Byens eget orkester

Tre dirigenter og flere generasjoner dedikerte musikere utgjør historien bak Kongsvinger orkesterforening. De spilte under de store anledningene, men vel så viktig var den sosiale møteplassen for både lokale og tilflyttere gjennom nærmere 70 år.

Det må ha vært litt av et syn, medlemmene i Kongsvinger orkesterforening som etter arbeidsdagens slutt gikk hjem, spiste litt og tok med seg instrumentet for å møtes til øving. Noen jobbet på jernbanen, andre i sparebanken. Det var bakere, lærere, butikkeiere og malere. Alle med en felles interesse for klassisk musikk og et ønske om å frembringe vakre toner i fellesskap.

Kongsvinger begynte som en militærleir på 1600-tallet, da tamburer og fløytespillere fulgte vaktmannskapet gjennom gatene. Hos de rike familiene i Leiren lærte barna å spille piano og strykeinstrumenter, som Erika Lie og Dagny Juel. Ole Bull spilte konsert i Kongsvinger, og da prost Rynning ble begravet i 1865, fremførte den lokale sangforeningen tekster av Jonas Lie under ledelse av lærer Erik Jensen. Musikken var definitivt til stede.

Den første dirigenten

Vinger kirke fikk sitt første orgel i 1839, da lærer Gunnar Johnsen Bonnerud bygde et. Han var organist i over 50 år før sønnen Ole tok over i 1890. Adolf Gustavsen var ikke førstevalget da Ole Bonnerud pensjonerte seg i 1921, men det var han som fikk jobben. Gustavsen ble født i Tvedestrand og var på begynnelsen av 20-tallet organist i Røros. Ansettelsen skulle vise seg å være et lykketreff for musikklivet i kjøpstaden.

Vinteren 1914-15 hadde boktrykker Jens Christian Jensen samlet en gjeng amatørmusikere til en kvartett. Ikke lenge etter kom lærer Jørgen Dale til byen, og snart ble musikerne tilknyttet bondeungdomslaget. Jensen var tidlig i 50-årene da han gikk bort, og hans musikervenner spilte i begravelsen. Det samme gjorde den nye organisten i Vinger kirke.

Gustavsen ble raskt en del av musikklivet i den lille byen. Han hadde lagt merke til musikerne som spilte i Jensens begravelse og var opptatt av å få musikalske opplevelser ut til alle. Han var dessuten en dedikert musiker, som håndterte flere instrumenter. Slik fikk Kongsvinger både orkesterforening og mannskor på samme tid.

Øvelser i rådhuset

Den nye orkesterforeningen hadde en kjerne av dyktige og rutinerte amatørmusikere. Noen av dem var kinomusikere frem til slutten av 20-tallet, da stumfilmen gradvis forsvant. Et bilde fra midten av 20-tallet viser 15 musikere, tolv menn og tre damer. Etter hvert ble de å høre i mange sammenhenger.

Da Rådhusteatret ble innviet i 1924, spilte orkesterforeningen sammen med mannskoret og Dales ungdomskor. Fem år senere feiret Kongsvinger 75-årsjubileum, og kong Haakon VII kom til byen. Han ble ønsket velkommen av ordfører Baanrud. Hedemarkens Amtstidende var naturligvis på plass for å rapportere: «Hurraropene fikk voldsom tilslutning fra den store folkemasse, og forsamlingen sang med blottede hoder Kongesangen, ledsaget av Kongsvinger Orkesterforening under organist Gustavsens ledelse».

I 1936 ble det sendt et «program fra Kongsvinger-traktene» på NRK Radio. Lektor Ferkingstad leste Aasmund Olavsson Vinjes hyllest til Glomma og orkesterforeningen spilte konsert for hele landet.

Førkrigstiden

Vognmann Georg Svenningsen begynte sin musikerkarriere i Pelle Strandbergs sekstett på slutten av 1800-tallet. Ved siden av å spille fløyte var han fast tillitsmann i orkesterforeningen de første årene. I 1938 ble foreningen formalisert med vedtekter og styre. Aage Ausen var styreleder og Gustavsen dirigent.

På denne tiden spilte Ausen, Lars Hellerud, Sverre Engen, Toralf Bolstad, Wilhelm Hedman, Marit Engen og William Arnesen fiolin og bratsj, Anton Engen og Per Engen trakterte cello og bass, fløytister var Svenningsen og Ernst Hedman, mens Arne Engen spilte slagverk. Bjarne Gaukstad spilte klarinett, Bjarne Hanssen og Arne Strøm var trompetister, mens Alfred Bukaasen og Alf Skarphol spilte basun.

– Faren min kom fra Trondheim og spilte som smågutt i Bispehaugen skoles guttemusikkorps. Han spilte også i orkesteret i flere av studentrevyene ved NTH i Trondheim og tok initiativet til å starte Jernbanens orkesterforening i samme by. I 1925 flyttet han til Kongsvinger, der han ble med i orkesterforeningen. Jeg var ofte med på øvelser og hørte orkesteret spille, noe jeg husker som veldig artig, forteller Per-Øivind Skarphol.

Alf Skarphol jobbet ved jernbanen og overtok som formann for orkesterforeningen i 1940.

– Gustavsen var sentral både i orkesterforeningen, mannskoret, bymusikken og damekoret. Han hadde også elever i piano og fiolin, og underviste i sang på realskolen.

Orkester i krigstid

Kongsvinger orkesterforening fortsatte virksomheten frem til 1942, da de bestemte seg for å legge ned virksomheten. De to første krigsårene var vanskelige nok, siden nazistene sensurerte jødiske komponister. Dråpen var da det under kommunens budsjettbehandling ble satt som krav for å motta støtte at foreningen skulle spille på NS-møter.

«Under disse omstendigheter fant styret at en ikke hadde annet å gjøre enn å innstille orkestrets drift helt, for å unngå å komme i konflikt med NS,» skrev de i en redegjørelse i 1945.

Orkesterets medlemmer fortsatte å møtes, og på en medlemsfest på formann Alf Skarphols hytte ved Vingersjøen i 1941 lød den forbudte «Ja, vi elsker» inne bak tette hyttevegger – forkledd som bordsang.

Etter krigen tok foreningen opp virksomheten igjen. I november 1945 spilte de konsert i Rådhusteatret til inntekt for innbyggerne i det nedbrente Finnmark, med musikk av blant andre Ole Bull og Edvard Grieg. I årene som fulgte samlet de inn penger til Europa-hjelpen for å bistå befolkningen på kontinentet.

Samhold og glede

På 50-tallet hadde orkesterforeningen ukentlige øvelser i festsalen i det gjenoppbygde Kongsvinger rådhus. Et av høydepunktene var den årlige julekonserten.

– Jeg husker kateket Solbu la ned forbud mot et stykke han ikke synes var moralsk nok, forteller Kari Utgaard, født Gustavsen.

Samme mann var motstander av vinservering til maten ved en sammenkomst i orkesterforeningen, men det førte ikke frem. Som datter av dirigenten fulgte Utgaard musikklivet i byen tett.

– Det var mange som satte pris på konsertene og det å dele de musikalske gledene. Det skapte et aktivt musikkliv, og de som spilte i orkesteret kjente nok på et samhold. Meieribestyrer Sverre Andvik og Alf Skarphol skapte mye ablegøyer og latter på øvelsene, minnes hun.

Kongsvinger feiret 100-årsjubileum i 1954 og da var orkesterforeningen på plass. Flere nye medlemmer hadde kommet til, inkludert Oscar Hallgren på fiolin. Han var orkestrets dyktige konsertmester i 35 år.

I 1953 fikk Adolf Gustavsen Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats i musikkmiljøet i Kongsvinger og noen år senere ble han æresmedlem i orkesterforeningen. Da kirken fikk ny organist i 1961, trakk han seg tilbake og ble «bare» cellist, mens Knut Siegesmund overtok dirigentstokken.

Nye krefter

Knut Siegesmund hadde vært solo-oboist i musikkselskapet Harmoniens orkester, som senere skiftet navn til Bergensfilharmonien. Han hadde i tillegg organisteksamen og i 1961 overtok han organist-krakken i Vinger kirke, og dermed også orkesterforeningen.

– Jeg og familien min flyttet til Kongsvinger høsten 1961. Jeg var nytilsatt lektor. Med bakgrunn som fløytist i orkesterforeningen i hjembyen min Sandefjord og i Bærum orkesterforening under studietiden, ble jeg svært glad for at det også var et orkester i festningsbyen, forteller Odd Holm.

Han ble raskt en del av miljøet rundt orkesterforeningen.

– Det var en herlig gjeng. Ernst Hedman og jeg spilte fløyte. Vi øvde på mandager, og selv om det var travelt som skolemann og familiefar var det verdt innsatsen. Planen vår var egentlig å være et par år i Kongsvinger, men det ble et helt liv her. Det er mye takket være musikkmiljøet, som ga meg et holdepunkt lokalt jeg er veldig glad for.

Store konserter

Orkesterforeningen innledet et samarbeid med Erik Svenke Solum i Musikkens Venner og hentet inn profesjonelle sangere og musikere som opptrådte med orkesteret.

– Vi holdt mange staselige konserter på 60- og 70-tallet. Blant solistene var Arve Tellefsen, Walter Hautzig og Liv Glaser, minnes Holm.

Den årlige julekonserten «Vi synger og spiller julen inn» i Vinger kirke var naturligvis et høydepunkt.

– I 1967 spilte orkesterforeningen sammen med mannskoret og damekoret, alle under ledelse av Siegesmund. Vi fremførte blant annet de salige ånders dans fra operaen «Orfeus og Eurydike» av Christoph Willibald Gluck, der jeg fikk spille fløytesoloen. Det er et stort øyeblikk i livet mitt.

Etter ti år som organist og dirigent forlot Siegesmund Kongsvinger, men han satte tydelige spor etter seg, noe årsberetningen vitner om: «1971 vil bli stående som et merkeår i Kongsvinger Orkesterforenings historie. Vår avholdte dirigent gjennom ti år, Knut Siegesmund, forlot byen for å overta stillingen som leder av musikkskolen i Stavanger.»

Den populære organisten og dirigenten bidro blant annet som musikalsk leder ved Rogaland Teater under noen oppsetninger og fikk Stavanger kommunes kulturpris i 1985. For orkesterforeningen skulle et siste kapittel begynne.

Coda

Den tredje dirigenten i Kongsvinger Orkesterforening var Stein Røe. Han overtok som organist og satte som sine to forgjengere et solid preg på musikklivet i byen. Han var den første som fikk Kongsvinger kommunes kulturpris i 1978 og en musikalsk kraft av de sjeldne.

– Da jeg kom til Kongsvinger i 1970 begynte jeg som trompetist i bymusikken, og jeg spilte også i orkesterforeningen etter hvert. Det at vi kom inn i et musikkmiljø var avgjørende for at vi ble værende her, forteller Øyvind Torgersen.

På denne tiden spilte blant andre Willy Foss fra Odalen klarinett. Han spilte også saksofon i Ole Ivars. Fortsatt var det kombinasjonen av gode lokale krefter og nasjonale navn som bidro til utviklingen.

– Vi fikk nye medlemmer og instrumenter. Blant disse var Gudbrand Ødegård på obo, Steinar Stolpe på fagott, samt Kjell Disen og Erik Hovland på horn. Harald og Olaf Brenna fra Sør-Odal var gode krefter på bratsj og kontrabass. Prestasjonene vokste. I 1977 spilte vi sammen med pianisten Jens Harald Bratlie og fikk en særdeles god anmeldelse av Erik Svenke Solum, forteller Holm.

I 1973 ble Kongsvinger kommunale musikkskole etablert, med Torgersen som rektor. De hadde sitt eget barneorkester. I 1979 var den 12-årige Håvard Gimse solist på Bachs klaverkonsert i f-moll. Nå begynte mange av orkesterets medlemmer å dra på årene, og tidene endret seg. Færre unge valgte klassiske instrumenter.

Da Stein Røe ble organist i Grue på slutten av 70-tallet var kurven allerede synkende. Til tross for at unge krefter som paukist Øivind Roos, cellist Øyvind Gimse og trombonist Ketil Hovland kom til på 80-tallet, bar det mot slutten. Øyvind Torgersen gjorde en solid innsats og det ble innledet et samarbeid med orkesteret til musikkskolen på 80-tallet. Det ga foreningen noen år ekstra.

Likevel, tidlig på 90-tallet var det slutt. Etter 70 år måtte Kongsvinger orkesterforening pakke sammen instrumentene for siste gang. Men for en historie det var – verdig en fanfare den dag i dag.