Hei folkens, her kommer Schmidt

På andre halvdel av 1800-tallet møttes herrene i Kongsvinger kjøpstad hos barbermester Johan Fredrik Schmidt. Her fikk de siste nytt, morsomme anekdoter, grove fornærmelser og hvis de var villige til å betale – en knert på bakrommet.

Det er onsdag ettermiddag, en sensommerdag i Kongsvinger leir en gang på 1870-tallet. En av byens mange håndverkere har tatt turen til barberer Johan Fredrik Schmidt, ikke for å stelle håret, men fordi han har en infernalsk tannpine. Schmidt er en røslig kar med viltvoksende hår og sans for det makabre. Nå tilbyr han den stakkars mannen et glass brennevin, mens han henter frem tangen fra skuffen. Schmidt er utdannet feltskjær og vet hva han skal gjøre. Ut av vinduene lyder et grusomt hyl, så er tannen ute og mannen vil snart føle seg bedre. Tannen legger barbereren i en eske.

Barbermester Schmidt ble født i 1837 i Tennstadt i Sachsen. Under oppveksten på 1840-tallet var regionen et revolusjonært senter. Den unge tyskeren kom til Kongsvinger tidlig på 1860-tallet i forbindelse med anleggelsen av jernbanen. Noen ganger oppga han at han var desertør fra tysk militærtjeneste. Hvem vet hva som er sant, han var kjent for å skrøne mye. Som feltskjær var han ikke bare barberer og frisør, men utdannet til å stelle sår og utføre andre legetjenester. Han hjalp blant annet doktor Schiøtz med fødsler og fjernet liktær om du ønsket.

Fanden, bukken og likkista

Historiene om barbereren er mange. En gang hadde Schmidt gått til anskaffelse av en hubro, som han oppbevarte i et mørkt skur ute i bakgården. Den skøyeraktige barbereren inviterte med seg en eldre dame som bodde i samme gård, under påskuddet at han hadde fanget fanden, men han viste seg bare i mørket. Da damen kom inn i skuret og så de glødende øynene til uglen, skrek hun ut og var nær ved å besvime.

Han hadde også en svær bukk med digre horn, som han hadde lært opp til å stange folk i rumpa. Bukken gikk løs ute, og da to damer kom forbi gikk han løs på dem med alle sine krefter. Det ble naturligvis stor oppstandelse, så Schmidt måtte love å slakte bukken og betale en hel daler i bot for å komme ut av den knipen.

Da salongen lå i Stubbekroken, som var en liten plass skapt av at Festningsgata gikk noen meter lenger sør og svingte ut i Jonas Lies gate, lå den inntil et verksted der de snekret likkister. En gang Schmidts kone var syk og jamret seg voldsomt, bar mannen opp en kiste til soverommet og plasserte den foran sengen. Fruen fikk halvt sjokk, men kom seg på beina igjen.

Kongsvingers største severdighet

Schmidt kunne være slagferdig og morsom, men også krass hvis han følte det var nødvendig. I tillegg var han musikalsk og spilte gjerne tyske viser på fiolin og mandolin. I sine erindringer betegner Axel Hess ham som «vort Steds største eller eneste Seværdighet gjennem en menneskealder».

I september 1880 annonserte Scmhidt i Hedemarkens Amtstidende: «Da jeg har hørt, at en ny Barber agter at nedsætte sig her på Stedet, vil jeg herved bekjendtgjøre at jeg barberer mine gamle Kunder gratis saalænge den nye Barber opholder sig hersteds. Nye Kunder barberes for 1/2 Pris, beregnet efter Kvadratinnholdet av Ansigtets Fladeinhold. Kongsvinger, den 6/9 80. F. Schmidt».

I 1898 lot han rykke inn en annonse i Oslo-pressen er han skrev «af 12 barberer her de 11 sig selv, og den 12te lader skjægget vokse», signert Kongsvingerbarberer Schmidt. Ved en annen anledning uttalte han at «halvparten av byens mannlige befolkning barberte seg selv, den andre lot håret vokse. Forresten er det noe fortjeneste ved barbering av lik».

Schmidt kranglet ofte med fogden og barbereren hadde et heftig temperament. Flere ganger kom fogden ut på gata med halve hodet klippet, eller bare halve ansiktet barbert. I 1900 var Schmidt hovedperson i en fortelling i humorbladet Theaterkatten, lett forkledd, men naturligvis gjenkjennbar for alle som kjente den tyske barbereren.

Fornærmet kundene

Den 26 år gamle barbereren Johan Frederik Schmidt giftet seg med Sigrid Tostensdatter fra Østfjeld 7. januar 1864. De fikk etter hvert fire barn: Henriette Emirentze ble ikke året engang, Johan Fredrik døde før han ble tenåring, Peter Sigvard Georg var barbersvenn hos faren, men ble ble knapt 40 år. Datteren Therese derimot, skal vi komme tilbake til i en senere artikkel.

Kundene gikk gjerne under betegnelsen Schwinehunde. Enkelte ble så fornærmet av den tyske barbererens språkbruk at de reiste seg, tørket av seg såpen og marsjerte ut. Da kunne gjerne Schmidt løpe etter og be om unnskyldning. Det var bare morsomt ment, forklarte han.

Dr. Einar Peder Georg Spolert annonserte årlig i avisen at han reiste til syden og at andre leger vikarierte for ham. Et år annonserte han at han ikke aktet å reise til utlandet, og da rykket Schmidt inn en annonse der han skrev at han ikke aktet å foreta noen reise til det hellige land. Legen ble naturlig nok fornærmet, men Schmidt repliserte bare «Den Mand barberer sig jo dessuten sjelf», noe som i hans øyne var en dødssynd.

Pølser og snaps

Byggmester Johan Heinrich Günther Schüssler var selv fra Tyskland og en god venn av barbereren. Hans kone var kjent for å lage gode pølser etter byggmesterens egen oppskrift, og sønnen Ragnvald leverte dem på døren til barbereren. «Dere kommer til meg efter den skole, jeg klippe deres hår,» sa Schmidt til budbringeren. Da Ragnvald og en kamerat kom tilbake etter skoletid holdt barbereren på med en gammel og rynkete mann med en stor, krokete nese. «Skal jeg skjære den nese av ham så dere får den til å leke med?»

Mange av kundene var glad i en liten dram, og barbereren hadde alltid snaps på bakrommet. «Det blir 10 øre for den snaps og 15 øre for barbering, det blir 25 øre takk,» sa han muntert om den lille ekstrainntekten. En hel flaske kostet omtrent en krone på denne tiden.

En dag skulle barbereren kjøpe en flaske brennevin nede på samlaget ved Kirketorget. Det var det så lang kø at det ville ta vinter og vår å få seg en flaske, men Schmidt var ikke tapt bak en vogn. Han rev opp døren og ropte «Gud hjelpe meg, er det ikke en mann som holder på å henge seg oppe i Tråstadberget!» Folk strømmet ut og Schmidt slapp å vente lenge før han ble ekspedert.

Dronningens tenner og smørkjøp

På slutten av 1800-tallet tilbragte Dronning Sophie somrene på Skinnarbøl ute ved Vingersjøen. En av hennes kammerherrer lot seg barbere av Schmidt, og roste den tyske barbereren for hans lette hånd og gode kniv. Til svar fikk han at det «ikke var enhver Schwinehund som blev barbered med den kniv». Kammertjeneren gjorde gode miner, selv om han nok var forundret over barbererens språkbruk.

Å trekke tenner var en av spesialitetene til Schmidt. I tidlige år med en krok, men etter hvert med en tang. En gang dronning Sophie var på sommerbesøk hang Schmidt opp et skilt der det stod at han var ute på Skinnarbøl for å trekke tenner. Igjen: hvem vet om det var sant.

Kongsvinger var senter for handel i regionen og bøndene trakk inn til byen for å selge varene sine. En dag kom ei bondekone inn i barbersalongen og lurte på om Schmidt ville kjøpe smør. Han svarte han måtte sjekke med kona, før han gikk ut i bakgården der noen karer hadde slaktet en kalv. Barbereren dyppet begge hendene i blod og tok på seg sin morskeste maske før han vendte tilbake. Bondekona ble naturligvis vettskrem og løp avgårde.

En bonde som stoppet med et vedlass utenfor barberen ble møtt av en bekymret Schmidt som mente mannen måtte ha forfrosset seg. «Vent et øyeblikk, og De får selv se,» sa han og hentet et speil. Bonden så et oppsvulmet ansikt, og barberen ga ham høytidelig en salva. Mannen forærte hele lasset i takknemlighet. Ikke visste han at Schmidt hadde et speil som forstørret bondens helt friske ansikt.

Kongsvinger i endring

Kongsvinger var i vekst etter at leiren fikk kjøpstadstatus i 1854 og jernbane i 1862. Pengene strømmet inn og folk flyttet til Kongsvinger for å søke lykken. I 1865 bodde familien i Holmengården, som var eid av brennevinshandler Hans Hansen. Sannsynligvis lå salongen hans i samme gård.

Fem år senere har de flyttet til Midtseimgården oppe ved kirken og i 1875 var familien registrert i Kirkegaten 2, eid av overrettssakfører Jakob Stang. Dette er Bie Larsen-gården, som etter hvert ble hotell. På denne tiden skal Schmidt ha hatt salongen sin i bygningen på hjørnet av Jonas Lies gate og Løkkegata, og etter hvert i Stubbekroken som før nevnt.

I 1884 flyttet han salongen til kjøpmann E. Herdahls gård, der kirkekontoret ligger i dag. I folketellingen året etter var familien bosatt samme sted. Så flyttet salongen til skredder Christiansens gård i 1895. På slutten av 1800-tallet kjøpte han trebygningen ved siden av Holmengården fra Pauline Rynnings arvinger. På skiltet utenfor salongen stod et «Her barberes, klippes Haar, oppsættes Knive, opereres Liktorne, paasættes kopper, slipes saxe m.m».

Siste reis gikk ikke til helvete

Schmidt hadde et varm hjerte og mange fattige fikk mat og penger fra ham og familien. Sønnen Georg gikk i læra hos faren sin før han ble barbermester på Lillehammer. Ved et besøk hos foreldrene drakk han seg full og havnet i krangel med faren. Senior dyttet den fulle sønnen ut sidedøren på det lille trehuset ved siden av Holmengården og ropte «reist til helvete, jeg kommer snart etter!»

På søndagene pleide barbereren å gå tur i Skriverskogen, som den gang var bare skog. Om våren og sommeren fant han seljekvister som han tok barken av og la i en maurtue. Etter en stund løftet han opp kvisten, børstet av maurene og slikket i seg maursyra. Han mente den hadde helbredende effekt. Det skulle vise seg å være optimistisk.

I januar 1903 stod følgende notis i Hedemarkens Amtstidende: «Efter cirka 4 maaneders sygeleie er Barber Schmidt vandret bort… Om Schmidts humor gik der i tidligere dage nok av historier, hvorav lidt maaske var sandt. I sine siste dage var han bleven stille og afventende som nevnt paa et langt om end mildt sykeleie. Avdøde var nær 66 Aar gammel».

Vel døde Johan Fredrik Schmidt for 120 år siden, men historiene om ham lever ennå i beste velgående.