Utfordrende adferd – hvordan jobber vi med det?

Bakgrunnen for dette leserinnlegget er at jeg ble vist en video av en hund som hadde store problemer med å passere andre hunder.

For å få bukt med problemet, hadde hundeeier kontaktet en profesjonell hundetrener for å få hjelp. Hadde hunden vært av en liten eller medium størrelse hadde kanskje ikke problemet vært så stort, men videoen er av en såkalt farlig rase, en Rotweiler.

Hunden i videoen er påført grime, det brukes kort bånd, harde rykk, skarpe kommandoer og når dette ikke når inn, kommer kne og bein i bruk. Hunden skal tvinges til å høre, koste hva det koste vil. I dette tilfellet, fikk hunden (som så ofte i lignende tilfeller) betale den ultimate prisen. Den ble stemplet som farlig og avlivet, da den ikke ville innordne seg etter korrigeringene som ble gjort.

Nå skal ikke jeg kritisere hundetreneren for å gjøre det som har blitt gjort, vedkommende har gjort det som har blitt lært bort der hvor vedkommende tok sin utdanning. Jeg ville antagelig gjort det samme, om jeg trodde at det jeg hadde lært var det rette.

Det jeg finner skremmende, er at det finnes steder som fortsatt lærer bort disse teknikkene som de eneste rette. Som fortsatt lever i villfarelsen om at hunder er flokkdyr og må ha en bestemt og fast leder, en alfa i flokken. Vil ikke hunden høre, trenger den bare en fastere hånd. Fungerer ikke det, er det bare å avlive, det er hunder nok å ta av – hunder kommer, hunder går.

På den andre siden, skal jeg heller ikke kritisere hundens eier. I sin desperasjon etter å få hjelp med et problem som vedkommende selv ikke klarte å håndtere, ble en som utgir seg for å være profesjonell hundetrener kontaktet. Det er hundeeier selv som filmer, og filmen ble i etterkant videresendt noen andre for å få et annet synspunkt på behandlingen – og det var slik videoen (mot eiers vilje) ble offentligjort på sosiale medier. Jeg tenker hundeeier har fått nok straff og tyn for sitt valg av hundetrener og at det valget endte katastrofalt.

En holdningsendring må til

For noen dager siden var jeg ute i hundeluftetjenesten, hvor jeg i dette tilfelle jobbet med sosialisering av to hunder som var ukjent for hverandre. Fokus ligger på å skape gode relasjoner dem imellom. Den ene av disse er fin og rolig sammen med andre hunder mens den andre er noe usikker og kan synes andre hunder er ubehagelige. Et sted på runden, slipper en hundeeier sin hund løs, slik at den skal få komme bort til oss for å hilse.

Jeg får avverget situasjonen ved å be hundeeier få sin hund inn igjen, slik at det ikke blir en mer ubehagelig opplevelse for den usikre hunden enn høyst nødvendig.

Eieren som slapp sin hund løs, mente at det bare var å ta hunden i nakken og lære den å oppføre seg når den møtte andre hunder.

Jeg skal innrømme at også jeg hadde den holdningen en gang i tiden. Men – tidene forandrer seg og jeg tenker at man må følge med i utviklingen, ikke gjemme seg bak det at man har vært hundeeier hele livet, og derfor kan hund.

Studier og forskning på området hund avdekker stadig nye og interessante ting, så det gjelder hele tiden å være oppdatert og sulten på å lære nytt. Jeg tenker at dette gjelder enten det er hundeeier eller hundetrener det er snakk om. Det er bare på den måten vi kan snu gamle holdninger. Første bud når det kommer til det å jobbe med hund og adferdsutfordringer, er derfor å legge bort gamle holdninger og myter, og det gjennom å oppdatere seg.

Skal en velge en hundertrener til å jobbe med adferdsutfordringer?

Slik jeg ser det – nei. En hundetrener er en som lærer deg og hunden din hvordan gå spor eller drive med en eller annen form for hundesport. Det er som regel her en hundetreners fokus ligger og ikke på adferd. Adferd kan ikke «trenes» inn, den må formes over tid. La hunden få bruke tid på å forstå hva vi ønsker av den, ikke forsøke å «banke» det inn i skallen på den.

Jeg mener derfor at man ikke skal la seg blende av vakre ord om hva personer har oppnådd i lydighetsringen eller på andre treningsområder. Ja, det er ingen tvil om at vedkommende kan hund og hundetrening, men kan de adferd?

Selv blant adferdskonsulenter er det feller å gå i. Det er fortsatt de som jobber etter at hunden er direkte nedstammet fra ulven, og derfor skal de behandles der etter. Evolusjonen har vært inne i bildet og skapt ulven om til å bli en hund. Dersom en hundetrener eller adferdskonsulent hevder at man må benytte verktøy som strupehalsbånd, kort lenke, munnkurv eller andre remedier for å få bukt med utfordringene, da er min påstand at disse ikke er oppdatert på de nyeste metodene og man skal velge noen andre. Bruk tid, still spørsmål om treningsmetoder og bakgrunn vedkommende har for å jobbe med adferd. Andre bud for adferdsutfordringer med hund: Vær kritisk, kun det beste er godt nok for din hund!

Metodene som benyttes

Innledningsvis beskrev jeg metoder og holdninger som baserer seg på aversiver som straff, tvang og frykt for å få hunden til å høre. Grunnen til at mange tyr til dette, er fordi det i de fleste tilfellen virker. Der det ikke virker, blir hunden stemplet som farlig og avlivet. Men, hvorfor virker det? Vel, en trenger strengt tatt ikke gå lenger enn seg selv. Du legger ikke hånden på kokeplata om man vet at du brenner deg. Vi unnlater å gjøre handlingen, fordi vi vet at det kommer til å gjøre vondt. Det samme gjelder for hundene. De styrer unna, for å unngå ubehaget. Problemet da er at man gjerne får en hund som tar ut frustrasjonen på andre områder, og så kommer man inn i en vond sirkel hvor hunden blir straffet for det ene etter det andre.

En annen ting er at det å påføre ubehag i en situasjon som i utgangspunktet er ubehagelig for hunden, bare vil forsterke den adferden vi ønsker å fjerne. Dette ser jeg gang etter gang med de hundene og eierne jeg jobber med. Og igjen – jeg er ikke ute etter å kritisere hundeeiere – jeg har full forståelse for den frustrasjonen hundeeiere opplever med adferdsutfordringer og at de derfor tester ut både det ene og det andre etter tips fra alt fra naboen som har vært hundeeier i 65 år til hundetrenere i forskjellige kategorier.

De mest effektive metodene jeg har kommet over når det kommer til å jobbe med adferdsutfordringer er: – Holde kjeft – rett og slett slutte å snakke til eller kommandere hunden – Bruke hundens eget språk – Ikke bli med på hundens energinivå, men forholde meg rolig selv om hunden er i ferd med å «poppe en sikring». – Være tålmodig, ikke legge lista for høyt, men skape delmål under veis for å nå det endelige målet og la hunden få lov til å bruke den tiden den trenger. – Være ydmyk nok til å forstå at jeg som adferdskonsulent (eller hundetrener for den saks skyld) er en fremmed for hunden. Jeg har derfor ingen tillit hos den. Dersom jeg som fremmed person skal begynne å påføre hunden ubehag i en situasjon den finner ubehagelig – hva blir da hundens oppfatning av fremmede? Vil vi ikke da bare påføre hunden en ytterligere ubehagelig situasjon? At fremmede mennesker betyr ubehag og en risiko for å bli straffet? – Men det aller viktigste av alt: Er hunden frisk? Det hevdes at 80(!)% av alle adferdsutfordringer har utgangspunkt i en eller annen form for smerte. Skal vi da begynne å påføre hunden enda mer smerte ved å korrigere gjennom napping i strupehalsbånd eller ved å bruke beina? Hvordan vil hunden da oppleve situasjonen den står oppe i?

Jeg har med tiden lært meg å lese hundens små signaler som forteller meg om den har en eller annen form for smerte. Hunder er gode til å skjule, men hvis man vet hva man skal se etter, viser de det ganske greit.

Jeg jobber aldri adferd med en hund uten at jeg først har evaluert den for et eventuelt smertebilde. Finner jeg smerter, stivhet, ømhet, er dette noe som må tas tak i. Jeg henviser derfor alltid videre til fagpersoner som veterinær eller fysioterapeut/kiropraktor før jeg jobber videre med hunden.

Kort oppsummert: Har du en hund med adferdsutfordringer og trenger hjelp – vær kritisk til hvem du velger. Hunder har utfordringer av en grunn, finn ut HVORFOR, og finn noen som er oppdatert på hva de driver med som kan hjelpe deg. Still spørsmål om metoder som benyttes, og er svaret å benytte seg metoder som beskrevet i dette innlegget, uten å ha nevnt noe som helst om en evaluering som kan avdekke et eventuelt smertebilde, ja da er etter min mening valget enkelt: STYR UNNA! Som sagt tidligere – kun det beste er godt nok for din hund!