jeg legger så mange turer med hund jeg kan forbi skoler og barnehager. Titt og ofte kommer barna løpende opp til gjerdet og vil klappe og kose på hunden, hvilket de ikke får lov til, naturligvis. Men det gir meg en gylden mulighet til å stoppe opp og takke dem for at de spør om å få lov, og så fortelle dem om hvorfor jeg har de reglene jeg har når det kommer til barn og hund. Barn er fantastiske, og aksepterer – når jeg tar meg tid til å forklare. Neste gang jeg passerer, blir alt mer naturlig, både for barn og hund.

Jeg tenker også at dette er en gylden mulighet for de som jobber i barnehage og skole til å lære barn om at man aldri skal gå bort til fremmede hunder – at de som holder avstand, blir heller aldri bitt.

En annen måte jeg jobber med dette på, er å tilby et gratis foredrag for skoler om barn og hund, et foredrag som barna selv har vært med å utforme. Jeg tenker at dersom den informasjonen jeg kommer med her kan bidra til at et barn ikke blir bitt eller at en hund unngår å havne i en posisjon som gjør at den føler at den må bite – så har foredraget gjort jobben sin, og det vil for meg være den aller beste betalingen jeg kan få.

I stede for å skulle skape hunder som er like viljeløse som teddybjørner, mener jeg at man heller må opplyse folk om hva en hund i virkeligheten er og hva som kan skje om man ikke respekterer hunden. Jo tidligere man starter med denne opplæringen, jo bedre vil det bli både for mennesker og hunder.

Tilpass kartet etter terrenget – ikke motsatt. Verre er det ikke.