Det står alltid et tog!
I tidligere togtider, den gang vognene var røde og selskapet het NSB, fortalte reklamen oss at: Det går alltid et tog.
Dette var lenge før røykeloven trådte i kraft. Det var egne vogner hvor folk dampet på tobakkspipa og tok djupe magadrag av rullingsen. Og en ikke-røyker satte seg ned for å slå av en jovial prat på vei til hovedstaden.
Det var den gangen Fleksnes var innom festningsbyen på vei til den legendariske messen Lager 76 i Stockholm. Han tok selvsagt nattoget fra Oslo Ø.
På den tiden var det heller ingen som vappet og vippset. Togtrafikken gikk bokstavelig talt på skinner. Det var Norges Statsbaner som rulet og rullet.
I de nyere togtider, med grønne vogner og et selskap som heter Vy, viser virkeligheten at: Det står alltid et tog.
Jeg må ile til for å understreke: Det er ikke Vy sin skyld alene. De har bare ansvar for togene de leier fra Norske tog AS. Vedlikeholdet tar Mantena As seg av. Skal jernbanenettet vedlikeholdes eller fornyes er Baneservice AS på pletten.
På toppen troner Bane Nor. De har ansvar for blant annet drift, vedlikehold og trafikkstyring. Om de skjøtter den oppgaven tilfredsstillende: Nja, Follobanen og Blixtunnelen er vel to ferske eksempler på at det går sånn passe.
Før jeg begynte i Mitt Kongsvinger/Mitt Eidskog i starten av denne måneden, var jeg pendler til Oslo i 23 år. Frem til årsskiftet 22/23 hadde jeg lite å klage over. Kongsvingerbanen var til å stole på. Toget var nesten uten unntak på Oslo S fire minutter på hel time.
Så ville Jernbane-Norge vise frem sin økte muskelkraft i all offentlighet. Flere avganger i rushtiden rundt Oslo viste folket at nå, nå skulle det satses på kollektivtrafikken.
Resultatet? Frustrerte pendlere og frustrerte Vy-konduktører. Jeg kunne ikke lenger stille klokka etter når vi ankom hovedtaden. Tre over, sju over, tolv over hel time ble like vanlig som fire på. Og så dukket det opp en ny joker: Innstillinger. Uten forvarsel var det ikke noe tog å sette seg på.
Du sto igjen på perrongen uten at toget hadde gått. For det gikk ikke. Et passende slagord ville vært: Aldri tidlig ute og sjelden i rute.
Er det så håp om bedre togtider?
Sannsynligvis ikke. Signalfeil og jordfeil er blitt normalen. Systemene er visstnok så gamle at de er fra før den legendariske Fleksnes-turen for 48 år siden. Etterslepet på helt nødvendig vedlikehold er visstnok enormt.
Det får så være, i hvert fall for min del. Når jeg setter punktum her, venter en 12 minutters rolig spasertur hjem. Det er min nye pendlerhverdag.
En god helg ønskes dere alle, ikke minst togpendlerne!
