En ny runde omplasseringshund

I 2021 hadde jeg et leserinnlegg om omplasseringshunden. Dette er noe som ligger mitt hjerte nært, for det sitter langt inne for mange å omplassere, mens andre ser det mer som en hendig og praktisk løsning.

Ønsker du å lese mer om hva jeg tenker om denne tematikken, kan du lese artikkelen fra 2021 her.

Fra jeg flyttet for meg selv og startet mitt voksne liv, har jeg hatt 9 hunder hvorav 7 av dem har vært (og er) omplasseringshunder som har kommet til meg og min familie av forskjellige årsaker.

Den 4. januar i år, landet hund nummer 10 og omplassering nummer 8 i heimen. Denne gangen er vi imidlertid «bare» en mellomstasjon til vi finner denne hundens nye hjem. Hunden er en 8 måneder gammel Alaska Husky som har den rette alderen i forhold til hormoner og pubertet og alt det fører med seg.

Et mettet marked

Når Corona rammet samfunnet, var det mange som så muligheten til å virkeliggjøre en drøm – skaffe seg hund. Svært mange fikk også erfare at den drømmen ikke ble hva de hadde tenkt den skulle bli, fordi hverdagen med den berømmelige tidsklemma innhentet dem igjen.

Dette har ført til en kraftig økning i omplasseringshunder, og det er mange oppdrettere rundt om som sliter med å få solgt valpene. Selv foravtaler er i mange tilfeller vanskelig å få til.

Jeg merker liten eller ingen interesse for denne unghunden jeg har fått i hus, selv om jeg har annonsert den der jeg mener det er aktuelt for å finne den rette eieren som er villig til å forplikte seg til å gi den et godt og varig hjem. I mellomtiden får vi her i heimen jobbe med å gjøre hundens opphold så godt som overhodet mulig.

Utfordringer – ikke problemer

Som sagt, denne hunden er nå på full fart inn i sin pubertet og hormonene koker under topplokket. Dette kommer i tillegg til at den har hatt et par mellomlandinger før den kom til oss, noe som igjen bidrar til et forhøyet stressnivå. Dette gir igjen noen adferder jeg ikke ønsker, som må jobbes med på en god måte.

Jeg tenker at noe av det viktigste jeg kan gjøre når jeg får en omplasseringshund i hus, er å stille spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor oppfører hunden seg slik? Hvorfor gjør den som den gjør? Hvorfor stjeler den og tygger i stykker forskjellige gjenstander? Hvorfor gjør den fra seg inne? Og så følger jeg opp med spørsmålene: Hva og Hvordan. Hva skal til for å endre uønsket adferd? Hva skal prioriteres først? Hvordan skal jeg jobbe for å komme i mål?

Når man begynner å stille disse spørsmålene i stede for å konkludere og trekke slutninger, trer det frem et bilde av hunden som viser ganske klart hvorfor hunden gjør som den gjør og hvilke metoder som må til for å komme i mål.

Vår prioriteringsliste ble som følger:

1 – senke stressnivå

2 – få hunden husren

3 – få hunden til å slutte med å ødelegge gjenstander som det ikke er naturlig for den å tygge på

Tid og tålmodighet

I vår husstand er det fire hunder fra før. Vi er en godt sammensatt familiegruppe som har «alt på stell», og når nykomlingen flyttet inn, ble vi plutselig «bleieskiftarbeidere» igjen.

Når en står midt oppi det, kan tiden føles som en evighet og det er fort gjort at tålmodigheten renner ut. Men, om man trer litt tilbake og får ting litt i perspektiv, vil en se at tidsforbruket ikke er så ille like vel.

Det første som prioriteringslista viste meg, var at det var en sammenheng mellom punkt 1 og punkt 3. Fra min utdanning innen hund og adferd, vet jeg at hunders naturlige måte å senke sitt eget stress, er å tygge, bite, rive, slite på ting. Dette frigir endorfiner i hjernen, som igjen er med på å senke stress.

Fra min utdanning innen hund og adferd, vet jeg at hunders naturlige måte å senke sitt eget stress, er å tygge, bite, rive, slite på ting

Ved å gi hunden ting den får lov til å tygge på, slik som tyggebein, frosset Kong og leker som tåler tyggejuling, har vi på den drøye måneden hunden har vært i hus, redusert hundens «destruktive» behov betraktelig.

Rolige snuseturer og god sosialisering i rolige former og trening med tilpasset mentalt innhold har bidratt til ytterligere å senke stress. Min vurdering er at hunden har kommet langt på kort tid. Joda, det kan fortsatt forekomme at hunden gjør ting eller tar ting den ikke skal, men nå kan den gå løs i huset på natterstid uten at jeg kommer til noe som ser ut som en slagmark når vi står opp om morgenen.

Her i huset er hovedfokus ro, når vi er inne. Det betyr at all aktivitet som kan bygge stress, slik som voldsom lek og herjing avbrytes. Vennskapelig lek kan husets hunder gjøre så mye de vil, men eskalerer det og blir voldsomt, blir det satt stopper for. Slikt kan gjøres ute for å få svidd av energien der.

På halvannen uke fikk vi hunden husren. Ved hjelp av husets øvrige hunder og en vekkerklokke var det relativt fort gjort. Som alltid – for å få en hund husren – skal hunden ut etter hver gang den har sovet, hver gang den har drukket og/eller spist, hver gang de har lekt og gjerne 2-3 ganger i løpet av natta.

Husets hunder går til døra når de må ut. Det har denne nye tatt etter og det har vært til god hjelp fordi den har ikke vært spesielt tydelig på å signalisere at den må ut. Eller rettere sagt – den signaliserer, men det er vi som er for dårlig til å lese signalene. Men, det er jo et samspill som må komme med tiden, etter hvert som vi lærer hunden bedre å kjenne. Ett av tegnene hunden viser, er at den blir litt urolig og begynner å lete etter ting den kan herje med og bite på.

Når jeg skjønte det, fikk jeg to fluer i en smekk. En hund som gjør fra seg ute og mindre ting som blir ødelagt inne. Som bonus, ytterligere stressreduksjon, fordi hunden får kommet seg ut når behovet melder seg.

Vekkerklokka var i bruk de tre første nettene, bedre med 10 minutters avbrekk i nattesøvnen et par ganger om natta i stede for å vaske hus en times tid etter hundepoter som i løpet av natta hadde tråkket i etterlatenskaper. Nå sover alle godt hele natta, og nykomlingen har lært at det går an å vekke, hvis behovet akutt skulle melde seg.

Kommet langt på kort tid

Dette er et lite innblikk i hvordan vi har tatt tak i denne omplasseringshunden og hvordan vi har valgt å fokusere på de utfordringene den hadde med seg når den kom.

Når hunden ødela ting, gjorde den ikke det fordi den var slem eller ville teste grenser for å finne sin plass i hierarkiet, men hunden var stresset og søkte den eneste veien den visste for å senke sitt eget stress. Dersom vi skulle valgt å straffe at hunden ødela, ville vi tilført mer negativitet til situasjonen og potensielt forverret adferden, fremfor å redusere den.

Likeledes, ved å straffe en omplasseringshund når den gjør noe som er uønsket, vil gjøre at veien for å bygge en god og trygg relasjon mellom dere vil bli unødvendig lang. Det å vite hvorfor hunden gjør som den gjør er en nøkkelfaktor for å lykkes på en god måte.

I dette tilfellet vil jeg påstå at vi – i løpet av en drøy måned – har fått en hund som er husren og har redusert uønsket adferd med 60 prosent. Resterende 40 prosent må nok tilskrives innlært adferd og unghundnykker. Men, gitt litt mer tid, vil dette rette seg fint inn og hunden vil bli en herlig kompanjong for den rette eieren.