En 60-åring på god bedring – selv om Kongsvinger-pasienten ikke er helt friskmeldt
Pasienten fyller 60 år i dag. Det har vært 60 år med mye tøffe tak, der diagnosene innimellom har vært nedslående og alarmerende. Denne pasienten var i ferd med å få et svært redusert liv. Det kunne vært en jubilant som så vidt ble holdt i live med kunstig ånderett. Medisinen som ble foreskrevet i februar for tre år siden ble redningen. Derfor er det i optimismens og gledens tegn pasienten Kongsvinger Sykehus fredag feirer sin 60-årsdag.
Hadde denne pasienten i dag vært en del av Sykehus Innlandet er jeg sikker på at prognosene hadde vært særdeles deprimerende og skremmende. For det har slettes ikke manglet på faretegn gjennom årene. Medisinen som holder godt liv i denne pasienten heter Nordbyhagen – de fleste av oss kaller resepten for Ahus.
Da denne byen i 1963 fikk sitt etterlengtede nye sykehus var det som erstatning for hva som fra før fantes på Skotterud og Skarnes. Et andre byggetrinn med til sammen 220 senger sto ferdig i 1975/76. Sykehuset har på mange måter vært sentralt i det som har formet byen i årene etterpå.
Derfor har det tidvis vekket småbyens innbyggere og skapt harme at sykehusets helse ble satt på spill av ulike politiske begrunnelser.
På begynnelsen av 90-tallet sto det flere mennesker og dannet en fysisk ring rundt sykehuset enn de 3500 tilskuerne som var og så KIL på Gjemselund denne uka.
Den gang møtte innbyggerne på avisa Glåmdalens oppfordring opp for å vise fylkesledelsen på Hamar at de fikk holde fingrene unna våre lokale sykehus-senger. Opp gjennom årene har det vært mange mørke sykehus-skyer lokalt i et stadig skiftende hele-system, der vi stadig fikk føle på den ulogiske fylkesinndelingen. Det ble tatt mange lokale fighter i kampen for å beholde vårt lokale sykehustilbud.
Mange så hvor dette bar.
Med stadig knappere rammer opplevde Kongsvinger år etter år krav til kutt og nedskjæringer. Mange så hvor dette bar.
Det ble mange møter og mange utredninger på veien. Den viktigste kom gjennom en vurderingsrapport nedsatt i 2016 som skulle se på framtidig organisering i helseforetaket. I den brede utredningsgruppa satt det flere lokale representanter som lenge hadde jobbet for en bedret helse for Kongsvinger Sykehus. De bidro alle for at tankene om en annen tilhørighet enn til Innlandet stadig vokste fram. Inntrykk gjorde det også at samtlige ordførere i regionen uavhengig av parti-tilhørighet samlet seg i et offentlig krav-innlegg om at Kongsvinger måtte slippe unna det stadig mer betente forholdet til styret for Sykehuset Innlandet.
Der var krangelen allerede i gang om framtidas organisering med bygging av et nytt sentralsykehus. Det var ille nok når Hamar, Gjøvik, Lillehammer og Elverum skulle dele en for liten sykehuskake. Da var det tydelig at utkanter som oss fikk nøye oss med smuler og tomme fat når godene skulle fordeles.
Sykehus har alltid også vært politikk uavhengig av organiseringen av våre helseforetak. Derfor måtte det en handlende Helseminister til for at de lokale ropene om hjelp kunne bli hørt. Høyres Bent Høie fikk fortjent den æren da han i 2017 tvangs-besluttet at Kongsvinger skulle overføres til Nordbyhagen. Men mange andre fortjener også honnør for at det kom dit. Noen av de lokale debattene viste at dette var et betent tema, der det skapte vondt blod om noen ble nevnt eller andre glemt for å få æren for at overgangen lykkes til slutt.
To år senere var Kongsvinger endelig ute av Innlandets viderverdigheter, som i alle årene etterpå har fortsatt å krangle om lokalisering. Om det skulle ende med et gigantsykehus på Moelv til slutt ville mulighetene til at denne byen skulle opprettholde et fullverdig sykehustilbud vært minimale.
Fortsatt har neppe nyorganiseringen gått seg helt til, men de store behovene folkerike Nordbyhagen skal tilfredsstille gir dagens 60-åring mye framtidshåp. Kongsvinger har fått beholde både sin akuttfunksjon og ikke minst et rosende omtalt fødetilbud. Dermed vil byens største arbeidsplass forbli en av de viktigste vi faktisk har. Og med gode framtids-prognoser om et langt liv er det håp om at vårt lokale sykehus blir et attraktivt sted også for de gode ekspertene som vil holde denne pasienten i vigør i mange år framover.
Resepten som ble foreskrevet av ledelsen i Innlandet ville garantert ha ført til en sakte død.
