Demens sett fra utsiden

Boka til Freddy Kjensmo «Må lære meg å melke kuer» er basert på hvordan han som pårørende fikk et nært forhold til demens. Mens Kjensmo som jobber som var i Oslo, bodde faren på Hov bofellesskap på Kongsvinger.

Det er mange i Norge som har møtt på demens som pårørende. Følelsen av å miste en person litt og litt. Plutselig husker hen ikke navnet ditt når du kommer på besøk. Andre ganger er personen helt til stede. Akkurat som om ingenting har forandret seg. Det er ingen lett følelse å kjenne, eller møte på som pårørende. Da Freddy Kjensmo sin far fikk diagnosen demens, fikk også han kjenne på hvordan det var å ha et tett forhold til en dement.

Som pårørende tok et klart standpunkt i hvordan han skulle håndtere sykdommen. Og da jobben hans er humorist, forfatter og foredragsholder til daglig tok han i bruk sine litt mer kreative sider for å få en hverdag som gjorde det lettere for han selv, og ikke minst sin far.

– For meg var det viktig at sykdommen er ikke noe jeg får gjort noe med. Det må jeg akseptere, og det er livets realiteter. Da ville jeg heller gjøre noe med det jeg kunne gjøre noe med, nemlig å bruke min energi til å gjøre dagene hans så bra som mulig.

– Jobben min er å komme på rare ting, så jeg brukte min kunstneriske kreativitet til finne opp en praktisk fyr som kunne hjelpe faren min.

Denne praktiske fyren fikk navnet Tom Arne. En mann som passer lastebilene til Kjensmos far. Tom Arne er tryggheten selv, så lenge han er på jobb går alt fint. Selv om han ikke er en virkelig person forteller Kjensmo at han ble en viktig person i livet til forfatteren.

– Både de som har lest boka, de på aldershjemmet og egentlig meg selv har jo blitt glad i Tom Arne, det er nesten jeg savner han rundt middagsbordet på julaften.

Ideen for å skrive en bok forteller han at han ikke har fått fra noen utenifra, men heller at han ble inspirert av hvordan sykdommen kunne påvirke en person.

– Jeg skriver jo og holder på med historier, og da jeg så hvordan dette med hvordan demens utvikler seg med hvor rart det er, hvor mye som forandrer seg både hos den som er syk og mine holdninger til en far jeg har hatt hele livet. Alt blir på en måte litt snudd på hodet.

Kjensmo var pårørende en god stund før boka ble påbegynt. Han forteller at han begynte å skrive boka i mars 2022 og holdt på med skrivingen ut året for utenom en pause i jula. Da han begynte igjen i januar så begynte den populære serien «Demenskoret» og vises for norske TV-seere. Kjensmo bestemte seg for å ikke se den populære serien.

– Da var jo demens skikkelig på dagsorden, men jeg valgte bevisst å ikke se serien for å ikke bli påvirket.

– Det er vel fint at det kommer slike historier om demens frem i lyset?

– Ja, absolutt. Det at det er med litt gode ting slik som humor og kjærlighet gjør at det kanskje ikke blir så farlig å snakke om. For demens er for flere en sykdom som bærer mye skam, og det er ikke nødvendigvis noe man vil snakke om. Det er veldig mange pårørende som synes det er vanskelig å forholde til seg og «miste» en person de er glad i.

Essaysamling

«Må lære meg å melke kuer» er en essaysamling med historier fra Kjensmo sine opplevelser som pårørende. Som leser blir vi tatt med gjennom en rekke små fortellinger. Stadig bytter vi dager med nye fortellinger. Et virkemiddel som gir oss som leser innblikk i nettopp hvordan hver dag kan være så forskjellig i møte med demens. For forfatteren var det et bevisst valg å skrive boka i den sjangeren.

– Jeg visste at dette ikke skulle være noe til en scene. Dette var noe som skulle fungere i bokform, og da satt jeg meg bestemt med noen ting. Det skulle være virkelighetsnært, det skulle være så ærlig som mulig, det skulle være med respekt. Til slutt skulle det være personlig, men ikke privat, derfor har jeg blant annet ikke brukt navnet til faren min.

For mange som er pårørende til en som er dement kan det være en frustrerende periode. Kjensmo har gjennom sin bok vist hvordan han har håndtert det for det meste med sine kreative metoder. Som nevnt forteller han hvordan han hele tiden hadde et syn hvor sykdommen ikke var noe han kunne gjøre noe med. Allikevel slipper han oss inn i et kapittel for å vise at det er en vanskelig sykdom å håndtere.

– Selvfølgelig er jeg et menneske som alle andre, og man har forskjellige følelser. Noe av grunnen til at jeg tok med kapittelet er jo nettopp på grunn av jeg har også hatt mine tanker og runder med frustrasjon. Derimot så kan jo ikke han noe for det, min far er ikke skyld i dette.

Han håper at boka vil gi muligheter for folk til å få nye tanker om hvordan man skal møte demens som pårørende, og er klar på at det er viktig å dele historier. Det mener Kjensmo ikke bare gjør det lettere å møte demens, men også at det blir mer åpent for å snakke om det.

– Jeg har fått tilbakemeldinger fra flere hvor de sier at de kjenner seg så igjen fra det som står i boka.

– Min erfaring er at om man deler det man har vært igjennom selv blir det ofte ting litt mindre skremmende for andre. Jeg lærte en ganga at delt smerte er halvert smerte, og delt glede er dobbelt glede. Det hjelper ofte å ikke føle seg helt alene.