«Det er like morsomt å kjøre veteranbilen som det er å kjøre en ny, stor og moderne buss»
Per Ola Flikkas lekre Morris Minor 1958-modell er et sikkert sommertegn i Kongsvingers gater. – Jeg får mange positive tilbakemeldinger og folk smiler når jeg kommer kjørende, sier han.
I 2019 kjøpte Per Ola Flikka veteranbilen av en skipsreder i Nord-Norge. Han fikk fraktet den til Kongsvinger på trailer, og har siden stelt svært godt med den og på mange måter gitt bilen et nytt liv.
– Det er jo nesten som en baby for meg, sier han og humrer.
– Jeg gnikker og pusser på den, så den skal skinne til en hver tid. Derfor har jeg med meg pusseskinn i bilen. Fordelen er at det den ble produsert med en gammel type lakk, som skinner litt mer enn dagens moderne lakk, forteller han.
Pensjonert bussjåfør
69 år gamle Flikka er for mange kjent som en ihuga KIL-supporter, som også har jobbet for klubben på markedssiden. Men i de senere årene er han kanskje enda bedre kjent som den blide bussjåføren, som blant annet var selvskreven og fast sjåfør for KIL på bortekamper.
– Jeg har gått av med pensjon i Vy, men tar fortsatt på meg oppdrag for Bergs Skysstasjon, sier han.
Fakta
Morris Minor (opprinnelig kalt Mosquito, det vil si Mygg) var en bil som ble presentert på Earls Court Motor Show den 20. september 1948. Den var oppkalt etter en tidligere Morris Minor fra 1928 og var resultatet fra et team ledet av Alec Issigonis, som senere designet Morris Mini. Issigonis ble berømt for fremstillingen av Minien, men var selv mer stolt av Minoren, som i hans øyne var en bil med mange av de luksusting man kunne forvente av en god bil, men allikevel billig nok til arbeiderklassen, mens Minien bare var et spartansk transportmiddel hvor alt var skrapt til benet for å spare plass og pris.
Den interne politikk i BMC (British Motor Corporation) kan være grunnen til de lave salgstall i USA.
Hadde ledelsen samlet seg mer om denne modell, kunne den kanskje ha vært en verdig motstander til Folkevognsboblen.
Over 1,6 million eksemplarer ble produsert på fabrikken i Cowley i Oxfordshire i England og eksportert til hele verden, med mange varianter av den opprinnelige modell.
Produksjonen fortsatte til 1971.
(Kilde: Wikipedia)
– Hvordan er det å kjøre en liten Morris Minor, sammenlignet med å sitte bak rattet på en stor buss?
– Den blir jo en mygg i forhold. Men det er like morsomt å kjøre veteranbilen som det er å kjøre en ny, stor og moderne buss. Jeg kopler helt av når jeg setter meg i bilen.
Han tar med oss på en guidet tur rundt bilen oppe på festningen. Han viser frem det strøkne motorrommet, drar hånden over karosseriet og forteller at han liker de runde myke, formene. Det går på innpust og utpust om bilens historie. Vi får vite at det er en 1958-modell, som ble bruktimportert fra Sverige i 1960. Bilen har 948 kubikk, som yter 36 hestekrefter. Den gikk mange år i Nittedal, før en skipsreder i Sortland kjøpte den. Nå har den 38.000 kilometer på telleren, men Flikka er usikker på hvor langt den egentlig har gått. Bilen har fire gir, og er enkel og grei å kjøre.
– Bilen og Morris Minors historie synes jeg er spennende. Morris Minor passerte én million solgte biler i 1961. Den ble produsert som sedan, stasjonsvogn, cabriolet, varebil og pickup, forteller han entusiastisk.
Starter med en gang
Mer eller mindre hver dag om sommeren tar Per Ola Flikka på seg sin stråhatt og setter seg i bilen og kjører litt rundt i sentrum i sin svarte engelsk produserte bil. Som oftest med vinduet oppe og venstre albue i vinduskarmen.
– Jeg tar den ikke frem bare når det er finvær. Den tåler regn, sier han med et smil.
Om vinteren står den i en leid garasje.
– Den starter med en gang når jeg tar den igjen frem for sommeren. Og skulle det være noe trøbbel jeg trenger hjelp til, så har jeg to gode kamerater i Vidar Schulstad og Kjell Østby på Eidskog, som hjelper meg.
Flikkas Morris Minor 1100 rullet ut av fabrikken i Cowley, Oxford, i England i 1958. Den gangen var dette en flott familiebil, og engelskmennene var forut for sin tid. Den hadde blant annet 12 volt, noe Morris kom med allerede i 1948 da de begynte å produsere Minor, og elektrisk bensinpumpe. Skinnseter er det også i den.
– Bilen min er en firedørs, noe som ikke er like vanlig, forteller han.
Premiert bil
Forrige helg var han i Sverige på sommertreffet til Nordisk Morris Minor-klubb i Norden, og da ble bilen kåret til den fineste med fire dører.
– Det var moro, sier Flikka.
Han har stelt godt med bilen, og i hans eie har han byttet ut en del slitedeler, satt på bredere dekk og montert innfelt blinklys som spretter ut mellom dørene når han skal svinge. Og han har byttet ut gummilistene rundt dørene, men stoffkledde gummilister.
– Jeg har ikke turt å fortelle kona hva de gummilistene kostet, sier Flikka og ler.
– Hva er det du liker så godt med å kjøre en Morris Minor?
– Det er først og fremst avkopling. Folk smiler når en gammel gubbe med hatt kommer kjørende. Det er jo bare et ekstra pluss at jeg får folk til å smile. Folk er nysgjerrige og spør meg mye om bilen, og det er hyggelig å kunne fortelle dem litt om historien.
– Og det å sette seg bak rattet på den, må oppleves. Lukta, motorlyden og alt er noe for seg selv, legger han til.
