Barnevennlige hunder eller hundevennlige barn?

Barn og hund er et viktig tema tenker jeg. Det er ikke mange dagene siden at svenske media fortalte om et 11 måneder gammelt barn som ble bitt i ansiktet av en hund under en middag og ble fraktet til sykehus i ambulanse. I Norge i dag finnes det ca 500.000 hunder. Det betyr at så å si alle mennesker kommer i kontakt med en eller flere hunder i løpet av livet, i en eller annen sammenheng.

Folkehelseinstituttet anslår at ca 5.000 blir bitt av hund hvert år, da det er dette som registreres ved sykehusbesøk. Trolig er antallet hundebitt langt høyere, da det ikke er alle som blir bitt som går til sykehus/lege.

Vi vet også at over halvparten av de som blir bitt, er barn, og av disse er de aller fleste under 12 år gamle. Hvordan og hvorfor skjer dette?

Null-toleranse for bitt

Jeg tror – men dette må jeg ta helt på egen kappe – at den største feilen ble gjort når man «innførte» null-toleranse for bitt. Det ga mennesket alle rettigheter og fratok hunden muligheten til å si i fra hvor dens grenser går.

Null-toleranse for bitt baner vei for den «barnevennlige hunden», et menneskelig ønske om å skape en hund som skal tåle all type håndtering uten protester. Bli lugget, hoppet på, klemt nær sønder og sammen, slått og sparket under lek, men like vel… Pirket i øyne og dratt i ører. Barn kan – for å si det helt ærlig og rett ut – være skikkelige plageånder, og de gir seg ikke med de første.

Likeledes sies det at mange hunder biter uten forvarsel. Nei, jeg kan garantere at samtlige hunder sender ut nok av signaler før de tyr til det å bite

Likeledes sies det at mange hunder biter uten forvarsel. Nei, jeg kan garantere at samtlige hunder sender ut nok av signaler før de tyr til det å bite. Men, problemet ligger i at vi som mennesker ikke kjenner eller klarer å lese signalene som gis. Dette er det også svært vanskelig for oss «hundevante» å innrømme. «Jeg er rett og slett ikke god nok i hundens kommunikasjon» er for mange et nederlag å vedkjenne seg.

I de tilfellene hvor hunden biter «uten forvarsel» så har hunden blitt overkjørt så mange ganger at den har sluttet med å bruke sitt naturlige språk fordi den har funnet ut at det ikke nytter like vel.

Hunden min er så snill så!

Jada, alle har vi verdens snilleste og beste hunder. Det er hevet over en hver tvil. Men det er også her mange trår feil. De stoler fast og helt på at hunden skal takle alle situasjoner, men tar ikke hensyn til eventuelle endringer som måtte skje i hundens liv.

Hunder er som oss mennesker. De har gode og dårlige dager. Kroppen deres endres etter hvert som de eldes, deres toleransegrense går gradvis nedover og de blir mer stive og støle, noen får også mer smerte når alderen kommer sigende på. Hvorfor aksepterer ikke vi mennesker at det er slik? Hvorfor tillater vi – på bakgrunn av at det har gått bra tidligere – at våre hunder blir utsatt for uforsiktig håndtering? Med uforsiktig mener jeg harde klapp mot kroppen, klapping oppå hodet, å stå bøyd over hunden og presse den inn mot våre bein mens vi klapper den på den siden som vender ut fra oss, dra den i øra eller i leppene. Er det slik at hunder skal akseptere dette uansett? Selv om den er i ferd med å bli stiv og støl eller har smerter? Nei, det skal den ikke. Den skal respekteres, og dersom den trekker seg unna, skal den ha lov til det. En hund skal aldri overkjøres, da skapes tikkende bomber. Det er hunden selv som bestemmer hva den skal tåle og ikke tåle. Ikke vi mennesker.

Når spurte du din hund om å få lov til å kose på den?

Har du noen gang klappet på en hund og den har endret stilling eller posisjon, flyttet seg så du ender opp med å klø den på en annen del av kroppen enn der du startet? Har du noen gang stoppet opp og stilt deg selv spørsmålet: Hvorfor gjør den det? Og hvis du ikke har stilt deg selv det spørsmålet – hvorfor har du ikke gjort det? Selvsagt kan det godt hende at hunden klør på ett annet sted av kroppen og synes det er bedre å bli klødd på en annen plass. Men, det kan like gjerne hende at hunden føler ubehag eller har smerte i det området du klapper og klør den, så den tilbyr deg et annet sted på kroppen hvor den takler å bli kost med. Dette fordi den vet at denne handlingen er viktig for deg.

Hvordan spør du hunden om lov til å kose? Det er ganske enkelt. Klø den litt (noen sekunder) på ett sted. Ta vekk hånden. Hvordan reagerer hunden? Dersom den ikke gjør noe som helst, eller trekker seg unna, vil den ikke ha kos. Hvis den søker kontakt, trykker seg mot deg, løfter labben og tydelig viser at den vil ha mer, kan du trygt fortsette. Avbryt kosen jevnlig og se hvilke respons hunden gir deg. På den måten respekterer vi hunden og hva den vil ha, samtidig som vi reduserer sjansen for at hunden «biter ut av det blå».

Barnevennlige hunder – en utopi

Jeg mener helt oppriktig at det er en utopi å tro at det skal være mulig å skape noe som kan kalles en barnevennlig hund. Dette fordi vi snakker om et levende vesen som vi i utgangspunktet kommuniserer utrolig dårlig med i forhold til hva vi kunne ha gjort. Å skape en «barnevennlig hund» vil være det samme som å frata hunden alle privilegier og mulighet til å ha en viss kontroll over eget liv. Om det er en slik hund du ønsker, kjøp da heller en hund laget av stoff og vatt. Det er den eneste barnevennlige hunden jeg kan komme på.

Hundevennlige barn – en absolutt mulighet!

Barn, derimot, de kan vi kommunisere med på en måte som er enklere siden vi tilhører samme art. Helt fra den dagen barnet begynner å bevege seg i retning av en hund, kan vi stoppe det. Vi behøver ikke si noe som helst, bare fjerne barnet vekk fra hunden. Er vi konsekvent med denne jobben, vil barnet slutte å bevege seg mot hunden, fordi den har lært at det blir tatt vekk.

Om hunden ligger i sofaen – der den måtte få lov å gjøre det – du har barnet i fanget og barnet tar tak i pelsen eller ører og trekker til. Åpne barnets hånd, la barnet få ta på hunden uten at den lukkes. Barnet lærer at det å berøre hunden skal gjøres forsiktig.

Eldre barn kan fint lære å forholde seg rolig når de er i nærheten av hunder. Hvis de blir fortalt hvorfor de må gjøre det, er det fra et barns synspunkt forståelig og enkelt å akseptere i de fleste tilfeller.

Dersom man hadde valgt å ta litt av denne lærdommen inn i skolen, f.eks 3. eller 4. trinn, gi elevene en grunnleggende innføring i hundens språk og hvordan de bør forholde seg til hunder, vil man redusere sannsynligheten for å bli bitt av hund ytterligere.

Nå kan det hende du som har lest helt hit sitter å tenker at dette blir jo helt feil… Dersom man skal ta barnet vekk fra hunden, da vinner jo hunden! Ehh… Vinner? Hva da vinner? Jo den lærer at den står over barna på rangstigen, tenker du kanskje. Den «vinner» dominans.

Nei, den «vinner» ingenting. Og om det er noe den lærer av en slik situasjon, så er det at den blir bedre på å bruke språket sitt. Hvordan? Jo, selv om du ikke kan hundens språk, så sender hunden ut signaler når barnet beveger seg mot hunden. Når barnet blir konsekvent fjernet, vil hunden fortsette å benytte signalene sine fordi den oppfatter at du forstår hva hunden signaliserer.

Det du da oppnår, er en hund som klarer å forholde seg rolig i nærheten av barn, fordi den vet at du trer hjelpende til om det skulle være nødvendig. Den vil aldri føle behov for å måtte «bite ut av det blå» fordi «faren» eller «skummelheten» aldri når bort til den.

Så i stede for å tro at du «taper» ansikt og rang ovenfor hunden, bygger du i stede trygge gode relasjoner med hunden din, og du forblir den trygge havnen hunden din har behov for. Der hunden kan henvende seg og få hjelp når den føler den har behov for det.

Når vi kommer hit, med en gjensidig respekt og forståelse av hunden, vil vi oppnå «glansbildet» alle drømmer om – livet med hund i perfekt harmoni. Men harmonien er skapt via hundevennlige barn og ikke barnevennlige hunder.