En kommunal Lotto-virksomhet

Kongsvinger kommune driver sin egen lille form for Lotto-virksomhet for tiden. I Rådhuset har administrasjonen funnet ut at bruk av offentlighets-loven kan gjøres til et spill. I sin forunderlige omgang med offentlighetens tilgang er det rene Lotto rekker på hva vi skal få vite om kommunal saksgang. Vi har ikke for vane å be om utvidet kommunalt byråkrati. Men nå synes behovet prekært for å få ansatt en kommunikasjons-ansvarlig med kompetanse på både kommunikasjon og bruk av offentlighetsloven.

Loven er temmelig streng og omfattende for hva offentlige virksomheter kan bedrive av noen form for virksomhet som unntas fra mulighetene media og folk flest gis innsyn i av enkeltsaker. Listen er i ferd med å bli lang over saker administrasjonen i Teglehuset mener vi andre ikke skal vite særlig om, og som forsøkes gjemt bak formuleringen «unntatt offentlighet». Begge byens lokalaviser har en god stund vært iherdige med å kreve innsyn i mange saker, og påfallende mange ganger har kravene blitt innfridd – gjerne med Statsforvalteren som ankeinstans til den kommunale hemmelighetsiveren. På toppen av det hele har byråkratene innrømmet bruk av feil lovanvendelse når de har unntatt saker for offentligheten. Det er rett ut pinlig.

Den siste føljetongen av kommunal lovverks-tipping er saken omkring framlagte planer om hotellutbygging ved Vinger hotell. I planutvalgsmøte i desember ble visstnok spennende og store hotellplaner lagt fram for politikerne. I saksdokumentene stemplet som hemmelige. Begge lokalavisene reagerte med å framsette krav om innsyn.

Mitt Kongsvinger avslørte at Martin Steinbekken, enhetsleder areal og byutvikling, presenterte planene for Vinger hotell i planutvalget. Det fant kommuneadministrasjonen ut de ville tilbakevise, og uttalte til Glåmdalen at det var «slett ikke administrasjonen, men en representant for prosjektet som presenterte» planene. Senere har kommunen innrømmet at Mitt Kongsvinger hadde rett likevel. Det var Steinbekken som presenterte planene.

Begge lokalavisene har reagert med å framsette krav om innsyn. I sitt forunderlige forsøk på hemmeligholdelse er det på veien som nevnt også endret seg om det var kommunen selv eller investorer som orienterte. Fortsatt er det tåkelagt hvilken begrunnelse kommunen mener å ha funnet som skulle tilsi at denne orienteringen ikke skulle tåle offentlighetens innsyn. Kommunen nektet avisene innsyn, og saken er dermed klaget inn for Statsforvalteren. Spekulasjonene om at planene var et forsøk på å svekke argumentene for sentrumshotellet, har det kommunale hemmelighets-spillet selv bidratt sterkt til.

Kommunen har brutt loven når de har lukket møter for offentligheten. De har hoppet bukk over at dette er politikerne som eventuelt skal vedta at møter skal lukkes. I Kongsvinger er det administrasjonen som har bestemt dette. Det er i seg selv et alvorlig overtramp. I dagens nye omtale av hotell-saken innrømmer kommune-sjefen at de har beklaget dette ovenfor Statsforvalteren. Pinlighetene fortsetter altså.

I sine mange uklare forsøk på å benytte «unntatt offentlighet», er det også en haug av saker og vonde eksempler på at kommunen går seg fullstendig vill i et mange av sakene de prøver å kommunisere utad. Det er nok å minne om den famøse kunstgress-saken på Gjemselund. Vondt ble til verre da kommune-ledelsen skulle forklare utad underveis om utviklingen av den betente brannstasjon-utbyggingen. Det forunderlige engasjementet av NAV-sjefen som midlertidig HR-sjef ble heller ingen kommunikasjonsvinner.

Selv ikke en hyggelig informasjon om at kommunen skal dele ut sine Kulturpriser klarte kommunen å håndtere så prisvinnerne fikk en fortjent oppmerksomhet. Vanen med å holde det meste unna offentligheten er kanskje grunnen til at selv en slik begivenhet ikke ble nevnt fra kommunens side.

Det virker som kommunen bedriver kommunikasjon på rene innfallsmetoder

I det hele tatt virker det som den kommunale ledelsen bedriver kommunikasjon på rene innfallsmetoder uten mål og mening. Kommunen har lenge nok slitt med et frynsete rykte i flere saker, og burde ha en opplagt grunn til å se med alvor på sin kontakt med omverden for å kunne bedre på et negativt image.

I dagens kommunale ledelse finnes det opplagt alvorlige hull i kompetansen rundt faget kommunikasjon. Når en stadig pakker vriene saker inn i en hemmelig innpakning som skal forhindre innsyn, tyder det på at noen tror det kan spilles Lotto om hvordan loven om offentlighet skal brukes.

Det kan være nødvendig å minne om at det faktisk er noen svært få grunner til at noen offentlig instans skal nekte allmenheten å få vite hva de bedriver.

Kanskje også er det snart på tide at også politikerne stiller noen spørsmål rundt alt dette hemmelighetskremmeriet og om alt som i denne kommunen synes å måtte behandles bak lukkede dører. Og at det faktisk er politikerne selv som skal vedta om det skal behandles uten offentlighetens tilgang.